5.3 NATO og internasjonal sikkerhet

Hvem stiller opp hvis Norge trues?

Norge er et lite land med en lang grense mot en stormakt og store havområder å forsvare. Alene ville vi hatt begrenset mulighet til å avskrekke en angriper. Derfor er NATO Norges viktigste sikkerhetsgaranti. Kjernen i denne garantien er en enkel, men kraftfull idé: «én for alle, alle for én» — nedfelt i artikkel 5 i Atlanterhavspakten.

Men sikkerhet i dag handler om mye mer enn tradisjonelle militære trusler. Siden NATO ble grunnlagt i 1949, har trusselbildet endret seg dramatisk. Cyberangrep, terrorisme, hybridkrigføring og klimarelaterte trusler utfordrer alliansen på helt nye måter. Å forstå moderne sikkerhetspolitikk krever at vi ser hele dette bildet.

I dette kapittelet skal vi se på NATOs oppbygging og hvordan alliansen fungerer, på artikkel 5 og prinsippet om kollektivt forsvar, på Norges særegne sikkerhetspolitiske balansegang, og på de nye truslene i det 21. århundre. Vi skal behandle temaet saklig og beskrivende — sikkerhetspolitikk berører forholdet mellom stater, og det er viktig å forklare ulike hensyn nøkternt, uten å ta parti.

NATO og artikkel 5

NATO (North Atlantic Treaty Organization) ble grunnlagt i 1949 som en forsvarsallianse, opprinnelig som et svar på trusselen fra Sovjetunionen i den tidlige kalde krigen. Alliansen har vokst over tid, og har i dag 32 medlemmer etter at Finland og Sverige sluttet seg til i 2023 og 2024. Norge var med på å grunnlegge alliansen og har vært medlem fra starten.

Kjernen i NATO er artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som slår fast at et væpnet angrep mot ett eller flere medlemsland i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot alle. Dette er prinsippet om kollektivt forsvar: tanken er at en potensiell angriper vil avskrekkes fordi den vet at et angrep på ett medlem utløser respons fra hele alliansen. Et interessant faktum er at artikkel 5 bare er blitt aktivert én eneste gang i NATOs historie — etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001.

NATO har en tydelig struktur. Det øverste politiske organet er Det nordatlantiske råd (NAC), der alle beslutninger krever enstemmighet — alle medlemsland må være enige. Det betyr at hvert land, stort som lite, har reell innflytelse, men også at alliansen må bruke tid på å bygge konsensus. Generalsekretæren leder NATOs daglige arbeid, SACEUR er øverstkommanderende for de militære operasjonene, og hovedkvarteret ligger i Brussel. Kravet om enstemmighet er verdt å merke seg: det skiller NATO fra en organisasjon der en majoritet kan overstyre mindretallet, og det understreker at alliansen bygger på frivillig samarbeid mellom suverene stater som deler grunnleggende sikkerhetsinteresser.

Norges sikkerhetspolitiske balansegang

For Norge har medlemskapet i NATO alltid vært vevd sammen med en mer sammensatt sikkerhetspolitisk situasjon: nærheten til en stor nabo i øst. Dette har formet en særegen balansegang som det er nyttig å forstå nøkternt og uten å ta parti.

På den ene siden er Norge sterkt NATO-forankret. Som medgrunnlegger og lojal alliert deltar norske soldater i NATO-operasjoner, og allierte styrker øver jevnlig i Norge. Dette er avskrekkingssiden av politikken — å gjøre det tydelig at Norge ikke står alene. På den andre siden har Norge tradisjonelt ført en beroligelsespolitikk overfor Russland: historisk har Norge for eksempel hatt en selvpålagt politikk om ingen utenlandske baser på norsk jord i fredstid, og begrensninger på alliert øvingsaktivitet helt nær den russiske grensen. Tanken bak dette har vært å vise at Norge er en defensiv nabo som ikke utgjør noen trussel, for å unngå unødvendig opptrapping.

Denne balansegangen mellom avskrekking (gjennom NATO) og beroligelse (overfor naboen) har lenge vært et kjennetegn ved norsk sikkerhetspolitikk. Den bygger på en erkjennelse av at et lite land både trenger sterke allierte og gode, forutsigbare naboforhold.

Sikkerhetssituasjonen i Europa er imidlertid i endring, og det har påvirket denne politikken. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har Norge, i likhet med mange europeiske land, økt forsvarsbudsjettet, styrket samarbeidet med allierte og tillatt mer alliert aktivitet i nord. Debatten om den tradisjonelle basepolitikken har blitt mer nyansert. Det er viktig å beskrive dette som det det er: en tilpasning til en endret sikkerhetssituasjon, der avveiningen mellom avskrekking og beroligelse vurderes på nytt. Slike avveininger er krevende og gjenstand for legitim politisk debatt, der ulike syn på hvor balansen bør ligge, alle kan ha gode argumenter for seg.

Nye sikkerhetstrusler i det 21. århundre

Da NATO ble grunnlagt, handlet sikkerhet først og fremst om militære styrker, stridsvogner og grenser. I dag er bildet langt mer sammensatt. Moderne sikkerhetspolitikk må forholde seg til en rekke trusler som ikke nødvendigvis involverer en hær som krysser en grense. Å forstå disse er avgjørende for å forstå hva sikkerhet betyr i vår tid.

Cybertrusler er blant de viktigste. Både statlige og ikke-statlige aktører kan angripe digital infrastruktur — kraftforsyning, sykehus, banker, offentlige tjenester. Norge utsettes for tusenvis av cyberangrep årlig, og et vellykket angrep kan lamme et samfunn uten at et eneste skudd løsnes. Terrorisme er en annen trussel; her er det viktig å være balansert og presis: trusselen kan komme fra ulike former for voldelig ekstremisme, både islamistisk og høyreekstrem, og felles for dem er bruken av vold for å spre frykt og fremme politiske eller ideologiske mål.

Hybridkrigføring er et begrep for en kombinasjon av virkemidler — militære, økonomiske, digitale og informasjonsrelaterte — som brukes sammen, ofte under terskelen for åpen krig. Det kan handle om desinformasjonskampanjer, økonomisk press og cyberangrep i kombinasjon, noe som gjør det vanskelig å vite om man faktisk er «angrepet». Klimasikkerhet er en nyere bekymring: klimaendringer kan forsterke konflikter om knappe ressurser som vann og mat, og bidra til økt migrasjon, og regnes derfor i økende grad som et sikkerhetsspørsmål. Og pandemier ble av mange satt på sikkerhetsdagsordenen etter covid-19, som viste at helsesikkerhet er en del av nasjonal sikkerhet.

Det viktige poenget er at sikkerhet i det 21. århundre er bredere enn militært forsvar alene. En moderne forsvarsallianse og et moderne land må tenke helhetlig — på det digitale, det økonomiske, det informasjonsmessige og det miljømessige, i tillegg til det rent militære. For Norge betyr det at sikkerhet ikke bare er en sak for Forsvaret, men for hele samfunnet: fra dem som drifter kraftnettet, til dem som faktasjekker nyheter. Slik henger den enkeltes mediekompetanse og samfunnets beredskap sammen med den store sikkerhetspolitikken på en måte som var utenkelig da NATO ble til i 1949.

Oppsummering

Vi begynte med spørsmålet om hvem som stiller opp hvis Norge trues, og fant svaret i NATO og prinsippet om kollektivt forsvar. Vi så at artikkel 5 — et angrep på ett medlem er et angrep på alle — er kjernen i alliansen, og at den bare er aktivert én gang, etter 11. september 2001. Vi ble kjent med NATOs struktur og kravet om enstemmighet i Det nordatlantiske råd.

Vi gikk nøkternt gjennom Norges sikkerhetspolitiske balansegang mellom avskrekking gjennom NATO og beroligelse overfor naboen i øst, og så hvordan denne politikken er under tilpasning i lys av en endret sikkerhetssituasjon i Europa etter 2022.

Til slutt utvidet vi sikkerhetsbegrepet til det 21. århundres nye trusler — cyberangrep, ulike former for terrorisme, hybridkrigføring, klimasikkerhet og pandemier — og så at sikkerhet i dag er bredere enn militært forsvar alene og berører hele samfunnet. Den røde tråden er at moderne sikkerhetspolitikk krever helhetstenkning, og at den enkeltes årvåkenhet og samfunnets samlede beredskap henger sammen med den store sikkerhetspolitikken.