6.2 Faste og variable kostnader

Kostnader som oppfører seg ulikt

Tenk på et bakeri. Husleien er den samme enten bakeren lager ett brød eller tusen brød i måneden. Men melet, gjæren og emballasjen koster mer jo flere brød han baker. To kostnader, to helt ulike måter å oppføre seg på. Denne forskjellen er en av de mest grunnleggende i hele bedriftsøkonomien.

Vi deler kostnadene i to: faste kostnader og variable kostnader. De faste står stille uansett hvor mye du produserer, mens de variable vokser i takt med produksjonen. Å forstå skillet er nøkkelen til å styre en bedrift godt – og det forklarer noe du sikkert har lurt på: hvorfor klarer de store kjedene å selge varene billigere enn den lille nærbutikken? Svaret kommer mot slutten. Først må vi bli kjent med de to kostnadstypene.

Faste, variable og totale kostnader

Faste kostnader (FK) endrer seg ikke med produksjons- eller salgsvolum på kort sikt. Husleie, forsikring, fast administrasjonslønn og avskrivninger er typiske eksempler. Selv om bedriften ikke selger en eneste vare, påløper de faste kostnadene. De er der uansett. Variable kostnader (VK) endrer seg derimot proporsjonalt med volumet – råvarer, emballasje, provisjonslønn og frakt per enhet. Selger du dobbelt så mange enheter, dobles de variable kostnadene.

De to slås sammen i formelen for totale kostnader: $TK = FK + VK = FK + (VK_{\text{per enhet}} \times \text{antall})$.

La oss regne på bakeriet. Det har faste kostnader på 80 000 kroner i måneden (husleie, forsikring, fast lønn), og en variabel kostnad på 12 kroner per brød (mel, gjær, emballasje). Bakeriet baker 6 000 brød. De variable kostnadene blir da $12 \times 6\,000 = 72\,000$ kroner, og de totale kostnadene blir $80\,000 + 72\,000 = 152\,000$ kroner. Et annet eksempel: en bedrift med 200 000 kroner i faste kostnader og 50 kroner i variabel kostnad per enhet vil ved 1 000 enheter ha totale kostnader på $200\,000 + (50 \times 1\,000) = 250\,000$ kroner. Noen kostnader er forresten en blanding – semivariable kostnader har både en fast og en variabel del, som strøm med fast nettleie pluss en variabel pris per kilowattime.

Enhetskostnaden – og hvorfor den synker

Nå kommer det virkelig interessante. Hva koster det egentlig å lage én enhet? Det kaller vi enhetskostnaden, og den består av to deler. Den variable enhetskostnaden er lik for hver enhet – for eksempel 12 kroner per brød. Men den faste enhetskostnaden endrer seg dramatisk med volumet, fordi vi fordeler de faste kostnadene på antall enheter: $\displaystyle FK_{\text{per enhet}} = \frac{FK}{\text{antall enheter}}$. Den totale enhetskostnaden blir summen av de to.

La oss se hva som skjer med bakeriet ved ulike volum. Med faste kostnader på 80 000 kroner og 12 kroner per brød: Hvis bakeriet lager 4 000 brød, blir den faste enhetskostnaden $\displaystyle \frac{80\,000}{4\,000} = 20$ kroner, og den totale enhetskostnaden $20 + 12 = 32$ kroner per brød. Men hvis bakeriet lager 8 000 brød, blir den faste enhetskostnaden $\displaystyle \frac{80\,000}{8\,000} = 10$ kroner, og den totale enhetskostnaden bare $10 + 12 = 22$ kroner per brød.

Legg merke til hva som skjedde: enhetskostnaden falt fra 32 til 22 kroner bare ved å doble volumet. De faste kostnadene ble «smurt tynnere utover» på flere brød. Dette fenomenet kalles stordriftsfordeler (economies of scale): enhetskostnaden synker når produksjonsvolumet øker. Det skjer både fordi faste kostnader fordeles på flere enheter, og fordi store innkjøp ofte gir kvantumsrabatt fra leverandørene. Tenk på en møbelprodusent med 600 000 kroner i faste kostnader og 1 500 kroner per stol: ved 200 stoler blir enhetskostnaden $\displaystyle \frac{600\,000}{200} + 1\,500 = 4\,500$ kroner, men ved 500 stoler bare $\displaystyle \frac{600\,000}{500} + 1\,500 = 2\,700$ kroner. Samme stol, langt lavere kostnad.

Når lønner produksjonen seg – og hvorfor Rema er billig

Enhetskostnaden avgjør om produksjonen i det hele tatt lønner seg. Tenk på en sjokoladeprodusent med 450 000 kroner i faste kostnader, 18 kroner i variabel kostnad per plate, og en salgspris til butikkene på 45 kroner. Ved 15 000 plater blir de totale kostnadene $450\,000 + (18 \times 15\,000) = 720\,000$ kroner, og enhetskostnaden $\displaystyle \frac{720\,000}{15\,000} = 48$ kroner. Men salgsprisen er jo bare 45 kroner! Bedriften taper altså 3 kroner per plate – produksjonen er ulønnsom ved dette volumet.

Hvor mange plater må produsenten lage for å snu dette? Vi setter enhetskostnaden lik salgsprisen og løser: $\displaystyle \frac{450\,000}{x} + 18 \leq 45$, altså $\displaystyle \frac{450\,000}{x} \leq 27$, som gir $\displaystyle x \geq \frac{450\,000}{27} \approx 16\,667$ plater. Produsenten må lage minst rundt 16 667 plater for at enhetskostnaden skal komme under salgsprisen. Stordriftsfordelene må med andre ord være store nok til å bære de faste kostnadene.

Og her har vi endelig svaret på spørsmålet fra starten: hvorfor kan en stor kjede som Rema 1000 selge billigere enn nærbutikken? For det første fordeler kjeden enorme faste kostnader – sentrallager, IT-systemer, markedsføring – på et gigantisk antall solgte enheter, så den faste enhetskostnaden blir bitteliten. For det andre gir de enorme innkjøpsvolumene store kvantumsrabatter, som senker de variable kostnadene. Resultatet er en mye lavere total enhetskostnad, som lar kjeden sette lave priser og likevel tjene penger. Nærbutikken med få kunder har høye enhetskostnader og kan rett og slett ikke konkurrere på pris. Det er stordriftsfordelene i praksis.

Oppsummering

Vi startet med bakeriet og skilte mellom faste kostnader (uendret uansett volum – husleie, forsikring, fast lønn) og variable kostnader (vokser med volumet – råvarer, emballasje). Summen er totale kostnader: $TK = FK + VK$. Noen kostnader er semivariable, med både en fast og en variabel del.

Deretter oppdaget vi at enhetskostnaden synker ved økt volum, fordi de faste kostnadene fordeles på flere enheter – bakeriets enhetskostnad falt fra 32 til 22 kroner da volumet ble doblet. Dette er stordriftsfordeler. Til slutt så vi at enhetskostnaden avgjør lønnsomheten, og at nettopp stordriftsfordelene forklarer hvorfor store kjeder som Rema 1000 kan selge billigere enn nærbutikken – de fordeler faste kostnader på enormt mange enheter og får kvantumsrabatt på kjøpet.