6.1 Fra urnordisk til norrønt

Stemmer fra fortiden

Forestill deg at du står foran en stor steinblokk i et norsk skogholt. Steinen er dekket av merkelige tegn - rette streker risset inn i overflaten. Tegnene ble hugget der for nesten 2000 år siden, av noen som ville at budskapet deres skulle vare evig.

Dette er runene - det eldste skriftsystemet i Norden. Og språket de ble skrevet på, er stamfaren til det norske språket du snakker i dag.

Å lese disse runene er som å høre stemmer fra fortiden. De forteller om helter og konger, om magiske formler og hverdagslige beskjeder. Og de avslører hvordan språket vårt har forandret seg gjennom århundrene - fra det kompliserte urnordiske til det norrøne språket vikingene snakket.

Røttene - det indoeuropeiske urspråket

Før vi dykker ned i urnordisk, må vi gå enda lenger tilbake. Det norske språket tilhører den germanske språkfamilien, som igjen er en gren av den enorme indoeuropeiske språkfamilien.

For kanskje 5000-6000 år siden, et sted på steppene nord for Svartehavet, levde et folk som snakket et språk vi kaller urindoeuropeisk. Fra dette ene språket stammer de fleste språkene i Europa og store deler av Asia: norsk og svensk, engelsk og tysk, russisk og polsk, gresk og latin, hindi og persisk.

Slektskapet kan fortsatt høres i de mest grunnleggende ordene:
- Norsk "mor" - engelsk "mother" - tysk "Mutter" - latin "mater"
- Norsk "tre" - engelsk "three" - tysk "drei" - latin "tres"
- Norsk "natt" - engelsk "night" - tysk "Nacht" - latin "nox"

Rundt 500 f.Kr. skilte den germanske grenen seg ut. Og fra germansk utviklet det seg etter hvert til nordgermansk - forløperen til de skandinaviske språkene.

Urnordisk - det første nordiske språket

Mellom år 200 og 700 e.Kr. snakket folk i Skandinavia det vi kaller urnordisk. Dette er den eldste formen for nordisk språk vi har dokumentert.

På denne tiden var det ikke noe skille mellom norsk, svensk og dansk. En person fra det som nå er Norge, kunne uten problemer forstå en fra det som nå er Sverige. Det var i praksis ett språk for hele Skandinavia.

Vi kjenner urnordisk fra runeinnskrifter. Og når vi leser dem, merker vi at språket var ganske annerledes enn moderne norsk. Det var mer komplisert, med flere kasus og lengre ord.

Ta ordet for "gjest". På urnordisk het det "gastiz" - med endelsen -iz som markerte at det var subjekt i setningen. På moderne norsk sier vi bare "gjest". Endelsen har forsvunnet, og vi bruker ordstilling i stedet for å vise hvem som gjør hva.

Denne forenklingen skjedde ikke over natten. Det tok flere hundre år.

Runene - Nordens første skrift

Runene er magiske. Ikke bare fordi de ser mystiske ut, men fordi de åpner et vindu inn i en verden som ellers ville vært tapt for oss.

Den eldste runerekken kalles futharken, oppkalt etter de seks første runene: f-u-þ-a-r-k. Den hadde 24 tegn, og hver rune hadde både en lydverdi og et navn med symbolsk betydning.

Runen ᚠ (f) het "fehu" og betydde "fe, rikdom". Runen ᚦ (þ) het "þurisaz" og betydde "troll" eller "jotun". Runen ᛏ (t) het "Tiwaz" etter krigsguden Ty.

De eldste runeinnskriftene fra Norge er korte - ofte bare et navn eller noen få ord. Øvre Stabu-spydspissen fra ca. 180 e.Kr. har innskriften "raunijaz", som kanskje betyr "prøveren" eller "den erfarne". Tunestenen fra ca. 400 e.Kr. er lengre og mer komplisert.

Runene ble brukt til mange formål: til å markere eiendom, til å minnes de døde, til magiske formler, til hverdagslige beskjeder. De var ikke bare for prester og konger - alle som kunne, brukte dem.

Synkopetiden - da ordene krympet

Mellom år 500 og 700 skjedde noe dramatisk med det nordiske språket. Ordene krympet.

Denne perioden kalles synkopetiden, fordi trykksvake vokaler falt bort (synkope = bortfall av lyd). Det som før var lange, kompliserte ord, ble kortere og mer kompakte.

"HaþuwulfaR" (et mannsnavn som betyr "kampulven") ble til "Hálfr".
"Gastiz" (gjest) ble til "gestr".
"Hariwulfaz" (hærulven) ble til "Herjólfr".

Disse endringene hadde store konsekvenser. Når vokalene forsvant, ble konsonantene presset sammen. Nye og uvante konsonantforbindelser oppsto. Og vokalene som sto igjen, ble påvirket av vokalene som hadde forsvunnet - det vi kaller omlyd.

Omlyden er grunnen til at vi sier "mann" i entall, men "menn" i flertall. Den opprinnelige flertallsendelsen -iz påvirket a-en slik at den ble til e, før endelsen selv forsvant.

Synkopetiden markerer overgangen fra urnordisk til norrønt. Rundt år 700 var transformasjonen fullført.

Norrønt - vikingenes språk

Rundt år 700 var transformasjonen fullført. Urnordisk hadde blitt til norrønt - språket vikingene snakket.

Norrønt var fortsatt ganske likt over hele Skandinavia, men forskjeller begynte å vise seg. Vestnordisk (Norge og Island) utviklet seg i én retning, østnordisk (Sverige og Danmark) i en annen. Dette var de første spirene til de moderne skandinaviske språkene.

Det norrøne språket ble spredt over enorme områder. Vikingene tok det med seg til Island, Grønland, Færøyene, De britiske øyer, Normandie - til og med til Amerika, 500 år før Columbus.

På Island ble norrønt bevart i en særlig ren form. Der ble sagaene skrevet ned - Njåls saga, Egils saga, Heimskringla. Disse tekstene er uvurderlige kilder til det norrøne språket og den norrøne kulturen.

Faktisk er islandsk i dag så likt det norrøne språket at islendinger kan lese 800 år gamle sagaer uten store problemer. Norsk har endret seg mye mer. Men sporene av norrønt finnes overalt i moderne norsk - i ordforrådet, i grammatikken, i stedsnavnene.

Oppsummering

Språkfamilien:
- Norsk tilhører den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien
- Slektskap med engelsk, tysk, latin og mange andre språk

Urnordisk (ca. 200-700 e.Kr.):
- Eldste dokumenterte nordiske språk
- Felles for hele Skandinavia
- Komplisert grammatikk med mange kasus
- Kjent fra runeinnskrifter

Runene:
- Nordens eldste skriftsystem
- Futharken: den eldste runerekken med 24 tegn
- Brukt til mange formål: markering, minne, magi, kommunikasjon

Synkopetiden (500-700 e.Kr.):
- Trykksvake vokaler falt bort
- Ordene ble kortere
- Omlyd oppsto (mann → menn)
- Markerer overgangen til norrønt

Norrønt (fra ca. 700):
- Vikingenes språk
- Vestnordisk (Norge, Island) vs. østnordisk (Sverige, Danmark)
- Bevart best på Island
- Grunnlaget for moderne skandinaviske språk