7.2 Psykoanalytisk perspektiv

Hvem styrer egentlig deg?

Har du noen gang gjort noe du etterpå ikke helt skjønner hvorfor du gjorde? Sagt noe spydig uten grunn, drømt en merkelig drøm, eller kjent en plutselig impuls du raskt undertrykte? Sigmund Freud (1856-1939) ville si at dette ikke er tilfeldigheter -- det er sporene av et ubevisst sjeleliv som styrer oss mer enn vi aner.

Freud revolusjonerte forståelsen av mennesket med sin psykoanalytiske teori. Selv om mange av ideene hans er kontroversielle og modifiserte i dag, har innflytelsen hans på personlighetspsykologien vært enorm. Hans grunnleggende innsikt var at mye av det som driver atferden vaar er ubevisst -- vi er ikke fullt klar over motivene og konfliktene som styrer oss. Ifølge Freud formes personligheten i tidlig barndom, gjennom samspillet mellom biologiske drifter og sosiale krav.

Freud beskrev tre nivåer av bevissthet, og den berømte isfjell-metaforen forklarer det godt. Det bevisste -- det vi aktivt er klar over akkurat nå -- er bare den lille spissen av isfjellet over vannet. Det forbevisste er informasjon vi ikke tenker på nå, men lett kan hente fram, som telefonnummeret til moren din. Og det ubevisste er den massive delen under vann: undertrykte minner, primitive drifter, uakseptable tanker og uloeste konflikter som vi ikke har tilgang til, men som likevel driver oss.

Id, ego og superego -- de tre stemmene i hodet

Freud beskrev personligheten som sammensatt av tre systemer som stadig drar i deg. Tenk deg at du er sulten under en eksamen og ser en sjokolade noen har lagt igjen på pulten foran.

Først roper id (detet): "Jeg vil ha den nå!" Id er det primitive, biologiske systemet som opererer etter lystprinsippet -- umiddelbar tilfredsstillelse av seksuelle og aggressive drifter. Det er helt ubevisst og til stede fra fødselen. Et skrikende, sultent spedbarn er ren id.

Så kommer ego (jeget) inn: "Hva er faktisk mulig her?" Ego er det realistiske, problemloesende systemet som opererer etter realitetsprinsippet. Det formidler mellom ids krav og virkeligheten, og er delvis bevisst, delvis ubevisst. Egoet er det som lærer barnet å vente på maten i stedet for å skrike.

Til slutt melder superego (overjeget) seg: "Det ville være galt!" Superego er det moralske systemet som inneholder internaliserte normer og verdier -- både samvittigheten, som straffer dårlig atferd med skyld, og ego-idealet, som belønner god atferd. Det utvikles rundt 5-6 års alder og streber etter perfeksjon.

Det er egoet som tar den endelige avgjørelsen, ved å balansere ids "Jeg vil!", superegos "Du skal ikke!" og realitetens "Du kan ikke!". Et sunt ego finner en løsning alle tre kan leve med. Når denne balansen forstyrres, oppstår det Freud kalte nevrotisk personlighet. For å gjøre det ubevisste bevisst brukte Freud terapeutiske metoder som fri assosiasjon og droemmetolkning.

Forsvarsmekanismer og psykoseksuelle stadier

Når egoet kjenner angst fra konflikten mellom id og superego, tyr det til forsvarsmekanismer -- ubevisste strategier for å dempe ubehaget. Vi bruker alle slike av og til; de blir først problematiske når de brukes rigid. Den mest grunnleggende er fortrengning, der uakseptable tanker eller minner presses ut av bevisstheten. Ved projeksjon tilskriver vi våre egne uakseptable følelser til andre -- den utro som anklager partneren for utroskap. Rasjonalisering er å finne fornuftige, men uriktige forklaringer: "Jeg jukset fordi alle andre jukser." Sublimering regnes som den mest modne mekanismen, der vi kanaliserer uakseptable impulser til noe sosialt nyttig -- aggressive impulser blir til intens sportskonkurranse. Andre mekanismer er fornektelse (å nekte å godta en smertefull realitet), forflytning (å ta ut sinnet på sjefen på familien hjemme), regresjon (å falle tilbake til tidligere atferd under stress, som tommelsuging) og reaksjonsformasjon (å uttrykke det motsatte av det man egentlig føler).

Freud hevdet også at personligheten formes gjennom en serie psykoseksuelle stadier i barndommen, der id søker lyst gjennom ulike kroppssoner. I oral fase (0-18 måneder) er munnen i sentrum. I anal fase (18 måneder-3 år) handler det om kontroll gjennom pottetrening. I fallisk fase (3-6 år) oppstår Oedipuskomplekset, der barnet utvikler begjær mot motsatt-kjønnet forelder og løser konflikten ved å identifisere seg med samme-kjønnet forelder -- og det er nettopp her superego utvikles. Så følger en rolig latent fase før genital fase fra puberteten, med modne relasjoner. Hvis behovene i et stadium ikke møtes, kan barnet bli fiksert -- fastlaast -- og senere regrediere dit under stress.

Kritikk -- og dem som videreutviklet Freud

Freuds teori har fått massiv kritikk fra moderne psykologi, og det er viktig å kunne vurdere den kritisk. Det største problemet er manglende vitenskapelig støtte: mange av begrepene, som Oedipuskomplekset, er umulige å teste empirisk. Teorien er ikke-falsifiserbar -- både bevis og motbevis kan tolkes som støtte for den, siden aksept kan kalles innsikt og benektelse kan kalles fornektelse. Den bygger på casestudier av nevrotiske pasienter, ikke representative utvalg, og er deterministisk med liten plass til fri vilje. Mange mener også at den legger altfor stor vekt på seksualitet, og at den er kulturelt og kjoennsbiased -- utviklet i det viktorianske Wien, med utdaterte syn på kvinner. Likevel ga Freud viktige bidrag: fokuset på det ubevisste, forståelsen av forsvarsmekanismer (som faktisk støttes av moderne forskning) og betydningen av tidlige relasjoner.

Flere av Freuds elever videreutviklet ideene hans og kalles neo-freudianere. Carl Jung utviklet analytisk psykologi og introduserte det kollektive ubevisste -- et arvet, universelt lag felles for hele menneskeheten -- fylt med arketyper som helten, moren og skyggen. Alfred Adler avviste seksualitet som hoveddrivkraft og fokuserte i stedet på mindreverdighetskomplekset og strebenen etter overlegenhet, og mente sosial interesse var tegn på psykisk helse. Karen Horney kritiserte Freuds syn på kvinner og fremhevet grunnleggende angst fra barndommen og kulturelle faktorer. Felles for dem alle var mindre vekt på seksualitet, mer vekt på sosiale og kulturelle forhold, et mer optimistisk menneskesyn, og troen på at personligheten utvikler seg gjennom hele livet.

Oppsummering

Freuds psykoanalytiske teori var revolusjonerende. Den beskriver personligheten som bestående av id (lystprinsippet), ego (realitetsprinsippet) og superego (moralprinsippet), der egoet stadig balanserer mellom drifter, moral og virkelighet. Mye av det psykiske livet er ubevisst, illustrert med isfjell-metaforen.

Når egoet kjenner angst, beskytter det seg med forsvarsmekanismer som fortrengning, projeksjon, rasjonalisering og den modne sublimering. Personligheten formes ifølge Freud gjennom psykoseksuelle stadier i barndommen, der fiksering kan påvirke en hele livet.

Teorien har fått hard kritikk for å være ikke-falsifiserbar, deterministisk og kulturelt biased, men ga likevel viktige bidrag -- ikke minst forståelsen av det ubevisste og forsvarsmekanismene. Neo-freudianerne Jung, Adler og Horney videreutviklet ideene med mer vekt på sosiale og kulturelle forhold og et mer optimistisk menneskesyn.