3.3 Jens Bjørneboe

Mannen som sa det ingen ville høre

9. mai 1976 tok Jens Bjorneboe sitt eget liv. Han var 55 år gammel.

Nyheten rystet det norske kulturlivet. Her var en mann som i aarti etter aarti hadde kaempet - mot skolesystemet, mot fengselsvesenet, mot doedstraffen, mot all den organiserte brutaliteten mennesket påfører hverandre. Og nå hadde han gitt opp.

Eller hadde han det? Kanskje var det heller slik at Bjorneboe hadde sett for mye, kaempet for lenge, baaret for tungt. Han hadde brukt hele sitt forfatterskap på å konfrontere ondskapen - og ondskapen hadde vist seg bunnloes.

Jens Bjorneboe var norsk litteraturs store opproerer. Han skrev romaner som fikk folk til å kvekkes av ubehag. Han holdt foredrag der han anklaget det norske samfunnet for hykleri. Han nektet å tie selv når det kostet ham venner, jobb og sinnsro.

I dag står bøkene hans som et testament - ikke bare over hans eget liv, men over menneskehetens morkeste sider. De er ubehagelige å lese. Men de er nærmest umulige å glemme.

Fra Kristiansand til Tyskland - og tilbake

Jens Ingvald Bjorneboe ble født 9. oktober 1920 i Kristiansand. Familien var velstaende - faren drev rederi. Men rikdommen ga ikke trygghet. Hjemmet var preget av spenninger, og Jens viste tidlig tegn på det som skulle følge ham hele livet: en intens sensitivitet, en uro som aldri fant ro.

Som ung mann reiste han til Tyskland for å studere malerkunst. Det var tidlig 1930-tall, og nazismen var i ferd med å ta over. Bjorneboe så fascismen på naert hold - flaggene, paradene, hatefulle talene. Han så hvordan et helt folk lot seg forfoere av en ondskap klaedd i ideologi.

Denne opplevelsen preget ham for alltid. Han kom hjem med en innsikt som forfulgte ham: Ondskapen er ikke fremmed. Den finnes i alle samfunn, i alle mennesker. Den trenger bare de rette omstendighetene for å blomstre.

Etter krigen arbeidet Bjorneboe som lærer ved steinerskolen på Nesodden. Han trodde på utdanning, på muligheten for å forme gode mennesker. Men han så også skolesystemets brutalitet - hvordan det knuste de som var annerledes, som ikke passet inn.

Erfaringene fra skolen ble grunnlaget for hans debutroman "Jonas" (1955). Det var starten på et forfatterskap som aldri sluttet å provosere.

Jonas - et rop fra et såret barn

"Jonas" (1955) handler om en sensitiv gutt som ikke passer inn i skolesystemet. Han er kunstnerisk begavet, han tenker annerledes, han føler dypere. For dette blir han straffet.

Laererne forstår ham ikke. Medelevene mobber ham. Systemet er laget for å produsere like mennesker, og Jonas er ulikt. Romanen følger hans lidelseshistorie gjennom skolen - en historie som ender i tragedie.

Det som gjør "Jonas" så kraftfull, er at den ikke bare er en sentimentalt historie om et stakkars barn. Den er et anklage mot et system. Bjorneboe spør: Hva slags samfunn skaper en skole som bryter ned dem som er annerledes? Hva sier det om oss at vi tolererer dette?

Romanen skapte debatt. Mange kjoente seg igjen - de hadde selv vært Jonas, eller de hadde sett ham i klassen sin. Andre reagerte med sinne: Var dette rettferdig kritikk, eller bare overdrivelse og selvmedlidenhet?

Debatten var typisk for Bjorneboes forfatterskap. Han greide aldri å skrive noe som lot folk være likegyldige. Bøkene hans krevde en reaksjon - enten begeistret tilslutning eller sint avvisning.

"Jonas" var bare begynnelsen. I årene som fulgte, skulle Bjorneboe ta for seg stadig mørkere temaer.

Bestialitetens historie - å stirre inn i avgrunnen

Mellom 1966 og 1973 skrev Bjorneboe sitt hovedverk: trilogien "Bestialitetens historie". De tre bindene - "Frihetens øyeblikk", "Kruttaarnet" og "Stillheten" - er blant de mest ubehagelige bøkene i norsk litteratur. De er også blant de viktigste.

Fortelleren er en boeddel - en som har utført henrettelser og tortur gjennom historien. Han beretter om inkvisisjonen og hekseprosessene, om kolonialismen og slaveriet, om Holocaust og moderne tortur. Historien blir en katalog over menneskets kapasitet for organisert grusomhet.

Det er ikke lett lesning. Bjorneboe skildrer volden direkte, uten å pynte på den. Leseren tvinges til å se det vi helst vil glemme. Men det er nettopp poenget: Vi må se. Vi må vite. For bare slik kan vi håpe å forhindre at det skjer igjen.

Men kan vi det? Bjorneboe blir stadig mer pessimistisk gjennom trilogien. Ondskapen synes uutryddelig. Den skifter form, men forsvinner aldri. For hver krig som tar slutt, begynner en ny. For hvert regime som faller, reiser et annet seg.

Og boeddelen selv? Han er ikke et monster. Han er et vanlig menneske som gjør en jobb. Det er kanskje det mest skremmende av alt: At de som utfører ondskapen, ofte er helt alminnelige mennesker som bare "følger ordre".

Bjorneboe som debattant og samfunnskritiker

Bjorneboe begrenset seg ikke til skjønnlitteratur. Han var også en uredd debattant som tok opp kontroversielle temaer - ofte til stor irritasjon for det etablerte Norge.

Han kaempet mot fengselsvesenet, som han mente var basert på hevn snarere enn rehabilitering. Han skrev om narkotikapolitikk lenge før det var stuerent. Han forsvarte ytringsfrihet, også for synspunkter han selv var uenig i.

Særlig engasjert var han i kampen mot doedstraffen. For Bjorneboe var det statslig drap - det mest systematiske uttrykket for den volden han hadde skrevet om i trilogien. At siviliserte stater fortsatt henrettet mennesker, var for ham beviset på at barbariet levde videre.

Men Bjorneboe var ingen enkel motstander. Han var også vanskelig - kranglete, kompromissloes, noen ganger selvrettferdig. Han hadde få nære venner og mange fiender. Alkoholen, som han kaempet med hele livet, gjorde ham ikke enklere å omgaas.

Likevel: Det var noe ved Bjorneboes kompromissloeshet som var viktig. Han nektet å tie om ting andre fant for ubehagelige å snakke om. Han tok konsekvensene av sine meninger, selv når det kostet ham. I en tid da mange intellektuelle valgte det trygge, valgte Bjorneboe det rette - slik han så det.

Arven etter Bjorneboe

Hvordan skal vi lese Bjorneboe i dag? Det er et sporsmaal som fortsatt diskuteres.

Noen mener han var for pessimistisk, for morsk, for opptatt av det negative. De vil ha litteratur som gir håp, ikke bare mismot. Andre mener at nettopp hans aeerlighet om menneskets morkeste sider gjør ham viktig - kanskje viktigere nå enn noen gang.

For la oss være ærlige: De problemene Bjorneboe skrev om, har ikke forsvunnet. Det finnes fortsatt tortur i verden. Det finnes fortsatt folkemord. Det finnes fortsatt mennesker som "bare følger ordre" mens de begår grusomheter.

Kanskje er det nettopp derfor vi trenger forfattere som Bjorneboe. Ikke for å derimere oss, men for å holde oss våkne. For å minne oss på hva mennesket er i stand til - på godt og vondt.

Bjorneboe selv var ikke uten håp. Midt i det morkeste skrev han også om motstand, om mennesker som nektet å delta i ondskapen, om den lille gode gjerningen som kan redde et liv. Håpet finnes - men det krever at vi holder oynene åpne, at vi nekter å se bort.

Det var det Bjorneboe proevde å lære oss. Og det er kanskje hans største gave til norsk litteratur: motet til å se, selv når det gjør vondt.

Oppsummering

Jens Bjorneboe (1920-1976) var en av norsk litteraturs mest kompromissløse forfattere.

Liv:
- Født i Kristiansand, studerte i Tyskland på 1930-tallet
- Så fascismen på naert hold
- Lærer ved steinerskolen
- Kaempet med alkoholisme og depresjoner
- Tok sitt eget liv 9. mai 1976

Hovedverk:
- "Jonas" (1955) - kritikk av skolesystemet
- "Under en haardere himmel" (1957) - om nazismen
- "Bestialitetens historie" (trilogi, 1966-1973):
- "Frihetens øyeblikk" (1966)
- "Kruttaarnet" (1969)
- "Stillheten" (1973)
- "Haiene" (1974)

Tematikk:
- Menneskets kapasitet for ondskap
- Kritikk av undertrykkende systemer
- Fengselsvesen, doedstraff, tortur
- Individets ansvar i ondskap
- Motstand og humanitet

Stil:
- Direkte, provoserende
- Ironi og sarkasme
- Blanding av dokumentarisk og skjoennlitteraert
- Aldri noytral - alltid engasjert

Betydning:
En uredd stemme som nektet å tie om det ubehagelige. Fortsatt aktuell i en verden der ondskapen ikke har forsvunnet.