6.3 Sosial og emosjonell utvikling

Hvorfor knytter vi oss så sterkt til hverandre?

Et nyfødt barn kan ikke gå, snakke eller mate seg selv. Men én ting kan det fra første stund: knytte seg til menneskene rundt seg. Det graater for å kalle på omsorg, smiler for å skape kontakt og søker nærhet når noe er skummelt. Helt fra fødselen er vi sosiale vesener, og måten vi knytter oss til andre på de første årene, kan påvirke relasjonene våre resten av livet.

Sosial og emosjonell utvikling handler om hvordan vi lærer å forstå og regulere egne følelser, bygge relasjoner og utvikle empati og prososial atferd. I dette kapittelet skal vi møte tilknytningsteorien til Bowlby og Ainsworth, som forklarer hvordan tidlige bånd formes. Vi skal se på temperament, de medfoedte forskjellene vi tar med oss fra start, og hvordan emosjonell regulering utvikles gjennom barndommen. Til slutt ser vi på hvordan vennskap, jevnaldrende, empati og prososial atferd vokser fram.

La oss begynne med det aller første baandet: tilknytningen mellom barn og omsorgsperson.

Tilknytning: Bowlby og Ainsworth

Den britiske psykiateren John Bowlby utviklet tilknytningsteorien, en av de mest innflytelsesrike teoriene i utviklingspsykologien. Han mente at mennesker har et medfoedt behov for å knytte seg til én eller noen få omsorgspersoner, og at kvaliteten på dette baandet får dype konsekvenser. Bowlby ga teorien et evolusjonaert grunnlag: tilknytningsatferd som graating, smil, klamring og foelging har utviklet seg fordi den sikret nærhet til omsorgspersonen, og dermed beskyttelse og overlevelse. Gjennom gjentatte samspill bygger barnet indre arbeidsmodeller, mentale representasjoner av seg selv, andre og relasjoner. Et barn som møter sensitiv omsorg, utvikler en modell av seg selv som verdifull og andre som pålitelige, mens et barn som møter avvisning, kan utvikle en modell av seg selv som uverdig og andre som upålitelige. Disse modellene fungerer som maler for fremtidige relasjoner. Bowlby mente også at de første to-tre årene er en sensitiv periode for tilknytning, og fra rundt seks-åtte måneder viser de fleste spedbarn separasjonsangst, et normalt tegn på at tilknytning er etablert.

Mary Ainsworth videreutviklet teorien gjennom den berømte fremmedrom-situasjonen, der hun observerte hvordan barn på 12-18 måneder reagerte når mor gikk ut, en fremmed kom inn, og mor kom tilbake. Hun fant tre hovedmoenstre. Ved trygg tilknytning, som gjelder rundt 60-65 prosent, bruker barnet mor som en trygg base for utforskning, blir uroligt når hun går, men lar seg lett troeste når hun kommer tilbake. Disse barna har gjerne sensitive, responsive omsorgspersoner. Ved utrygg-unnvikende tilknytning, rundt 20-25 prosent, viser barnet lite uro og unngår mor ved gjenforening, men fysiologiske målinger viser at det er like stresset. Det har lært å skjule behovene sine fordi omsorgspersonen typisk avviser foelelsesuttrykk. Ved utrygg-ambivalent tilknytning, rundt 10-15 prosent, er barnet klengete og engstelig, svært opprydt når mor går, men motstridende ved gjenforening, det søker nærhet og dytter bort samtidig, ofte fordi omsorgspersonen er uforutsigbar. Senere la Main og Solomon til en fjerde kategori, desorganisert tilknytning, rundt 5-10 prosent, der barnet viser forvirret og motstridende atferd, og som oftest sees ved skremmende eller kaotisk omsorg, gjerne i mishandlings- eller omsorgssviktsituasjoner.

Temperament og emosjonell regulering

Mens tilknytning formes av samspillet med omsorgspersoner, er temperament noe vi tar med oss fra start. Det viser til medfoedte individuelle forskjeller i reaktivitet og selvregulering, synlig allerede fra fødselen. Forskerne Thomas og Chess identifiserte tre temperamentstyper. Lette barn, rundt 40 prosent, er positive, tilpasningsdyktige, regelmessige og rolige i nye situasjoner. Vanskelige barn, rundt 10 prosent, har intense reaksjoner, er uregelmessige, negative i nye situasjoner og vanskelige å berolige. Langsomme å varme opp, rundt 15 prosent, er forsiktige og trekker seg tilbake, men tilpasser seg gradvis. De resterende passet ikke i noen kategori. Et helt sentralt poeng er goodness of fit: temperament er verken godt eller dårlig i seg selv, det avgjørende er hvor godt det passer med miljøet. Et aktivt, intenst barn trenger foreldre som tåler mye energi, mens et forsiktig barn trenger foreldre som gir tid uten å presse. Temperament er relativt stabilt, men ikke uforanderlig. Et \"vanskelig\" spedbarn med taalmodige foreldre kan utvikle seg svært positivt, mens et \"lett\" barn i et kaotisk miljø kan få problemer.

Emosjonell regulering er evnen til å påvirke hvilke følelser man har, når man har dem, og hvordan man opplever og uttrykker dem. Denne evnen vokser gradvis gjennom barndommen. I tidlig barndom (0-2 år) er spedbarnet helt avhengig av omsorgspersonen for regulering: det graater, og den voksne troester, og gradvis lærer barnet enkle grep som å sutte på tommelen eller snu seg bort. I foerskolealder (2-5 år) begynner barn å bruke språk for å uttrykke følelser og enkel selvregulering, som å telle til ti, men utbrudd er fortsatt vanlige. I skolealder (6-12 år) utvikles mer sofistikerte kognitive strategier, som å tenke annerledes om en situasjon, og barnet forstår at man kan føle én ting men vise noe annet. I ungdomstiden er prefrontal cortex, hjernedelen for regulering, fortsatt under utvikling, så ungdom kan ha intense følelser uten fullt utviklede verktøy for å håndtere dem, noe som bidrar til den emosjonelle intensiteten i denne fasen. Omsorgspersonene er helt sentrale: foreldre som anerkjenner følelser, setter ord på dem og modellerer god regulering, hjelper barnet å utvikle egne strategier, mens de som avviser eller straffer foelelsesuttrykk, kan hindre utviklingen.

Vennskap, jevnaldrende, empati og prososial atferd

Etter hvert som barn vokser, blir relasjoner til jevnaldrende stadig viktigere, og vennskapet endrer karakter gjennom oppveksten. I foerskolealder bygger vennskap på nærhet og delt aktivitet, \"vi er venner fordi vi leker sammen\", og det skifter raskt. I tidlig skolealder baseres det på gjensidighet og tillit, \"vi er venner fordi vi hjelper hverandre\", og blir mer stabilt. I ungdomstiden bygger vennskap på intimitet, selvavsloering og emosjonell støtte, der man deler tanker og følelser dypt. Jevnaldrende gir noe voksenrelasjoner ikke kan: fordi de er likeverdige, må barn forhandle, inngå kompromisser og løse konflikter på egen hånd, mens makten med voksne ofte er ulik.

Prososial atferd er frivillige handlinger med hensikt om å hjelpe andre, som å dele, troeste, samarbeide eller hjelpe, og den utvikles gradvis. Allerede ved ett-to år kan barn troeste enkelt, for eksempel gi en bamse til et graatende barn. Ved tre-seks år blir hjelpingen mer målrettet, men er fortsatt preget av egosentrisme. I skolealder kommer en større forståelse for andres behov og mer konsistent hjelpeatferd. Grunnlaget for prososial atferd er empati, evnen til å føle og forstå andres følelser. Empati utvikler seg fra enkel emosjonell smitte, der spedbarn graater når andre graater, til kognitiv empati, evnen til å forstå HVORFOR noen føler som de gjør, som modnes i skolealder og ungdomstid. I foerskolealderen prøver barn ofte å troeste på måter som ville troestet dem selv, ikke nødvendigvis den andre, mens eldre barn klarer å ta den andres perspektiv. I ungdomstiden kan empatien til og med utvides til abstrakte grupper, som flyktninger man aldri har møtt. Forskning viser at barn med trygg tilknytning, og foreldre som oppmuntrer til perspektivtaking, utvikler sterkere empati og mer prososial atferd. Det knytter hele kapittelet sammen: trygge tidlige bånd legger grunnlaget for sosial kompetanse gjennom hele livet.

Oppsummering

Mennesker er sosiale fra fødselen. Bowlbys tilknytningsteori sier at vi har et medfoedt, evolusjonaert behov for å knytte oss til omsorgspersoner, og at vi bygger indre arbeidsmodeller for relasjoner. Ainsworth identifiserte gjennom fremmedrom-situasjonen tilknytningsstilene trygg, utrygg-unnvikende og utrygg-ambivalent, og senere kom desorganisert til.

Temperament er medfoedte forskjeller i reaktivitet, og det avgjørende er goodness of fit mellom barnets temperament og miljøet. Emosjonell regulering utvikles gradvis gjennom barndommen, med omsorgspersonene i en sentral rolle.

Relasjoner til jevnaldrende blir stadig viktigere, og vennskap modnes fra delt lek til dyp intimitet. Empati utvikles fra emosjonell smitte til kognitiv empati og er grunnlaget for prososial atferd. Trygge tidlige bånd legger grunnlaget for sosial kompetanse hele livet.