1.3 Psykologiske perspektiver

Seks svar på det samme spørsmålet

Tenk deg en jevnaldrende, en 16-aaring, som plutselig begynner å få panikkanfall. Helt uten forvarsel kommer det: hjertebank, svette, skjelving og en overveldende følelse av redsel som ikke vil slippe taket. Hvis du skulle forklare hvorfor dette skjer -- hvor ville du begynt?

Det er nettopp her psykologien blir spennende. Det finnes ikke ett enkelt svar, men flere perspektiver -- ulike "briller" vi kan ta på oss for å forstå atferd og mentale prosesser. Hvert perspektiv retter oppmerksomheten mot forskjellige ting og gir sin egen forklaring på akkurat det samme fenomenet.

Det viktige er at ingen av brillene gir hele bildet alene. En psykolog som bare ser biologi, går glipp av tankene. En som bare ser tanker, går glipp av kroppen og kulturen. Først når vi setter perspektivene sammen, får vi et rikt og fullstendig bilde av mennesket. La oss derfor ta på oss de seks viktigste brillene -- og bruke den samme 16-aaringen med panikkanfall som prøve hele veien.

Når svaret ligger i kroppen og i fortiden

La oss starte med det biologiske perspektivet. Her forklares atferd og mentale prosesser ut fra det fysiske: hjernen, nervesystemet, hormoner og gener. Hjernen styrer tanker og følelser gjennom nettverk av nerveceller, nevrotransmittere påvirker stemning og motivasjon, hormoner regulerer alt fra stressrespons til forelskelse, og evolusjonen har formet hjernen vaar over millioner av år. Med biologiske briller forklares 16-aaringens panikkanfall slik: overaktivitet i amygdala -- hjernens alarmsystem -- ubalanse i nevrotransmitterne serotonin og noradrenalin, og kanskje en genetisk saarbarhet for angst. Stresshormoner som kortisol og adrenalin skaper de fysiske symptomene. Styrken er at perspektivet forankrer psykologien i naturvitenskapen og har gitt effektive medisiner. Svakheten er at det kan redusere mennesket til ren biologi og undervurdere tanker, miljø og kultur.

Så tar vi på oss det psykodynamiske perspektivet, med røtter i Freuds psykoanalyse. Her er det ubevisste som styrer. Mye av det vi gjør, kjenner vi ikke de egentlige årsakene til. Tidlige barndomserfaringer former personligheten, indre konflikter mellom id, ego og superego skaper angst, og vi bruker forsvarsmekanismer som fortrengning og projeksjon for å beskytte oss mot ubehagelige følelser. Uloeste konflikter kan komme til uttrykk som symptomer. Med dette perspektivet kan panikkanfallene være uttrykk for fortrengt sinne, ubearbeidet sorg eller en ubevisst frykt for avvisning som når overflaten. Perspektivet var banebrytende i å anerkjenne det ubevisste, men kritiseres for at mange ideer er vanskelige å teste vitenskapelig.

Når svaret ligger i læring og i tankene

Nå bytter vi til det behavioristiske perspektivet. Her er ideen at all atferd er lært gjennom samspill med miljøet, og at indre mentale prosesser ikke er nødvendige for å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør. To laeringsformer staaer sentralt: klassisk betinging (Pavlov og Watson), der vi lærer å knytte to stimuli sammen, og operant betinging (Skinner), der atferd som beloennes gjentas mens atferd som straffes avtar. Med behavioristiske briller blir panikkanfall lært atferd: kanskje 16-aaringen opplevde noe ubehagelig på skolen, og kroppen lærte å reagere med frykt. Gjennom klassisk betinging ble skolen koblet til fare, og gjennom operant betinging ble unngaaelse forsterket -- å bli hjemme reduserer angsten, og det belønner unngaaelsesatferden. Behaviorismen har gitt effektive behandlinger som eksponeringsterapi, men kritiseres for å ignorere mentale prosesser og biologi.

Så tar vi på oss det kognitive perspektivet, som retter blikket mot nettopp mentale prosesser -- hvordan vi tenker, tolker, husker og bearbeider informasjon. Mennesket er en aktiv informasjonsbehandler. Tankemoenstre, kalt skjemaer, påvirker hvordan vi oppfatter verden, og irrasjonelle eller forvrengde tanker kan skape problemer. Et noekkelpoeng er at det ikke er hendelsene i seg selv som påvirker oss, men tolkningen vaar av dem. Kognitivt forklares panikkanfall med katastrofetanker: 16-aaringen merker at hjertet slaaer litt raskere, tolker det som "jeg får hjerteinfarkt!", og denne tolkningen øker angsten, som øker symptomene, som bekrefter katastrofetanken -- en ond sirkel. Dette perspektivet har gitt oss kognitiv atferdsterapi (KAT), men kritiseres for å undervurdere foelelsenes rolle.

Når svaret ligger i vekst, i kultur -- og i alt sammen

De to siste brillene løfter blikket fra individet og utover. Det humanistiske perspektivet fokuserer på menneskets potensial for vekst og vektlegger subjektiv opplevelse, fri vilje og selvrealisering. Vi er ikke bare styrt av biologi eller miljø, men kan aktivt velge hvordan vi lever. Abraham Maslow (1908-1970) utviklet behovspyramiden, som viser at grunnleggende behov må dekkes før vi kan nå selvrealisering, og Carl Rogers (1902-1987) vektla ubetinget positiv aksept -- at mennesker vokser best når de føler seg akseptert for den de er. Humanistisk kan panikkanfallene være et tegn på at 16-aaringen ikke lever i samsvar med sitt "sanne selv", kanskje føler press til å være noe hun ikke er. Perspektivet humaniserte psykologien, men kritiseres for at begreper som selvrealisering er vage og vanskelige å måle.

Til slutt: det sosiokulturelle perspektivet, som vektlegger hvordan sosiale og kulturelle faktorer former oss. Mennesket er et sosialt vesen. Kultur påvirker hvordan vi tenker og føler, og til og med hva vi oppfatter som normalt. Albert Bandura viste at vi lærer mye gjennom å observere og imitere andre (sosial læring), og Lev Vygotskij (1896-1934) vektla at kognitive evner utvikles gjennom sosialt samspill, særlig gjennom språk. Sosiokulturelt kan panikkanfallene forstaaes i lys av sosialt press, mobbing, utenforskap eller prestasjonspress i skolen.

Men hvilket perspektiv er riktig? Svaret er at de fleste psykologer i dag bruker en eklektisk tilnærming -- de kombinerer innsikt fra flere perspektiver i stedet for å være bundet til ett. En terapeut kan bruke kognitive teknikker for tankene, behavioristiske for atferden og humanistiske prinsipper for relasjonen. Panikkanfall forstaaes best når vi ser biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samtidig -- det vi kaller en biopsykososial modell.

Oppsummering

Den samme 16-aaringen med panikkanfall kan forstaaes på seks ulike måter, alt etter hvilke briller vi tar på. Det biologiske perspektivet ser på hjernen, hormoner og gener -- som amygdala og nevrotransmittere. Det psykodynamiske ser på det ubevisste og barndomserfaringer. Det behavioristiske ser atferd som lært gjennom klassisk og operant betinging. Det kognitive ser på tankene og tolkningene våre, som katastrofetanker i en ond sirkel, og har gitt oss kognitiv atferdsterapi.

Det humanistiske perspektivet ser på vekst, fri vilje og selvrealisering, med Maslow og Rogers som sentrale skikkelser. Det sosiokulturelle ser på kultur, sosialt press og sosial læring, med Bandura og Vygotskij. Ingen av perspektivene gir hele svaret alene. Derfor bruker de fleste psykologer i dag en eklektisk tilnærming og en biopsykososial modell, som setter biologiske, psykologiske og sosiale faktorer sammen til et helt bilde av mennesket.