1.2 Virksomhetstyper og selskapsformer

Det første store valget

Du har en idé. Kanskje en frisørsalong, kanskje en nettbutikk, kanskje en møbelfabrikk sammen med to venner. Men før du selger en eneste vare, må du ta et valg som påvirker alt: hvilken selskapsform skal virksomheten ha?

En selskapsform er den juridiske organiseringen av virksomheten. Den bestemmer hvem som har ansvar for gjelden, hvordan overskuddet beskattes, om det stilles krav til startkapital, og hvordan beslutninger tas. Velger du feil, kan du i verste fall risikere huset ditt. Velger du riktig, beskytter du privatøkonomien din. La oss bli kjent med de viktigste formene, fra den enkleste til den mest avanserte.

Enkeltpersonforetak – enkelt, men risikofylt

Den aller enkleste formen er enkeltpersonforetaket (ENK). Det eies av én person, koster ingenting å registrere i Brønnøysundregistrene, og krever ingen startkapital. Overskuddet beskattes som eierens personlige inntekt, og eieren bestemmer alt selv. Frihet og enkelhet, altså.

Men så kommer haken: ubegrenset personlig ansvar. Det betyr at eieren hefter for all gjeld i virksomheten med sin egen lommebok. La oss følge Sara, som starter ENK som frisør. Første år har hun 600 000 kroner i inntekter og 200 000 kroner i kostnader, og hun har tatt opp et lån på 100 000 kroner til utstyr. Overskuddet hennes blir $600\,000 - 200\,000 = 400\,000$ kroner, som beskattes som hennes personlige inntekt.

Her finnes det ikke noe juridisk skille mellom Saras privatøkonomi og salongens økonomi. Hvis salongen ikke klarer å betale tilbake lånet, kan kreditorene kreve pengene fra Saras private eiendeler – sparepenger, bil, til og med boligen. Til gjengjeld beholder hun hele overskuddet selv og kan ta ut penger når hun vil. ENK passer best for små virksomheter med lav risiko, der én person driver alene med lave kostnader.

Når flere går sammen: ANS og DA

Hva om dere er flere som vil eie sammen? Da kan dere velge et ansvarlig selskap, som krever minst to deltakere, ingen startkapital og helst en selskapsavtale. Overskuddet fordeles etter avtale og beskattes hos den enkelte deltaker. Men her finnes det to varianter, og forskjellen kan bli dramatisk.

I et ANS (ansvarlig selskap) har deltakerne solidaransvar. Det betyr at hver deltaker hefter for hele selskapets gjeld – kreditorene kan kreve hele beløpet fra én person. I et DA (selskap med delt ansvar) hefter hver deltaker bare for sin forholdsmessige andel: eier du 50 prosent, hefter du for 50 prosent av gjelden.

Ta Ole og Kari, som eier 50/50 og får en gjeld på 200 000 kroner de ikke klarer å betale. Er selskapet et ANS, kan kreditorene kreve alle 200 000 kroner fra Ole alene – så får han eventuelt kreve Karis andel tilbake etterpå. Er det derimot et DA, hefter Ole for $0{,}5 \times 200\,000 = 100\,000$ kroner og Kari for de andre 100 000. Ingen kan kreves for mer enn sin andel. DA gir altså langt bedre beskyttelse for den enkelte, mens ANS innebærer at én uheldig deltaker kan ende opp med hele regningen.

Aksjeselskapet – og de andre formene

For større virksomheter er aksjeselskapet (AS) den vanligste formen i Norge, og det skyldes ett avgjørende ord: begrenset ansvar. Aksjonærene risikerer kun det beløpet de har investert, aksjekapitalen, og kan ikke holdes personlig ansvarlige for selskapets gjeld utover dette. Selskapet er en egen juridisk person, adskilt fra eierne. Til gjengjeld kreves det minst 30 000 kroner i aksjekapital ved stiftelse, det stilles strenge krav til regnskap og rapportering, og overskuddet rammes av dobbeltbeskatning – først selskapsskatt, så utbytteskatt.

Tenk deg tre venner som vil lage håndlagde møbler, investere 200 000 kroner og ta opp et lån på 500 000. Med så høy gjeld er AS det trygge valget: de risikerer bare aksjekapitalen, ikke huset. Hadde de valgt ANS, kunne én av dem endt med ansvar for hele lånet på 500 000. De bør i tillegg lage en aksjonæravtale som regulerer hva som skjer hvis noen vil ut eller det oppstår uenighet.

Det finnes også andre former. NUF er et norskregistrert utenlandsk foretak – en avdeling av et utenlandsk selskap, tidligere populært for å unngå aksjekapitalkravet. Samvirkeforetak (SA) eies av medlemmene som også bruker tjenestene; her gjelder demokratisk styring med én stemme per medlem, og overskuddet fordeles etter bruk, ikke etter investert kapital. Coop er et godt eksempel: en kunde som handler for 5 000 kroner har like mye å si på generalforsamlingen som en som handler for 500 000, og kjøpeutbyttet følger hvor mye du har handlet. Til slutt har vi stiftelser – en selvstendig formue stilt til rådighet for et bestemt formål, helt uten eiere. Stiftelsen eier rett og slett seg selv.

Oppsummering

Valget av selskapsform er gründerens første store beslutning, og det dreier seg fremfor alt om ansvar. Enkeltpersonforetaket er enklest og gratis å starte, men eieren har ubegrenset personlig ansvar for all gjeld. Når flere går sammen, kan de velge ANS med solidaransvar, der én kan kreves for hele gjelden, eller DA der hver deltaker bare hefter for sin andel.

Aksjeselskapet gir begrenset ansvar – eierne risikerer kun aksjekapitalen på minst 30 000 kroner – mot strengere krav og dobbeltbeskatning. I tillegg finnes NUF, demokratisk styrte samvirkeforetak som Coop med utbytte etter bruk, og eierløse stiftelser. Hovedregelen er enkel: jo større risiko og flere eiere, desto sterkere taler det for begrenset ansvar gjennom et AS.