5.5 Sårbarhet og resiliens

Hvorfor knekker noen mens andre reiser seg?

To ungdommer opplever det samme: en vanskelig oppvekst, mobbing eller en stor sorg. Den ene utvikler angst og depresjon, den andre klarer seg overraskende godt og blir til og med sterkere. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor reagerer mennesker så forskjellig på det samme motganget?

Svaret ligger i to begreper som henger taett sammen: saarbarhet og resiliens. Resiliens er evnen til å tilpasse seg og fungere godt til tross for betydelig stress, motgang eller traumer. Det viktige er at resiliens ikke er en fast egenskap du enten har eller ikke har, men en dynamisk prosess som kan styrkes eller svekkes av faktorer rundt oss. Saarbarhet er på sin side de tingene som gjør oss mer utsatt.

I dette kapittelet skal vi se hvordan saarbarhet og stress sammen avgjør om psykiske problemer oppstår, hvilke risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer som finnes, hva klassisk forskning som Werners Kauai-studie og ACE-studien har lært oss, hvordan noen til og med vokser på traumer, og til slutt hvordan vi kan forebygge negative stressreaksjoner hos unge.

Saarbarhets-stress-modellen og de to kreftene

Hvorfor utvikler ikke alle med risiko psykiske lidelser, og hvorfor rammes noen helt uten kjent risiko? Saarbarhets-stress-modellen, også kalt diathesis-stress-modellen, gir et elegant svar. Den sier at psykiske lidelser oppstår fra et SAMSPILL mellom saarbarhet og stress, ikke fra én av dem alene.

Saarbarheten er det som foerdisponerer oss. Den kan være genetisk, som arvelig risiko for angst eller depresjon, biologisk, psykologisk, som negative tankemoenstre og lav selvfoelelse, eller erfaringsbasert, som traumer i barndommen. Stresset er de utloesende hendelsene eller de vedvarende belastningene. Poenget er at verken saarbarhet eller stress alene nødvendigvis holder. Det er kombinasjonen som avgjør. Høy saarbarhet pluss høy stress gir høy risiko, mens høy saarbarhet med lite stress gir lav risiko, og selv en person uten kjent saarbarhet kan utvikle problemer hvis stresset blir ekstremt. Dette forklarer hvorfor samme hendelse rammer mennesker så ulikt, og modellen peker på at vi kan hjelpe både ved å redusere saarbarhet, for eksempel gjennom terapi, og ved å redusere stress, gjennom forebygging og støtte.

For å forstå hvem som er utsatt, snakker psykologer om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Risikofaktorer øker saarbarheten og kan være biologiske (genetisk disposisjon, hjerneskade), psykologiske (lav selvfoelelse, svak emosjonell regulering, tidligere traumer) eller sosiale (fattigdom, omsorgssvikt, familiekonflikt, mobbing, vold). Beskyttelsesfaktorer trekker i motsatt retning og fremmer resiliens. De kan være individuelle, som positivt temperament, god selvregulering, optimisme og mestringstro, relasjonelle, som trygg tilknytning, stoettende familie og gode rollemodeller, eller samfunnsmessige, som en god skole, trygge nabolag og tilgang til helsetjenester. Det viktige er at beskyttelsesfaktorer ofte virker ved å bufre mot effekten av risikofaktorer. Et barn i fattigdom som har én nær og stoettende lærer og føler tilhørighet på et fotballag, har viktige beskyttelsesfaktorer som kan dempe risikoen betraktelig. Og jo flere beskyttelsesfaktorer, desto sterkere blir resiliensen.

Det forskningen har lært oss: Kauai og ACE

Mye av det vi vet om resiliens, stammer fra to store studier. Den første er Emmy Werners Kauai-studie, et banebrytende langtidsprosjekt der hun fulgte 698 barn født på den hawaiianske øya Kauai i 1955, fra fødsel til voksen alder. Særlig interessant var rundt 200 hoeyrisikobarn som vokste opp med fattigdom, familiestress og foreldre med psykiske problemer. Det overraskende funnet var at omtrent en tredjedel av disse hoeyrisikobarna ble kompetente, omsorgsfulle voksne uten alvorlige problemer. Werner kalte dem resiliente. Hva hadde de til felles? De hadde gjerne et lett temperament som baby, godt intellekt, minst én nær og stabil relasjon til en voksen, evne til å søke støtte, aktive mestringsstrategier og engasjement i skole, hobbyer eller religion. Werners viktigste konklusjon var oppmuntrende: resiliens er VANLIG, ikke ekstraordinært, beskyttelsesfaktorer kan oppveie risiko, og selv én nær relasjon til en voksen kan være avgjørende.

Den andre store studien er ACE-studien fra 1998, der Felitti og kolleger undersøkte sammenhengen mellom negative barndomsopplevelser, på engelsk Adverse Childhood Experiences, og helse i voksen alder hos over 17 000 mennesker. ACE omfatter ti typer negative opplevelser før 18 år, fordelt på overgrep (emosjonell, fysisk og seksuell mishandling), omsorgssvikt (emosjonell og fysisk neglekt) og familiedysfunksjon (vold i hjemmet, rusmisbruk, psykisk sykdom, skilsmisse eller fengsling). To funn var slående. For det første er ACE svært vanlig, rundt to av tre hadde minst én. For det andre har ACE en doseavhengig effekt: jo flere ACE, desto høyere risiko. Personer med fire eller flere ACE har betydelig økt risiko for depresjon, angst, PTSD, rusmisbruk, hjertesykdom, diabetes og tidlig død. Mekanismene er at kronisk stress i barndommen påvirker hjerneutviklingen, særlig prefrontal cortex og hippocampus, forstyrrer stressystemene og kortisol, gir epigenetiske endringer og kan føre til usunn atferd som mestring. ACE-forskningen understreker hvor viktig tidlig forebygging er, men gir også håp: selv med høye ACE-skårer kan beskyttelsesfaktorer og senere positive erfaringer redusere risikoen. Norge har tatt denne kunnskapen i bruk i barnevern og helsevesen.

Vekst etter traumer og forebygging hos unge

Vi forbinder gjerne traumer med skade, som ved PTSD. Men forskning viser at noen mennesker faktisk opplever positiv psykologisk utvikling etter å ha kjempet seg gjennom noe vanskelig. Dette kalles posttraumatisk vekst. Richard Tedeschi og Lawrence Calhoun beskrev fem omraader der vekst kan skje: større verdsetting av livet, nærmere og mer ekte relasjoner, økt personlig styrke (\"jeg overlevde, jeg er sterkere enn jeg trodde\"), nye muligheter og prioriteringer, og en dypere åndelig eller eksistensiell forståelse. Det er viktig å skille dette fra resiliens. Resiliens handler om å komme tilbake til det normale, til utgangspunktet, mens posttraumatisk vekst handler om å bli FORANDRET på positive måter. De to utelukker ikke hverandre, man kan både vise resiliens OG oppleve vekst, og vekst utelukker heller ikke vedvarende smerte. Det er heller ikke et krav at man skal finne noe positivt i en tragedie. Vekst fremmes blant annet av aktiv kognitiv bearbeiding, sosial støtte, visse personlighetstrekk som åpenhet, og tid og rom til refleksjon.

Til slutt: hvordan kan vi bruke all denne kunnskapen til å forebygge negative stressreaksjoner hos unge? Forebygging deles gjerne i tre nivåer. Primær forebygging retter seg mot alle og handler om å redusere risiko, for eksempel ved å fremme gode oppvekstmiljoeer, redusere ACE, bygge sosiale nettverk og lære stresshaandtering tidlig. Sekundaer forebygging er tidlig intervensjon for dem som viser tegn på problemer, men ennå ikke har utviklet en lidelse, som å tilby samtaler til elever med økende angst. Tertiaer forebygging er behandling av allerede etablerte problemer, for eksempel hos psykolog eller BUP. I skolen kan tiltakene være å skape et klassemiljoe som støtter autonomi, kompetanse og tilhørighet, å lære elevene emosjonell regulering, å redusere unødvendig prestasjonspress, å gripe inn raskt mot mobbing og å tilby laagterskeltilbud som helsesykepleier. Forebygging krever samarbeid mellom familie, skole, helsetjenester og samfunn, og tidlig innsats gir alltid størst effekt.

Oppsummering

Resiliens er evnen til å fungere godt tross motgang, og er en dynamisk prosess, ikke en fast egenskap. Saarbarhets-stress-modellen viser at psykiske lidelser oppstår fra samspillet mellom foerdisponerende saarbarhet og utloesende stress. Risikofaktorer øker saarbarheten, mens beskyttelsesfaktorer bufrer mot dem og fremmer resiliens.

Werners Kauai-studie viste at resiliens er vanlig, og at selv én nær relasjon til en voksen kan være avgjørende. ACE-studien viste at negative barndomsopplevelser er utbredte og har en doseavhengig effekt på senere helse, fordi kronisk stress påvirker hjerne og stressystemer.

Noen opplever posttraumatisk vekst og blir positivt forandret etter motgang, noe som er forskjellig fra det å bare komme tilbake til normalt. Negative stressreaksjoner hos unge kan forebygges på tre nivåer, og tidlig innsats med støtte, gode miljøer og styrking av beskyttelsesfaktorer gir størst effekt.