3.6 Norske politiske partier og partisystemet

Hvorfor har Norge så mange partier?

I USA velger du i praksis mellom to partier. I Storbritannia mellom to-tre. Men i Norge sitter det ni partier på Stortinget. Det gir deg som velger mange valgmuligheter, men gjør det også vanskelig for ett enkelt parti å styre alene. Hvorfor er det slik, og hva står egentlig de ulike partiene for?

I dette kapittelet skal vi bli kjent med alle de ni stortingspartiene og det ideologiske grunnlaget deres, presentert nøytralt og rettferdig. Vi skal forstå hvorfor de finnes — partiene har røtter i historiske skillelinjer, varige motsetninger i det norske samfunnet som statsviterne Stein Rokkan og Henry Valen kartla. Og vi skal se på hva som gjør det norske partisystemet spesielt: flerpartisystemet, mindretallsregjeringene, blokkpolitikken og konsensuskulturen.

Det er viktig å understreke at vi her beskriver partiene saklig, slik de selv presenterer seg, uten å rangere dem eller ta stilling for eller mot. Et godt demokrati avhenger nettopp av at vi forstår de ulike perspektivene rettferdig. Skillelinjene Rokkan og Valen identifiserte, er: sentrum–periferi (by mot land), arbeid–kapital (arbeidere mot eiere), kultur–motkulturer (religion, språk og avhold), vekst–vern (miljø) og innvandring–integrering.

Partiene på venstresiden og i sentrum

La oss gå gjennom partiene fra venstre mot høyre på den økonomiske aksen, og beskrive hva hvert parti selv vektlegger.

Rødt (stiftet 2007, med røtter tilbake til 1970-tallet) bygger på sosialisme og marxisme og plasserer seg på ytre venstre. Partiet ønsker å erstatte kapitalismen med demokratisk sosialisme, kraftig omfordeling fra rik til fattig, kortere arbeidstid, folkelig eierskap over naturressurser og storindustri, og er imot privatisering av offentlige tjenester. Sosialistisk Venstreparti (SV) (stiftet 1975) bygger på demokratisk sosialisme kombinert med sterk vekt på feminisme og miljø, plassert på venstresiden. Kjernesaker er en sterk velferdsstat, utjevning av forskjeller, radikal klimapolitikk, likestilling og internasjonal solidaritet. SV satt i regjering med Ap og Sp fra 2005 til 2013.

Arbeiderpartiet (Ap) (stiftet 1887) bygger på sosialdemokrati og plasserer seg i sentrum-venstre. Ap er tradisjonelt Norges største parti og bygde velferdsstaten etter andre verdenskrig. Kjernesaker er en sterk og universell velferdsstat, «arbeidslinja», trepartssamarbeidet, fellesskolen, en regulert markedsøkonomi og NATO-medlemskap. Sentrale skikkelser har vært Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og Jonas Gahr Støre ble statsminister i 2021.

I sentrum finner vi flere partier med ulik profil. Senterpartiet (Sp) (stiftet 1920 som Bondepartiet) bygger på distriktspolitikk og desentralisme, forankret i sentrum–periferi-skillelinjen. Kjernesaker er sterke distrikter, norsk selvråderett med motstand mot EU/EØS, landbruk og matproduksjon, og motstand mot sentralisering. Miljøpartiet De Grønne (MDG) (stiftet 1988) bygger på grønn ideologi og hevder å stå «hverken til venstre eller høyre, men foran», med klima og miljø som overordnet sak. Kristelig Folkeparti (KrF) (stiftet 1933) bygger på kristendemokrati og er opptatt av familiepolitikk, menneskeverd i etiske spørsmål, internasjonal bistand og religionsfrihet. Og Venstre (V) (stiftet 1884) er Norges eldste parti, bygd på sosialliberalisme, med vekt på personlig frihet, klima, kunnskap og en liberal innvandringspolitikk.

Partiene på høyresiden og partisystemets særtrekk

På sentrum-høyre og høyre finner vi to partier. Høyre (H) (stiftet 1884) bygger på liberalkonservatisme og har vært det ledende alternativet til Arbeiderpartiet. Partiet kombinerer konservative verdier med liberal markedsøkonomi, og kjernesaker er lavere skatter, valgfrihet i velferdstjenester, kunnskap og forskning, en ansvarlig innvandringspolitikk med krav til integrering, forsvar og NATO-samarbeid, og en bærekraftig velferdsstat. Erna Solberg ledet regjeringen fra 2013 til 2021. Fremskrittspartiet (FrP) (stiftet 1973) er ideologisk sammensatt og kombinerer liberalistiske krav om lavere skatter og mindre stat med en restriktiv innvandringspolitikk. Kjernesaker er kraftige skattekutt, restriktiv innvandringspolitikk, sterk eldreomsorg, bedre infrastruktur og mindre byråkrati. FrP satt i regjering med Høyre fra 2013 til 2020. Partiet er ideologisk spenningsfylt fordi en liberalistisk fløy vil ha mindre stat, mens en nasjonalkonservativ fløy vektlegger nasjonal identitet og sterkere offentlige tjenester — noe som gjør partiet vanskelig å plassere entydig.

Hvis vi prøver å plassere alle ni partiene langs venstre–høyre-aksen, blir bildet omtrent slik, forenklet: Rødt på ytre venstre, SV på venstre, Arbeiderpartiet i sentrum-venstre, Senterpartiet, MDG og KrF i ulike posisjoner i sentrum, Venstre i det liberale sentrum, Høyre i sentrum-høyre og FrP på høyre. Men en viktig advarsel hører med: partier som Sp, MDG og KrF lar seg vanskelig plassere på én økonomisk akse, fordi de prioriterer helt andre spørsmål — henholdsvis distrikt, miljø og verdier — enn den økonomiske dimensjonen.

Det norske partisystemet har flere særtrekk. Det er et flerpartisystem med mange valgmuligheter, der sperregrensen på 4 prosent for utjevningsmandater likevel lar småpartier overleve. Norge har oftere mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer, noe som gir Stortinget en sterk posisjon fordi regjeringen må forhandle for å få flertall. Partiene grupperer seg gjerne i to blokker — en rød-grønn og en borgerlig — selv om grensene ikke er absolutte. Og hele systemet preges av en konsensuskultur der store reformer ofte vedtas med bred støtte på tvers av blokkene, slik pensjonsreformen i 2011 ble.

Skillelinjer, blokker og partisystemets utfordringer

Hvorfor ser det norske partilandskapet ut akkurat som det gjør? Svaret ligger i de historiske skillelinjene som Rokkan og Valen kartla. Sentrum–periferi er motsetningen mellom hovedstaden og distriktene, som blant annet Senterpartiet bygger på. Arbeid–kapital er motsetningen mellom arbeidere og eiere, som har formet skillet mellom venstre- og høyresiden. Kultur–motkulturer handler om religion, målform (nynorsk mot bokmål) og avhold — motkulturer som blant annet ga grobunn for KrF og Venstre. I nyere tid har to nye skillelinjer kommet til: vekst–vern, altså miljø mot økonomisk vekst, og innvandring–integrering, ulike holdninger til innvandring. De nye skillelinjene følger ikke alltid de gamle blokkene, og det gjør partisystemet mer uforutsigbart enn før.

I praksis grupperer partiene seg ofte i to blokker. Den rød-grønne blokken består typisk av Ap, SV og Sp, med Rødt og MDG tidvis i en støttende rolle. Den borgerlige blokken består typisk av Høyre, FrP, Venstre og KrF. Men blokkene er ikke faste — partienes ulike prioriteringer, særlig på de nye skillelinjene, skaper stadig nye allianser. Et parti kan være enig med den ene blokken i økonomisk politikk og den andre i miljø- eller distriktspolitikk.

Til slutt står partisystemet overfor reelle utfordringer. Alle partiene opplever synkende medlemstall og lavere partilojalitet; velgerne skifter lettere mellom partier enn før. Nye saksfelt som klima, innvandring og distriktspolitikk skaper nye allianser på tvers av de tradisjonelle blokkene. Dette gjør politikken mer dynamisk og uforutsigbar, men også mer krevende å navigere — både for partiene og for velgerne. Det understreker hvorfor det er så verdifullt å forstå hva partiene faktisk står for, og hvilke skillelinjer som ligger under. Med den kunnskapen kan du som velger ta mer informerte valg, uavhengig av hvilket parti du selv ender opp med å foretrekke.

Oppsummering

Vi begynte med spørsmålet om hvorfor Norge har så mange partier, og fant svaret i de historiske skillelinjene og i flerpartisystemet. Vi gikk nøytralt gjennom alle de ni stortingspartiene, fra Rødt og SV på venstresiden, via Ap i sentrum-venstre og de fire ulike sentrumspartiene Sp, MDG, KrF og Venstre, til Høyre og FrP på høyresiden — med vekt på hva hvert parti selv vektlegger.

Vi så på det norske partisystemets særtrekk: flerpartisystemet med mange valgmuligheter, de vanlige mindretallsregjeringene som styrker Stortinget, blokkpolitikken med en rød-grønn og en borgerlig blokk, og konsensuskulturen med brede forlik som pensjonsreformen.

Til slutt knyttet vi alt sammen gjennom Rokkan og Valens skillelinjer — fra de gamle (sentrum–periferi, arbeid–kapital, kultur) til de nye (vekst–vern, innvandring–integrering) — og så på partisystemets utfordringer med synkende lojalitet og nye allianser. Den røde tråden er at det er verdifullt å forstå hva partiene står for og hvilke skillelinjer som ligger under, slik at du som velger kan ta informerte valg — uansett hvilket parti du selv foretrekker.