7.1 Hva er personlighet?

Hva gjør deg til deg?

Tenk på vennegjengen din. Én er alltid den som tar ordet og drar i gang fester, en annen sitter helst i bakgrunnen og lytter. Én holder orden på alt og leverer leksene i tide, en annen lever i kreativt kaos. Hvorfor er vi så forskjellige? Og hvorfor er disse forskjellene så stabile -- den utadvendte vennen din er jo utadvendt både i dag, i morgen og om et år?

Disse spørsmålene handler om personlighet -- de varige mønstrene av tanker, følelser og atferd som gjør hver av oss unike. Personlighet er et av psykologiens mest sentrale begreper, men også et av de mest kompliserte. Vi kan definere personlighet som et individs karakteristiske og relativt stabile mønster av tanker, følelser og atferd.

Legg merke til de viktige ordene i denne definisjonen. Karakteristisk betyr at personligheten skiller deg fra andre -- den er det som gjør deg til deg. Relativt stabil betyr at den viser en viss konsistens over tid og situasjoner. Og mønster betyr at personlighet ikke handler om enkelthandlinger, men om gjentatte tendenser i hvordan vi tenker, føler og handler. Det aller viktigste lille ordet er kanskje "relativt" -- personligheten din er ikke hugget i stein. Den kan utvikle seg og endres, spesielt mens du er ung.

Trekk, tilstander og temperament

Et sentralt skille i personlighetspsykologien er mellom trekk og tilstander. Et personlighetstrekk er en varig disposisjon eller tendens som er relativt stabil over tid og situasjoner. Når vi sier "Sara er en utadvendt person", beskriver vi et trekk -- det som er typisk for henne. En tilstand, derimot, er en midlertidig respons som varierer med situasjonen. "Sara følte seg utadvendt på festen" beskriver en tilstand -- hvordan hun var i øyeblikket.

Forholdet mellom de to er slik: en utadvendt person (trekk) vil oftere oppleve tilstander av utadvendthet, men selv hun kan være tilbakeholden i visse situasjoner. Trekk disponerer for visse tilstander, men bestemmer dem ikke fullstendig. Dette hjelper oss å forstå at personlighet ikke er skjebnebestemt.

Men hvor kommer personligheten egentlig fra? Mye av grunnlaget er temperament -- de medfoedte, biologisk baserte aspektene ved personlighet som viser seg allerede tidlig i livet. Selv spedbarn er forskjellige når det gjelder aktivitetsnivaa, emosjonalitet, sosialitet og selvregulering. De klassiske studiene til Alexander Thomas og Stella Chess delte spedbarn inn i tre temperamentstyper: det enkle barnet (rundt 40 prosent) som er positivt, tilpasningsdyktig og regelmessig; det vanskelige barnet (rundt 10 prosent) som er negativt, irritabelt og uregelmessig; og det trege barnet (rundt 15 prosent) som er tilbakeholdent med lavt aktivitetsnivaa og treg tilpasning. Temperamentet danner grunnlaget for personligheten, men formes hele tiden av erfaring og miljø gjennom oppveksten.

Hvordan måler vi personlighet?

Hvordan kan vi i det hele tatt måle noe så komplekst som personlighet? Psykologer bruker flere metoder, og hver har sine styrker og svakheter. Den vanligste er selvrapporteringsskjemaer, der du vurderer deg selv på påstander som "Jeg liker å være i sentrum av oppmerksomheten" på en skala. Det er effektivt og standardisert, men har en stor ulempe: du kan svare strategisk for å fremstå på en bestemt måte (selvpresentasjonsbias), eller rett og slett mangle innsikt i deg selv. Andre metoder er observasjon av faktisk atferd, som er objektivt men tidkrevende, og intervjuer, som gir dybde men er vanskelige å standardisere. Projektive tester som Rorschach-blekktester bruker tvetydige bilder, men har lav reliabilitet. Informantrapporter, der familie eller venner vurderer deg, kan fange opp blinde flekker du ikke ser selv. Derfor kombinerer forskere ofte flere metoder.

Men hvor stabil er personligheten egentlig? I 1968 utfordret psykologen Walter Mischel den vanlige oppfatningen. Han pekte på at sammenhengen mellom personlighetstrekk og faktisk atferd var overraskende svak (rundt 0,30), at atferden vaar varierer mye fra situasjon til situasjon, og at vi overvurderer hvor konsistente vi egentlig er. Dette startet den såkalte person-situasjon-debatten. Dagens konsensus er at både person og situasjon påvirker atferd. I sterke situasjoner med klare forventninger -- som en begravelse eller et jobbintervju -- oppfører folk seg ganske likt, og personlighetsforskjellene forsvinner nesten. I svake situasjoner uten klare normer -- som en avslappet kveld med venner -- kommer de individuelle forskjellene tydelig fram. Samtidig viser longitudinelle studier betydelig stabilitet: er du blant de mest utadvendte som 20-aaring, er du sannsynligvis det som 40-aaring også. Mange blir dessuten mer samvittighetsfulle og behagelige med alderen.

Oppsummering

Personlighet er et individs karakteristiske og relativt stabile mønster av tanker, følelser og atferd. Vi skiller mellom varige trekk og midlertidige tilstander, der trekk disponerer for tilstander uten å bestemme dem fullstendig. Temperament danner det biologiske grunnlaget allerede i spedbarnsalderen, men formes av erfaring gjennom livet.

Personlighet kan måles på mange måter -- selvrapportering, observasjon, intervjuer, projektive tester og informantrapporter -- hver med sine fordeler og ulemper. Walter Mischels kritikk startet person-situasjon-debatten, og konklusjonen i dag er at både person og situasjon former atferd: sterke situasjoner demper forskjeller, svake situasjoner slipper dem fram. Gjennom transaksjonsmodellen ser vi at vi ikke bare "har" en personlighet, men aktivt former den i samspill med miljøet -- ved å reagere på, fremkalle og oppsoeke situasjoner. Personligheten har altså kontinuitet, men er ikke hugget i stein.