3.3 Sosialisme og sosialdemokrati

Hva slags frihet har den som ikke har noe?

Mens liberalismen feiret individets frihet, stilte andre et ubehagelig motspørsmål: Hva slags frihet har en fabrikkarbeider som jobber seksten timer om dagen for en sultelønn, mens fabrikkeieren lever i overflod? Dette spørsmålet er kjernen i sosialismen, ideologien som vokste fram som et svar på industrikapitalismens harde virkelighet.

Sosialismens grunntanke er at økonomisk ulikhet ikke er naturgitt, men et resultat av hvordan samfunnet er organisert — og at det dermed kan endres. Sosialister mener at de viktigste ressursene i samfunnet bør eies i fellesskap eller styres demokratisk, snarere enn av private eiere som søker profitt. Men sosialismen har tatt mange former gjennom historien, fra revolusjonær kommunisme til de nordiske landenes demokratiske sosialdemokrati. Disse er svært forskjellige, og det er viktig å holde dem fra hverandre.

I dette kapittelet følger vi utviklingen fra de tidlige utopiske sosialistene, via Karl Marx, til kommunismen i praksis og det reformistiske sosialdemokratiet som har preget Skandinavia. Vi skal være saklige og balanserte — beskrive ideene rettferdig, men også se nøkternt på hvordan de slo ut i praksis, både der det gikk galt og der det formet velferdssamfunn.

Fra utopisk sosialisme til Marx

Sosialismens kjerneideer kan oppsummeres slik: økonomisk likhet (stor ulikhet ses som urettferdig og skadelig), felleseie av viktige produksjonsmidler, solidaritet (samfunnet har ansvar for alle sine medlemmer), et klasseperspektiv (samfunnet preges av motsetninger mellom klasser) og kollektive løsninger framfor at den enkelte står alene.

De første sosialistene kalles gjerne utopiske fordi de drømte om idealsamfunn uten en klar strategi for å nå dit. Den britiske fabrikkeieren Robert Owen skapte et mønstersamfunn i New Lanark i Skottland, med kortere arbeidsdager, bedre boliger og skoler — og viste at en fabrikk kunne drives lønnsomt uten å utbytte arbeiderne, selv om forsøket aldri ble gjentatt i stor skala. Den franske tenkeren Charles Fourier foreslo å organisere samfunnet i selvforsynte fellesskap der alle arbeidet frivillig med det de likte best. Og Henri de Saint-Simon mente samfunnet burde styres av vitenskapsfolk og industriledere framfor adel og prester.

Så kom Karl Marx (1818–1883), som sammen med Friedrich Engels revolusjonerte sosialistisk tenkning. Marx avviste de utopiske sosialistene som naive drømmere og ville gjøre sosialismen vitenskapelig. I hovedverket Das Kapital (1867) analyserte han kapitalismens virkemåte. Hans nøkkelbegreper var: historisk materialisme (historien drives av endringer i hvordan samfunnet produserer materielle goder; økonomien er «basis» som former politikk og kultur), klassekamp (konflikten mellom de som eier produksjonsmidlene og de som arbeider), merverdi og utbytting (arbeiderne skaper mer verdi enn de får i lønn, og differansen tilfaller eieren som profitt), fremmedgjøring (under kapitalismen mister arbeiderne kontroll over sitt eget arbeid), og til slutt revolusjon — Marx mente kapitalismens indre motsetninger ville føre til at arbeiderklassen overtok makten, og at det etter en overgangsperiode ville oppstå et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Kommunisme i praksis

Marx' ideer inspirerte revolusjoner på 1900-tallet, men resultatene ble svært annerledes enn han hadde forutsett — og dette er en viktig og nøktern del av historien. Det er en avgjørende forskjell mellom Marx' teorier og hvordan regimer som påberopte seg dem faktisk styrte.

Den russiske revolusjonen i 1917, ledet av Vladimir Lenin, etablerte verdens første kommunistiske stat, Sovjetunionen. Lenin tilpasset Marx' ideer til russiske forhold: et lite, disiplinert parti skulle lede revolusjonen på vegne av arbeiderklassen. Under Josef Stalin (1924–1953) utviklet Sovjetunionen seg til et brutalt diktatur med planøkonomi, tvangsarbeidsleirer (gulag), politisk forfølgelse og millioner av dødsofre. Det Marx hadde kalt «proletariatets diktatur» ble i praksis et diktatur over befolkningen.

Under den kalde krigen (1947–1991) ble verden delt mellom den kapitalistiske Vesten, ledet av USA, og den kommunistiske Østblokken, ledet av Sovjetunionen. Kommunistiske regimer ble etablert i Øst-Europa, Kina, Cuba og flere andre steder. Sammenbruddet kom med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Planøkonomien hadde vist seg ineffektiv, og de politiske systemene hadde brutt nettopp de frihetene Marx selv hadde villet sikre.

Kommunismens historie reiser vanskelige spørsmål som forskere fortsatt diskuterer: Var Stalins terror en uunngåelig konsekvens av Marx' ideer, eller et svik mot dem? Kan man gjennomføre radikal økonomisk omfordeling uten å undertrykke individuell frihet? Det finnes ikke fasitsvar, men historien gir grunn til ettertanke. Nettopp derfor valgte mange sosialister en helt annen vei — den vi skal se på nå.

Sosialdemokratiet og den nordiske modellen

Mens kommunistene valgte revolusjon, valgte sosialdemokratene en helt annen strategi: å reformere kapitalismen innenfra, med demokratiske midler. Den tyske sosialisten Eduard Bernstein (1850–1932) regnes som sosialdemokratiets teoretiske grunnlegger. Han argumenterte for at Marx tok feil på flere punkter — kapitalismen brøt ikke sammen, arbeiderklassen fikk det gradvis bedre, og revolusjonen var verken nødvendig eller ønskelig. I stedet burde sosialister arbeide innenfor det demokratiske systemet for gradvise forbedringer. Dette kalles reformisme.

Sosialdemokratiets program bygger på blandingsøkonomi (markedsøkonomi regulert og korrigert av staten, ikke planøkonomi), en velferdsstat med offentlige ordninger for helse, utdanning, pensjon og trygd, omfordeling gjennom progressive skatter, et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, og universelle rettigheter som gjelder alle borgere, ikke bare de fattigste.

De nordiske landene utviklet en særegen variant av sosialdemokratiet. Den nordiske modellen kjennetegnes av en sterk velferdsstat finansiert av høye skatter, trepartssamarbeid mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger, høy tillit i befolkningen, tidlig satsing på likestilling, en markedsøkonomi med privat næringsliv og frihandel men sterk regulering, og en egalitær kultur med små forskjeller mellom folk. I Norge har Arbeiderpartiet vært den viktigste bæreren av sosialdemokratiet; partiet satt sammenhengende i regjering fra 1945 til 1965 og la grunnlaget for velferdsstaten under Einar Gerhardsen.

Som alle ideologier møter sosialdemokratiet og sosialismen utfordringer i dag. Globaliseringen gjør det vanskeligere for nasjonalstater å regulere økonomien når kapital flyter fritt. Endret klassestruktur har krympet den tradisjonelle industriarbeiderklassen, og fagforeningsmedlemskapet synker mange steder. Innvandring og mangfold utfordrer den universelle velferdsstaten som ble bygd i mer homogene samfunn. Og klimakrisen utfordrer en modell som historisk har vært knyttet til økonomisk vekst. Samtidig ser vi i flere land en fornyet interesse for mer radikale sosialistiske ideer som tar opp voksende ulikhet, boligpriser og klima. Slik er sosialismen, som de andre ideologiene, i stadig utvikling.

Oppsummering

Vi begynte med spørsmålet om hva slags frihet den har som ikke eier noe, og fant i sosialismen ideologien som svarte på industrikapitalismens ulikhet. Vi fulgte utviklingen fra de utopiske sosialistene som Owen og Fourier, via Karl Marx med begreper som klassekamp, merverdi og historisk materialisme.

Vi så nøkternt på kommunismen i praksis — den russiske revolusjonen, Stalins diktatur og den kalde krigen — og på det viktige skillet mellom Marx' teorier og hvordan regimer som påberopte seg dem faktisk styrte. Sammenbruddet i 1989–91 viste at planøkonomien og de politiske systemene hadde sviktet.

Til slutt møtte vi sosialdemokratiet, som med Bernsteins reformisme valgte å reformere kapitalismen innenfra, og den nordiske modellen med sterk velferdsstat, trepartssamarbeid og høy tillit, båret fram i Norge av Arbeiderpartiet. Vi så også på dagens utfordringer. Den røde tråden er at sosialismen rommer svært ulike retninger — fra et brutalt diktatur til et demokratisk velferdssamfunn — og at det er avgjørende å holde dem fra hverandre når vi vurderer ideologien.