4.6 Menneskerettigheter i Norge

Er menneskerettighetene fullt ut oppfylt i Norge?

Norge regnes som et av verdens beste land å bo i og scorer høyt på internasjonale menneskerettighetsindekser. Det er lett å tenke at menneskerettighetene da må være fullt ut oppfylt her. Men er det egentlig så enkelt? Selv i et velfungerende demokrati kan det oppstå spenninger og brudd — og Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av internasjonale organer på områder som urfolksrettigheter, barnevern, diskriminering og asylpolitikk.

I dette kapittelet skal vi se hvordan menneskerettighetene er vernet i norsk rett, hvilke institusjoner som overvåker dem, og hvilke utfordringer som faktisk gjenstår. Vi skal være saklige og ærlige: poenget er verken å svartmale Norge eller å pynte på bildet, men å vise et nyansert og dokumentert bilde av hvordan en moden rettsstat både beskytter rettigheter godt og samtidig har sine svakheter.

Vi begynner med hvordan Grunnloven og menneskerettsloven verner rettighetene, går videre til likestilling og urfolksrettigheter — særlig samenes situasjon og den historiske fornorskingspolitikken — og avslutter med asylpolitikk og den internasjonale kritikken Norge mottar. Underveis vil du se at respekt for menneskerettigheter også handler om å erkjenne egne feil.

Grunnloven, menneskerettsloven og overvåkningsinstitusjonene

Den norske Grunnloven fra 1814 var blant de mest progressive i sin tid, men inneholdt opprinnelig få bestemmelser om individuelle rettigheter. Det endret seg dramatisk med grunnlovsrevisjonen i 2014, i forbindelse med 200-årsjubileet. Da ble det vedtatt et helt nytt kapittel E med en menneskerettighetskatalog. Her finner vi blant annet § 92 (statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene), § 93 (retten til liv og forbud mot tortur), § 95 (rettferdig rettergang), § 98 (likhet for loven), § 100 (ytringsfrihet), § 102 (privatliv og personvern), § 104 (barns rettigheter og barnets beste), § 108 (samenes rettigheter), § 109 (rett til utdanning) og § 110 (rett til arbeid og trygd).

Et annet sentralt rettsgrunnlag er menneskerettsloven fra 1999, som inkorporerer sentrale konvensjoner i norsk rett og gir dem forrang foran annen norsk lovgivning ved motstrid. De inkorporerte konvensjonene er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR), barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen. Dette betyr at norske domstoler kan sette til side norske lover som strider mot disse konvensjonene — et kraftfullt vern som har hatt stor betydning for rettsutviklingen.

Norge har også flere institusjoner som overvåker og fremmer menneskerettighetene. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), opprettet i 2015, er Stortingets uavhengige organ som overvåker situasjonen, gir råd og avgir en årlig rapport om utfordringer. Sivilombudet behandler klager fra borgere som mener de er urettmessig behandlet av forvaltningen. Likestillings- og diskrimineringsombudet arbeider mot diskriminering. Barneombudet, opprettet i 1981 som det første i verden, følger med på at barnekonvensjonen etterleves. Og Sametinget, opprettet i 1989, er samenes folkevalgte organ. Til sammen utgjør disse et solid rammeverk — men som vi skal se, betyr et godt rammeverk ikke at alle utfordringer er løst.

Likestilling, diskriminering og samenes rettigheter

Norge regnes som et av verdens mest likestilte land. Likestillings- og diskrimineringsloven fra 2017 gir et bredt vern mot diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering og alder. Innen kjønnslikestilling er det gjennomført mange tiltak — kvotering i bedriftsstyrer, fedrekvote i foreldrepermisjonen og lik rett til utdanning og arbeid. Likevel gjenstår utfordringer: arbeidsmarkedet er fortsatt kjønnsdelt, det finnes et lønnsgap mellom kvinner og menn, og kvinner er underrepresentert i topplederstillinger.

Også når det gjelder minoriteter, har Norge utfordringer. Forskning har dokumentert etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet — jobbsøkere med utenlandsk klingende navn blir sjeldnere innkalt til intervju. Det forekommer hatytringer og hatkriminalitet mot minoritetsgrupper, diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i tilgang til arbeid og bygninger, og FNs rasediskrimineringskomité har gjentatte ganger påpekt mangler i Norges arbeid mot rasediskriminering. Et velfungerende samfunn er altså ikke det samme som et samfunn helt uten diskriminering.

Et særlig viktig område er samenes rettigheter. Samene er anerkjent som urfolk, og rettighetene er beskyttet gjennom Grunnloven § 108, ILO-konvensjon 169, sameloven og finnmarksloven. Men bak dagens vern ligger en historisk urett. Gjennom fornorskingspolitikken førte den norske staten fra midten av 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet en systematisk politikk for å assimilere samer, kvener/norskfinner og skogfinner inn i norsk majoritetskultur. Samiske barn ble sendt til internatskoler og straffet for å snakke samisk, og samisk kultur ble nedvurdert og stigmatisert. Dette påførte det samiske samfunnet dype sår og regnes i dag som et overgrep mot samenes menneskerettigheter.

Sannhets- og forsoningskommisjonen, opprettet av Stortinget i 2018, la fram sin rapport i 2023 og dokumenterte fornorskingspolitikken og dens alvorlige skadevirkninger, med anbefalinger om forsoning. Aktuelle utfordringer gjenstår: i Fosen-saken fastslo Høyesterett i 2021 at en vindkraftutbygging krenket samenes rett til kulturutøvelse etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og saken fikk stor oppmerksomhet da myndighetene ikke umiddelbart fulgte opp dommen. I tillegg er flere samiske språk truet, og konflikter mellom samiske rettigheter og næringsinteresser er en vedvarende utfordring.

Asylpolitikk og internasjonal kritikk

Norges asyl- og innvandringspolitikk har gjentatte ganger blitt gjenstand for menneskerettighetskritikk, og dette er et område der ulike hensyn må veies mot hverandre. Flyktningkonvensjonen fra 1951 og EMK gir asylsøkere og flyktninger grunnleggende rettigheter: retten til å søke asyl, forbudet mot refoulement (at ingen kan sendes tilbake til et land der de risikerer forfølgelse eller tortur), og retten til rettferdig behandling av asylsøknaden.

Flere utfordringer i norsk asylpolitikk har vært diskutert. Saker om lengeværende barn — barnefamilier som har bodd i Norge i mange år uten oppholdstillatelse — reiser spørsmålet om hvordan barnas tilknytning til Norge skal veies mot innvandringspolitiske hensyn. Interneringen av asylsøkere ved Trandum utlendingsinternat er kritisert av Sivilombudet og internasjonale organer. Barneombudet har påpekt at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år får et dårligere omsorgstilbud enn andre barn under barnevernet. Og det reises spørsmål om returavtaler og om Norge sender mennesker tilbake til land der de risikerer brudd. Her står reelle dilemmaer: hensynet til en kontrollert innvandringspolitikk mot hensynet til den enkeltes rettigheter. Begge er legitime hensyn i et demokrati, og hvor balansen skal ligge, er gjenstand for løpende politisk debatt.

At Norge er et velfungerende demokrati, betyr ikke at landet aldri bryter menneskerettighetene. Norge er faktisk gjentatte ganger felt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), særlig i barnevernssaker der domstolen har funnet at norsk praksis i noen tilfeller har krenket retten til familieliv. Disse dommene har ført til endringer i norsk barnevernspraksis og lovgivning — et eksempel på at det internasjonale systemet faktisk virker. Norge mottar også jevnlig kritikk og anbefalinger fra FN-organer på temaer som etnisk diskriminering, vold i nære relasjoner og bruk av isolasjon i fengsler. Og NIM trekker i sine årlige rapporter fram utfordringer som rettigheter for eldre i sykehjem, personvern, klima og situasjonen for innsatte. Det viktigste poenget er kanskje dette: respekt for menneskerettigheter handler ikke om å være feilfri, men om å erkjenne egne feil og rette dem opp. Et samfunn som tar imot kritikk og endrer praksis, viser nettopp den modenheten et sterkt rettighetsvern krever.

Oppsummering

Vi stilte spørsmålet om menneskerettighetene er fullt ut oppfylt i Norge, og fant et nyansert svar. Norge har et solid rettighetsvern: grunnlovsrevisjonen i 2014 ga en menneskerettighetskatalog, menneskerettsloven fra 1999 gir sentrale konvensjoner forrang, og institusjoner som NIM, Sivilombudet, Barneombudet og Sametinget overvåker situasjonen.

Samtidig så vi at et godt rammeverk ikke betyr at alle utfordringer er løst. Innen likestilling og diskriminering gjenstår et kjønnsdelt arbeidsmarked og dokumentert etnisk diskriminering. Samenes rettigheter er beskyttet i dag, men bærer med seg den historiske uretten fra fornorskingspolitikken, dokumentert av Sannhets- og forsoningskommisjonen, og aktuelle saker som Fosen-saken.

Innen asylpolitikk så vi reelle dilemmaer mellom innvandringskontroll og individets rettigheter, og vi så at Norge gjentatte ganger er felt av EMD, særlig i barnevernssaker — dommer som faktisk har endret norsk praksis. Den røde tråden er at respekt for menneskerettigheter ikke handler om å være feilfri, men om å erkjenne egne feil og rette dem opp. Det er nettopp den evnen til selvkritikk og forbedring som kjennetegner et modent rettighetsvern.