1.2 Psykologiens historie

En av verdens eldste nysgjerrigheter

Har du noen gang ligget vaaken om natten og lurt på hvorfor du drømmer akkurat det du drømmer? Eller stusset over hvor en tanke egentlig kommer fra? Da har du stilt deg de samme spørsmålene som mennesker har grublet på i tusenvis av år. Hva er bevissthet? Hvordan lærer vi? Hvorfor føler vi det vi føler?

Det overraskende er at selv om nysgjerrigheten er eldgammel, er psykologi som vitenskap ganske ung. Faget ble først etablert på slutten av 1800-tallet. Før det var spørsmålene om menneskesinnet noe filosofene grublet på -- de tenkte og resonnerte, men de gjorde ikke kontrollerte eksperimenter.

For å forstå psykologien slik vi kjenner den i dag, må vi følge en lang reise. Den starter i antikkens Hellas med to filosofer som var dypt uenige, går via en fransk tenker som skilte kropp og sjel, og ender i et laboratorium i Tyskland der psykologien endelig ble en egen vitenskap. Underveis møter vi noen av historiens mest innflytelsesrike tenkere -- og en strid som faktisk lever videre den dag i dag.

Striden som aldri tok slutt

Tenk deg at du krangler med en venn om noe helt grunnleggende: Er vi født med kunnskap allerede inni oss, eller starter vi som et blankt ark? Akkurat denne uenigheten staaer mellom to greske filosofer for over to tusen år siden.

På den ene siden staaer Platon (427-347 f.Kr.). Han mente at kunnskap er medfoedt -- at vi fødes med visse ideer og sannheter som allerede ligger i sjelen. Når vi lærer noe, mente Platon at vi egentlig bare husker det sjelen alt vet. Dette kalte han anamnese, gjenerindring. Platon skilte også skarpt mellom kropp og sjel, og mente at sjelen var den overlegne delen av mennesket.

På den andre siden staaer Platons egen elev, Aristoteles (384-322 f.Kr.) -- og han var uenig med laereren sin. Aristoteles mente at vi fødes som en blank tavle, tabula rasa, og at all kunnskap kommer gjennom sanseerfaring. Vi lærer ved å observere og erfare verden. Med sin vekt på systematisk observasjon av naturen kan han sees som en tidlig forløper for den empiriske vitenskapelige metoden.

Mange hundre år senere kom franskmannen Rene Descartes (1596-1650) med en idee som fortsatt preger psykologien: dualisme. Descartes hevdet at kropp og sinn er to fundamentalt forskjellige ting. Kroppen er fysisk og styres av mekaniske lover, mens sinnet er ikke-fysisk og har fri vilje. Hans berømte setning "Cogito, ergo sum" -- "Jeg tenker, altså er jeg" -- uttrykker at bevisstheten er det mest grunnleggende vi kan være sikre på. Men dualismen reiste et vanskelig spørsmål som psykologer fortsatt diskuterer: Hvordan kan noe ikke-fysisk, som en tanke, påvirke noe fysisk, som kroppen? Dette kalles kropp-sinn-problemet. Og striden mellom Platon og Aristoteles? Den lever videre i dag som debatten om "arv vs. miljø" -- nature vs. nurture.

Året psykologien ble født

Så kommer vi til selve vendepunktet. Året er 1879, stedet er Universitetet i Leipzig i Tyskland, og mannen er fysiologen Wilhelm Wundt (1832-1920). Det året åpnet Wundt verdens første psykologiske laboratorium, og med det loftet han psykologien ut av filosofien og inn i vitenskapens verden. Derfor regnes 1879 som psykologiens foedselsaar.

Wundt var overbevist om at bevisstheten kunne studeres vitenskapelig, akkurat som fysikere studerer naturen. Metoden hans het introspeksjon -- systematisk selvobservasjon der forsøkspersoner rapporterte sine indre opplevelser under kontrollerte forhold. Fikk de presentert en farge eller en lyd, skulle de nøye beskrive hva de opplevde. Selv om metoden senere ble kritisert for å være subjektiv og vanskelig å etterproeve, banet Wundt vei for psykologi som selvstendig vitenskap.

Wundts elev Edward Titchener tok ideene videre og utviklet strukturalismen. Målet var å finne bevissthetens grunnleggende "byggeklosser" -- de enkleste elementene alle mentale opplevelser er bygget av, omtrent som kjemikere bryter stoffer ned i grunnstoffer. Men problemet var det samme: introspeksjon er subjektiv, og resultatene var vanskelige å etterproeve.

I USA reagerte William James (1842-1910), ofte kalt "den amerikanske psykologiens far". Han grunnla funksjonalismen. I stedet for å spørre "Hva er bevisstheten laget av?", spurte James "Hva er bevisstheten til for?" Inspirert av Darwin mente han at bevisstheten må ha en funksjon -- den hjelper oss å tilpasse oss omgivelsene. James beskrev bevisstheten som en kontinuerlig, flytende prosess, en bevissthetsstrøm, ikke en samling statiske biter. Forskjellen mellom de to retningene er enkel å huske: strukturalisten spoerr "hva er det?", funksjonalisten spoerr "hva er det til for?"

Det skjulte sinnet, den synlige atferden -- og tankene tilbake

Mens James studerte bevisstheten, gikk en lege i Wien helt andre veier. Sigmund Freud (1856-1939) behandlet pasienter med uforklarlige fysiske symptomer og utviklet psykoanalysen -- både en teori om personlighet og en behandlingsmetode. Freuds mest banebrytende idee var at det meste av vårt mentale liv er ubevisst. Han sammenlignet sinnet med et isfjell: den lille toppen over vannflaten er det vi er bevisste på, mens den enorme delen under vann rommer ubevisste tanker, følelser og ønsker som styrer oss uten at vi vet det. Freud mente at ubevisste konflikter fra barndommen påvirker oss som voksne, at drømmer er "kongeveien til det ubevisste", at forsnakkelser avslører skjulte tanker, og at personligheten bestaaer av tre deler: id (drifter), ego (fornuft) og superego (samvittighet). Mange av ideene er vanskelige å teste vitenskapelig, men innflytelsen er ubestridelig.

På begynnelsen av 1900-tallet ble mange psykologer frustrerte: Hvordan kan man studere noe vitenskapelig hvis man ikke kan observere det? I 1913 lanserte John B. Watson behaviorismen med et radikalt forslag -- psykologi bør kun studere det som kan observeres direkte, nemlig atferd. Tanker og følelser var for Watson irrelevante fordi de ikke kunne måles objektivt. Han demonstrerte ideene sine i det berømte (og etisk tvilsomme) "Lille Albert"-eksperimentet, der han betinget et spedbarn til å frykte hvite rotter. B.F. Skinner videreutviklet behaviorismen med operant betinging -- ideen om at atferd styres av konsekvensene sine: det som beloennes gjentas, det som straffes avtar.

Men å ignorere tankene helt holdt ikke i lengden. På 1950- og 60-tallet kom den kognitive revolusjonen. Datamaskinen ga en ny metafor: hjernen som en informasjonsbehandler. Nå vendte psykologene tilbake til å studere mentale prosesser som hukommelse, persepsjon og språk -- men med objektive metoder i stedet for introspeksjon. Noam Chomsky kritiserte Skinners syn på språk og hevdet at mennesker har en medfoedt evne til å lære språk, og Ulric Neisser ga feltet navn med boken "Cognitive Psychology" i 1967. I dag staaer kognitive tilnaerminger sentralt, og hjerneavbildning som fMRI har brakt psykologien nærmere nevrobiologien.

Oppsummering

Psykologiens historie er en reise fra spekulasjon til vitenskap. Den begynte med filosofene: Platon mente kunnskap er medfoedt, mens hans elev Aristoteles mente vi fødes som en blank tavle (tabula rasa) og lærer gjennom erfaring -- en uenighet som lever videre som arv vs. miljø. Descartes la til dualismen, ideen om at kropp og sinn er adskilte.

Men psykologi ble først en egen vitenskap i 1879, da Wilhelm Wundt åpnet det første laboratoriet og brukte introspeksjon. Eleven Titchener utviklet strukturalismen ("hva er bevisstheten laget av?"), mens William James svarte med funksjonalismen ("hva er den til for?").

Deretter avdekket Freud det ubevisste gjennom psykoanalysen og isfjellmetaforen. Watson og Skinner snudde alt på hodet med behaviorismen, som bare ville studere observerbar atferd og forklarte den med betinging. Til slutt brakte den kognitive revolusjonen tankene tilbake -- men nå med objektive metoder og hjernen forstått som en informasjonsbehandler. Slik vokste psykologien fram til det rike, vitenskapelige faget vi har i dag.