6.1 Utviklingspsykologi - en oversikt

Hvordan blir du den du er?

Tenk på hvor mye du har forandret deg siden du var liten. Fra å ikke kunne snakke til å føre lange samtaler, fra å knapt kunne gå til å beherske idretter, fra å graate når mamma forsvant til å ta bussen alene. Hva er det som driver alle disse forandringene? Og hvorfor utvikler to søsken seg så forskjellig selv om de vokser opp i samme hjem?

Dette er nettopp det utviklingspsykologien studerer: hvordan mennesker endrer seg gjennom hele livet, fra unnfangelse til død. Faget undersøker fysisk, kognitiv, sosial og emosjonell utvikling, og prøver å forstå både hva som endrer seg og hvorfor. Det leter etter mønstre som er felles for mange, men også etter de individuelle forskjellene som gjør oss unike.

En av de eldste debattene i faget er \"arv versus miljø\", på engelsk nature versus nurture. Er det genene eller erfaringene som former oss mest? I dag vet vi at dette er et falskt skille. Arv og miljø samspiller på kompliserte måter, og begge er avgjørende. I dette kapittelet skal vi utforske dette samspillet, forskjellen på modning og læring, hva kritiske og sensitive perioder er, hvordan forskere faktisk studerer utvikling, og om utviklingen går trinnvis eller jevnt.

Arv og miljø, modning og læring

Lenge trodde mange at mennesket kunne forklares enten ved arv eller ved miljø. I dag forstår vi at dette er en kunstig motsetning. Arv er den genetiske informasjonen vi får fra foreldrene, instruksjonene for å bygge kroppen og hjernen, og den påvirker alt fra øyenfarge til temperament og risiko for visse lidelser. Miljø er alle de ytre paavirkningene, fra ernæring i mors liv til oppdragelse, skole, venner, kultur og livshendelser. Det er samspillet mellom dem som avgjør hvem vi blir. Et barn kan ha genetisk potensial for høy intelligens, men uten et stimulerende miljø blir potensialet aldri fullt realisert. Omvendt kan selv et optimalt miljø ikke fjerne alle genetiske begrensninger. Et godt eksempel på samspill er et barn med genetisk anlegg for musikalitet som utvikler talentet sitt gjennom trening i et musikkmiljoe, der verken arven eller miljøet alene hadde vært nok.

For å forstå endring må vi også skille mellom modning og læring. Modning er biologisk styrt utvikling som følger et genetisk program, relativt uavhengig av trening. Spedbarn lærer å sitte, krype og gå etter en forutsigbar tidslinje, puberteten styres av hormoner, og hjernen modnes i faste faser. Et barn begynner å gå rundt ettaarsalderen fordi nervebaner og muskler modnes, ikke fordi foreldrene har trent det opp. Men selv modning krever et minimum av miljø: et barn som ikke får næring, modnes ikke normalt. Læring er derimot varige endringer i atferd eller kunnskap som skyldes erfaring, og krever aktiv interaksjon med miljøet. Å lære å lese eller spille fotball er læring, ikke modning. De to henger sammen: hjernemodning åpner for nye laeringsevner, for eksempel må spraaksentrene modnes før barnet kan lære grammatikk, og læring kan i sin tur påvirke hjernens struktur, som når musikktrening øker grå substans i relevante omraader.

Kritiske og sensitive perioder

Har du noen gang lurt på hvorfor små barn lærer språk så lett, mens voksne sliter med aksenten? Svaret henger sammen med begrepene kritiske og sensitive perioder. En kritisk periode er et tidsvindu der visse erfaringer MÅ skje for at normal utvikling skal finne sted. Etter perioden er det umulig eller svært vanskelig å ta igjen utviklingen. Et klassisk eksempel er synsutvikling hos katter: holdes en kattunge i mørke de første maanedene, vil synssenteret i hjernen aldri utvikle seg normalt, selv om øynene er friske. Det finnes altså et vindu der visuell stimulering må forekomme.

En sensitiv periode er mildere. Det er et tidsvindu der visse erfaringer har størst effekt, men der utvikling fortsatt kan skje senere, bare mindre effektivt. Språklæring er et godt eksempel. Barn som vokser opp tospråklige, lærer begge språk naturlig og uten aksent, mens voksne også kan lære nye språk, men sjelden helt uten aksent og ofte med mer strev. De første leveaarene er en sensitiv periode for språk. For mennesker er de fleste perioder sensitive heller enn kritiske, takket være hjernens plastisitet, evnen til å endre seg gjennom hele livet, selv om noen perioder er mer gunstige enn andre.

Det tragiske tilfellet med jenta Genie illustrerer dette. Hun ble holdt isolert og mishandlet til hun var 13 år, nesten uten språklig stimulering. Da hun ble reddet, kunne hun bare noen få ord. Til tross for intensiv trening lærte hun aldri grammatikk normalt, selv om hun kunne lære enkeltord. Det tyder på en kritisk eller sensitiv periode for grammatikk. Samtidig gjorde hun fremskritt på andre omraader, som sosiale ferdigheter og ikke-verbal kommunikasjon, noe som viser at ulike sider av utviklingen har ulike sensitive perioder. Dette henger også sammen med prinsippet \"bruk det eller mist det\": i sensitive perioder bygger hjernen mange forbindelser, og de som brukes forsterkes, mens ubrukte beskjaeres bort i en prosess som kalles synaptisk pruning. Japanske spedbarn kan i utgangspunktet skille engelske \"r\" og \"l\", men mister evnen rundt ettaarsalderen fordi japansk ikke har den distinksjonen.

Hvordan studeres utvikling, og går den i trapp eller skraaning?

Hvordan kan forskere i det hele tatt studere noe så langt som menneskelig utvikling? De bruker hovedsakelig to metoder. Tverrsnittsstudier sammenligner ulike aldersgrupper på samme tidspunkt, for eksempel ved å teste femaaringer, tiaaringer og femtenaaringer samtidig for å se hvordan resonnering endres. Fordelen er at de er raske og billige, og at ingen deltakere faller fra underveis. Ulempen er kohorteeffekter: forskjellene kan skyldes generasjonsforskjeller heller enn alder, kanskje har de eldre hatt en helt annen skolegang enn de yngre. Metoden ser heller ikke individuell utvikling og kan ikke fastslaa utviklingsrekkefoelge.

Longitudinelle studier følger derimot de samme individene over tid, for eksempel ved å teste de samme barna ved 5, 10 og 15 år. Fordelen er at de viser individuell utvikling, identifiserer mønstre og rekkefølge, og kontrollerer for kohorteeffekter. Ulempen er at de er tidkrevende og dyre, deltakere faller fra, og det kan oppstå oevingseffekter når man tar samme test gjentatte ganger. Mange forskere kombinerer derfor metodene: de starter med en tverrsnittsstudie for rask oversikt og følger deretter opp interessante funn longitudinelt.

Den siste store debatten handler om utviklingen går kontinuerlig eller trinnvis. Kontinuerlig utvikling ser endring som gradvis og jevn, som å gå opp en skraaning: barn blir stadig litt bedre til å tenke og huske uten plutselige sprang. Trinnvis utvikling, eller stadieteori, ser endring som en serie kvalitative sprang, som å gå opp en trapp: barn tenker fundamentalt annerledes på ulike trinn. Piagets stadier, som vi møter i neste kapittel, er et eksempel på trinnteori. De fleste moderne forskere mener sannheten ligger i midten. Noen sider er mer kontinuerlige, som vokabularvekst, mens andre er mer trinnvise, som pubertet. Et godt eksempel er objektpermanens: Piaget mente den dukket plutselig opp rundt åtte måneder, men nyere forskning viser at selv tre til fire måneder gamle spedbarn blir overrasket når objekter forsvinner på umulige måter. Kanskje utvikles forståelsen gradvis, mens evnen til å handle på den kommer mer trinnvis.

Oppsummering

Utviklingspsykologi studerer hvordan mennesker endrer seg gjennom hele livet. Den gamle debatten om \"arv versus miljø\" er erstattet av en forståelse av at de to samspiller kontinuerlig. Modning er biologisk styrt utvikling, mens læring krever erfaring, og de henger taett sammen.

Kritiske perioder er vinduer der visse erfaringer må skje for normal utvikling, mens sensitive perioder er vinduer der erfaringer har størst effekt. Hjernens plastisitet og prinsippet \"bruk det eller mist det\" forklarer blant annet hvorfor språk laeres lettest tidlig, slik Genie-tilfellet illustrerer.

Forskere studerer utvikling med tverrsnittsstudier, som er raske men sårbare for kohorteeffekter, og longitudinelle studier, som følger de samme over tid. Til slutt mener de fleste at utvikling både er kontinuerlig og trinnvis, avhengig av hva vi ser på.