2.5 Politisk engasjert litteratur

En tid uten noytralitet

Det er 1930-tallet. I Tyskland har nazistene tatt makten. I Italia hersker Mussolini. I Spania raser borgerkrigen. Over hele Europa sprer fascismen seg som en morke sky.

For forfatterne blir det umulig a sta utenfor. "Den som tier, samtykker," sier de. Litteraturen ma ta stilling - den ma bli et vapen i kampen mot barbariet.

Men hva skjer med kunsten nar den blir politisk? Kan en roman som forst og fremst vil overbevise, ogsa være god litteratur? Blir karakterene levende mennesker, eller bare talerør for ideologier?

Mellomkrigstiden - årene mellom 1918 og 1940 - var en tid der disse sporsmålene ble tvunget frem med brutal kraft. Forfattere måtte velge. Noen valgte feil, som Knut Hamsun, som støttet nazismen. Andre, som Arnulf Overland og Nordahl Grieg, brukte sine stemmer til å advare.

Dette er historien om en tid da litteraturen ble dradd inn i politikken - og om de vanskelige sporsmålene det reiste.

Verden i krise

For a forstå mellomkrigstidens litteratur ma vi forstå krisen den vokste ut av.

Forste verdenskrig hadde etterlatt Europa i ruiner. Millioner var dode, imperier hadde falt, og troen pa fremskrittet var knust. Inn i dette vakuumet strommet nye ideologier.

Den russiske revolusjonen i 1917 hadde vist at sosialismen kunne seire. For mange intellektuelle virket kommunismen som håpet - en vei ut av kapitalismens kriser og krigens galskap.

Men ogsa hoyreardiakle bevegelser vokste. Fascismen i Italia fra 1922, nazismen i Tyskland fra 1933. De lovte orden, nasjonalt fellesskap, gjenreising av tapt storhet.

Den store depresjonen fra 1929 forsterket krisen. Arbeidslosheten eksploderte, fattigdommen spredde seg. De liberale demokratiene virket handlingslammet. Bare de radikale alternativene - til venstre eller hoyre - syntes a ha svar.

I denne situasjonen ble det stadig vanskeligere a være noytral. Enten var du for eller mot. Mellomposisjoner ble sett som feighet eller selvbedrag.

Litteraturen tar stilling

Over hele Europa begynte forfattere a skrive politisk. Litteraturen skulle ikke lenger bare underholde eller gi estetisk nytelse - den skulle påvirke, overbevise, forandre.

Arbeiderlitteraturen vokste frem. Forfattere fra arbeiderklassen skrev om sine egne erfaringer - fabrikkenes monotoni, fattigdommens nedverdigelse, klassekampens nodvendighet. I Norge kom stemmer som Rudolf Nilsen, med dikt som "Revolusjonens rosta".

Antifascistisk litteratur ble et eget fenomen. Forfattere som hadde sett nazismens sanne ansikt - forfolgelsen av joder, undertrykkelsen av opposisjonen - folte et ansvar for a advare.

Sosialistisk realisme ble den offisielle kunsten i Sovjetunionen. Her skulle litteraturen tjene revolusjonen, vise arbeidernes heltemot, inspirere til videre kamp. Resultatene var ofte propaganda mer enn kunst.

Eksillitteraturen oppsto da forfattere flyktet fra nazismen. Thomas Mann, Bertolt Brecht og mange andre fortsatte a skrive fra utlandet, ofte med sterkere politisk brodd enn for.

Norge i mellomkrigstiden

I Norge var ogsa mellomkrigstiden preget av uro. Arbeidsledigheten var hoy, klassemotsetningene skarpe. Arbeiderpartiet vokste og radikaliserte seg - pa 1920-tallet var det til og med medlem av den kommunistiske internasjonalen.

Pa den andre siden av spekteret ble Nasjonal Samling stiftet i 1933, ledet av Vidkun Quisling. Partiet var smatt, men fantes.

Forfatterne tok stilling. Mange sympatiserte med venstresiden - Nordahl Grieg, Arnulf Overland, Rudolf Nilsen. De skrev dikt og drama som advarte mot fascismen og hyllet arbeiderbevegelsen.

Andre, som Knut Hamsun, beveget seg i motsatt retning. Hans beundring for det "sterke" lederskapet, hans forakt for parlamentarismen, forte ham til slutt i armene pa nazismen. Det er en av de store tragediene i norsk litteraturhistorie.

Spaniakrigen (1936-39) ble et samlingspunkt. Da fascistene forsøkte a styrte den spanske republikken, dro frivillige fra hele Europa for a kjempe. Norske forfattere som Nordahl Grieg dekket krigen og skrev om den.

Tendenskunst - kunst med en agenda

Nar kunsten blir politisk, oppstar det et begrep: tendenskunst. Det er kunst med et klart budskap, et onske om a pavirke leseren i en bestemt retning.

Forsvarerne av tendenskunsten argumenterte slik: All kunst er politisk, enten den vil det eller ikke. A late som om kunsten star over politikken, er i seg selv en politisk posisjon - en som tjener status quo. I en krisetid har kunstneren et ansvar for a ta stilling.

Kritikerne svarte: Nar budskapet kommer forst, lider kunsten. Karakterene blir talsmenn, ikke mennesker. Kompleksiteten forsvinner. Propaganda er ikke kunst, selv om den er skrevet i godt sprak.

Denne debatten er ikke avgjort. Den dukker opp igjen og igjen - hver gang kunsten konfronteres med politiske kriser. Bor forfattere skrive om klimaendringer? Om migrasjon? Om ulikhet?

Mellomkrigstidens erfaring viser bade farene og mulighetene. Noe av den politiske litteraturen fra perioden er glemt i dag - for propagandistisk, for endimensjonal. Annet lever fortsatt, fordi det kombinerte politisk engasjement med kunstnerisk kvalitet.

Arven fra mellomkrigstiden

Mellomkrigstiden tvang frem sporsmal som fortsatt er relevante. Kan kunsten være noytral? Bor den være det? Hva skjer med den kunstneriske kvaliteten nar budskapet blir viktigst?

Noen av tidens forfattere viste at det er mulig a kombinere politisk engasjement med kunstnerisk kvalitet. Brecht i Tyskland skapte teaterstykker som bade var politiske og nyskapende. Hemingway skrev om Spaniakrigen med bade engasjement og litterær kraft.

Andre advarer mot farene. Sosialistisk realisme viste hvordan kunst kan kveles nar staten bestemmer hva den skal uttrykke. Selv velmenende propaganda har en tendens til a bli flasky og forglemmelig.

Kanske er lardommen denne: Det beste er nar det politiske engasjementet springer ut av dyp menneskelig innsikt, ikke motsatt. Nar forfatteren forst forstår menneskene, og sa oppdager de politiske dimensjonene ved deres liv.

Mellomkrigstidens beste litteratur gjor nettopp dette. Den viser oss mennesker - i all deres kompleksitet - fanget i historiens krefter. Slik blir den bade sant og engasjerende, bade kunst og politikk.

Oppsummering

Mellomkrigstiden (1918-1940) var preget av politisk uro og ideologisk kamp.

Historisk bakgrunn:
- Ettervirkninger av forste verdenskrig
- Den russiske revolusjonen (1917)
- Fascismens fremvekst i Italia og Tyskland
- Den store depresjonen (1929)
- Spaniakrigen (1936-39)

Politisk litteratur:
- Arbeiderlitteratur
- Antifascistisk litteratur
- Sosialistisk realisme
- Eksillitteratur

I Norge:
- Skarpe klassemotsetninger
- Nasjonal Samling stiftet 1933
- Forfattere som Øverland og Grieg advarte mot fascismen
- Hamsun gikk motsatt vei

Tendenskunst:
- Kunst med politisk budskap
- Debatt om kunst og politikk
- Kan engasjement og kvalitet kombineres?

Sporsmal som fortsatt er aktuelle:
- Bor forfattere ta politisk stilling?
- Kan kunst være noytral?
- Hva skjer med kunsten nar budskapet blir viktigst?