2.5 Hjernen og rusmidler

Hva skjer egentlig inne i hodet?

Du har sikkert hørt at rusmidler er farlige -- men har du tenkt på hvorfor? Hva er det som faktisk skjer inne i hjernen når noen tar en øl, røyker hasj eller bruker sterkere stoffer? Og hvorfor advarer voksne så ofte spesielt ungdom, når de samme stoffene finnes i butikker og fester rundt oss?

Rusmidler er stoffer som påvirker hjernens funksjon og forandrer tanker, følelser og atferd. De gjør det ved å endre balansen av nevrotransmittere -- de kjemiske budbringerne som lar hjernecellene snakke sammen. Når denne balansen forstyrres, forstyrres også måten du tenker, føler og handler på.

Rusmidler virker på flere måter. Noen, som amfetamin, øker frigjoeringen av nevrotransmittere som dopamin og noradrenalin. Andre, som kokain, blokkerer gjenopptaket, slik at stoffet blir liggende lenger i synapsen og virker sterkere. Nikotin etterligner nevrotransmitteren acetylkolin og lurer reseptorene til å aktiveres. Alkohol påvirker GABA- og glutamatreseptorene og forskyver balansen mellom dempende og pirrende signaler. Felles for dem alle er at de roter med hjernens egne kommunikasjonssystemer -- og det er nettopp derfor de virker, og derfor de kan være så skadelige.

Beloenningssystemet -- hjernens motivasjonsmotor

For å forstå avhengighet må du forstå hjernens beloenningssystem, et nettverk av strukturer som henger sammen ved hjelp av dopamin. Dette systemet utviklet seg for å motivere oss til å gjøre ting som fremmer overlevelse. Når du spiser god mat, henger med venner eller har sex, frigjøres dopamin, du kjenner en lystfoelelse, og hjernen sier i praksis: "Dette var bra -- gjør det igjen."

De viktigste delene av systemet jobber sammen. VTA, det ventrale tegmentale området, produserer dopamin. Nucleus accumbens mottar dopaminet og er sentral for selve lystfoelelsen. Prefrontal korteks står for beslutninger og impulskontroll, mens amygdala knytter emosjonelle minner til opplevelsen. Når alt fungerer normalt, holder dette systemet oss motivert til å søke det som er bra for oss.

Problemet er at rusmidler kaprer hele dette systemet. De øker dopamin langt mer enn naturlige beloenninger gjør. Der god mat kan øke dopamin i nucleus accumbens med rundt femti til hundre prosent, kan kokain øke det med to til fire hundre prosent -- mange ganger mer. Hjernen "lærer" da at rusmiddelet er ekstremt viktig, viktigere enn mat, sex og sosial kontakt. Naturlige beloenninger begynner å foeles flate og uinteressante, mens trangen etter stoffet, kalt craving, blir overveldende. Samtidig svekkes prefrontal korteks, slik at det blir stadig vanskeligere å motstaa fristelsen. Hjernen er, kort sagt, blitt omprogrammert til å prioritere rusmiddelet over alt annet.

Toleranse, abstinens og stoffene selv

Når noen bruker et rusmiddel over tid, skjer det noe med kroppen. Toleranse betyr at kroppen tilpasser seg, slik at det trengs stadig større doser for å oppnå samme effekt. Nervecellene reduserer antall reseptorer, produserer mindre nevrotransmittere og bryter ned stoffet raskere. Konsekvensen er farlig: personen må ta større doser, noe som øker risikoen for overdose. Når kroppen til slutt trenger stoffet for å fungere normalt, har det utviklet seg avhengighet -- både en fysisk side, der kroppen krever stoffet, og en psykologisk side med craving og bruk for å daempe stress. Slutter man brått, kommer abstinens: ubehagelige symptomer som angst, soevnloeshet, irritabilitet, skjelving og intens craving, fordi hjernen har tilpasset seg stoffet og trenger tid på å finne tilbake til balansen.

De ulike stoffene rammer på hver sin måte. Alkohol er det mest brukte rusmiddelet i Norge. Det øker GABA-aktiviteten, som virker dempende, og reduserer glutamat, som gir saktere tenkning og dårlig koordinasjon. Ved høye doser kommer hukommelsestap, eller "blackout", og i verste fall bevisstløshet. Over tid skader alkohol hippocampus og gir hukommelsesproblemer, svekker prefrontal korteks, og kan i ekstreme tilfeller føre til Wernicke-Korsakoffs syndrom med alvorlig hukommelsessvikt.

Cannabis inneholder THC, som binder seg til kroppens egne cannabinoidreseptorer og påvirker humør, appetitt, smerte og hukommelse. På kort sikt gir det eufori, endret tidsoppfatning og redusert korttidshukommelse, og hos noen paranoia. Over tid kan regelmessig bruk svekke hukommelse og motivasjon og øke risikoen for psykose hos dem som er disponert. Sentralstimulerende midler som amfetamin, kokain og nikotin øker dopamin og noradrenalin og gir eufori og energi, men er svært vanedannende. Amfetamin og kokain kan utløse psykoser og skade hjertet, mens nikotin er like vanedannende som heroin og, via røyking, tilfører kroppen tusenvis av giftige stoffer.

Hvorfor er ungdomshjernen så sårbar?

At voksne advarer nettopp unge mot rus, er ikke bare overdreven bekymring. Ungdomsaarene, fra rundt tolv til tjuefem år, er en kritisk periode for hjerneutvikling, og det gjør ungdom spesielt sårbare. Tre prosesser pågår samtidig. Synaptisk beskjaering rydder bort ubrukte forbindelser etter prinsippet "bruk det eller mist det", slik at hjernen blir mer effektiv. Myelinisering dekker nervetraadene med et isolerende lag som øker signalhastigheten. Og prefrontal korteks, som styrer impulskontroll og planlegging, modnes aller sist -- først rundt tjuefem år. Før den er ferdig, er ungdom mer impulsive og søker spenning, samtidig som beloenningssystemet er ekstra aktivt. Kombinasjonen av svak impulskontroll og et ivrig beloenningssystem gir høyere risikoatferd.

Når rusmidler kommer inn i en hjerne som fortsatt bygges, forstyrrer de disse prosessene. De kan vri den synaptiske beskjaeringen feil vei, forstyrre myeliniseringen, skade hippocampus og svekke prefrontal funksjon. Forskning viser at jo tidligere debuten er, desto større er skaden: de som begynner å drikke før femten år, har rundt fem ganger høyere risiko for alkoholavhengighet enn de som venter til de er over tjueen. Cannabis i tenaarene kan gi IQ-reduksjon, og binge-drinking, store mengder alkohol på kort tid, skader den unge hippocampus mer enn den voksne.

Dette henger sammen med en viktig erkjennelse: moderne nevrovitenskap ser på avhengighet som en kronisk hjernesykdom, ikke som ren viljesvakhet eller moralsk svikt. Ved avhengighet er beloenningssystemet sterkt sensitivert for stoffet, prefrontal korteks fungerer dårligere, amygdala og stressystemene er overaktive, og sterke minner knytter bestemte steder og personer til craving. Derfor er det så vanskelig å slutte -- stoffet foeles like nødvendig som mat og vann. Men vanskelig betyr ikke umulig. Forebygging handler om å utsette debut, gi kunnskap og bygge mestring og tilhørighet, mens behandling kan omfatte avgiftning, kognitiv atferdsterapi, motiverende samtale, medikamenter og sosial støtte. Tilbakefall er vanlig og betyr ikke at behandlingen har feilet -- med tid og støtte kan hjernen heles.

Oppsummering

Rusmidler forandrer tanker, følelser og atferd ved å forstyrre balansen av nevrotransmittere -- noen øker frigjoeringen, andre blokkerer gjenopptak, etterligner nevrotransmittere eller blokkerer reseptorer. Det avgjørende er at de kaprer hjernens beloenningssystem, med VTA, nucleus accumbens, prefrontal korteks og amygdala, og øker dopamin langt mer enn naturlige beloenninger. Slik lærer hjernen å prioritere stoffet over alt annet, mens craving vokser og impulskontrollen svekkes.

Over tid utvikles toleranse, avhengighet og abstinens. De ulike stoffene rammer hver på sin måte: alkohol skader hippocampus og prefrontal korteks, cannabis kan svekke hukommelse og motivasjon og øke psykoserisiko, og sentralstimulerende midler som amfetamin, kokain og nikotin er svært vanedannende. Aller mest sårbar er ungdomshjernen, der synaptisk beskjaering, myelinisering og en umoden prefrontal korteks pågår samtidig -- derfor gir tidlig debut størst skade. Moderne nevrovitenskap forstår avhengighet som en kronisk hjernesykdom, der hjernen er fundamentalt forandret. Forebygging, behandling og tålmodighet kan likevel gi hjernen mulighet til å hele seg, selv om tilbakefall er vanlig underveis.