1.2 Henrik Ibsen

Mannen som rystet Europa

Det er høsten 1879. På teatre i København, Stockholm og Berlin setter publikum seg i setene for å se et nytt stykke av den norske dramatikeren Henrik Ibsen. Stykket heter "Et dukkehjem", og ingen aner at det de skal se, vil skape skandale over hele Europa.

Når teppet går ned etter siste akt, sitter publikum i sjokkert stillhet. En kvinne har nettopp forlatt mann og barn for å "finne seg selv". Hun har smelt døren igjen bak seg og gått ut i natten - alene.

I avisene raser debatten. Er dette moral? Kan en mor forlate barna sine? Har Ibsen blitt gal? Men for tusener av kvinner over hele Europa blir Nora Helmer et symbol på noe de knapt har våget å drømme om: frihet.

Henrik Ibsen hadde gjort det Georg Brandes ba om. Han hadde satt et problem under debatt. Og verden ville aldri bli helt den samme.

Men hvem var denne mannen som våget å ryste borgerskapets grunnvoller? Og hvordan ble en konkursrammet kjøpmannsønn fra Skien til verdens mest spilte dramatiker etter Shakespeare?

Fra rikdom til skam

Henrik Johan Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, som den eldste sønnen til kjøpmann Knud Ibsen og Marichen Altenburg. Familien var velstående og respektert. De bodde i et fint hus, og faren drev en blomstrende forretning.

Men da Henrik var åtte år gammel, gikk alt i stykker. Farens forretning gikk konkurs. Plutselig var familien fattig. De måtte flytte fra det fine huset til en enkel gård på landet. Naboene som før hadde hilst høflig, så nå en annen vei.

Denne opplevelsen av å falle fra sosial anseelse til skam preget Ibsen dypt. Gjennom hele livet bar han på en følelse av å være en outsider, en som ikke helt hørte til. Og i mange av dramaene hans møter vi karakterer som lever med hemmeligheter og frykt for avsløring - akkurat som hans egen familie måtte gjøre.

Som 15-åring ble Henrik sendt til Grimstad for å jobbe som apotekerlærling. Her levde han i små kår, sulten og ensom. Men han begynte å skrive - dikt først, så sitt første drama. Han drømte om å bli forfatter.

I Grimstad skjedde også noe han bar på som en hemmelighet resten av livet: Han fikk et barn med tjenestepiken Else Sophie Jensdatter. Han betalte barnebidrag i mange år, men møtte aldri sønnen. Denne hemmeligheten, denne skyldfølelsen, kan vi ane i mange av hans verker - der fortiden alltid innhenter karakterene til slutt.

Læregutt på teatret

I 1851 fikk Ibsen en stilling som sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen. Her lærte han teaterhåndverket fra innsiden - hvordan man bygger opp en scene, hvordan man får dialogen til å fungere, hvordan man holder publikums oppmerksomhet.

Han skrev dramaer selv også, men de ble ingen store suksesser. Det var historiske stykker og nasjonalromantiske eventyr - nøyaktig den typen litteratur Brandes senere skulle kritisere. Ibsen prøvde, men hadde ikke funnet sin stemme ennå.

Etter noen år i Kristiania, preget av konflikter, skuffelser og pengekrise, tok Ibsen en dramatisk beslutning. I 1864 forlot han Norge. Han var bitter over det han opplevde som manglende forståelse og støtte fra sitt eget land.

Han skulle bli borte i 27 år.

Først bosatte han seg i Italia, senere i Tyskland. Og merkelig nok: Det var i eksil, langt fra hjemlandet, at Ibsen endelig fant sin stemme. Avstanden ga ham perspektiv. Han så Norge tydeligere utenfra enn han noensinne hadde gjort innenfra.

I Italia skrev han "Brand" og "Peer Gynt" - store versdramaer som gjorde ham berømt i Skandinavia. Men det var først da han begynte å skrive prosadramaer om samtiden - stykker som tok opp virkelige problemer i virkelige stuer - at han ble en verdensforfatter.

Dramaer som rystet verden

Fra "Samfundets støtter" i 1877 og utover skrev Ibsen en rekke dramaer som tok opp aktuelle samfunnsproblemer. Han fulgte Brandes' oppfordring til punkt og prikke - og overgikk den.

La oss se på noen av de viktigste:

"Et dukkehjem" (1879) handler om Nora, som har levd hele sitt voksne liv som en "dukke" - først i farens hus, så i ektemannens. Hun har aldri fått være et selvstendig menneske. Når hun innser dette, tar hun et valg som sjokkerte samtiden: Hun forlater mann og barn for å finne seg selv.

"Gengangere" (1881) var enda mer kontroversielt. Her møter vi fru Alving, som har holdt opp fasaden om et respektabelt ekteskap, selv om mannen var en utsvevende dranker. Nå kommer fortiden tilbake som "gjengangere" - sønnen Osvald har arvet farens syfilis og blir gal.

"En folkefiende" (1882) handler om doktor Stockmann, som oppdager at byens berømte badeanstalt er forurenset. Når han prøver å varsle, blir han erklært som "folkefiende" av et samfunn som ikke vil høre sannheten.

"Vildanden" (1884) er kanskje Ibsens mest komplekse drama. Her stiller han spørsmålet: Er sannheten alltid god? Trenger mennesker kanskje sine "livsløgner" for å overleve?

Disse stykkene ble spilt over hele verden. Ibsen ble oversatt til alle store språk. Han ble diskutert, fordømt, hyllet og etterlignnet. Det moderne drama var født.

De store spørsmålene

Når du leser eller ser Ibsens dramaer, vil du merke at visse temaer går igjen. De er som røde tråder gjennom hele forfatterskapet.

Sannhet og løgn er kanskje det mest gjennomgående. Karakterene hans lever nesten alltid med hemmeligheter - løgner de forteller andre, og løgner de forteller seg selv. Og før eller siden kommer sannheten frem, med katastrofale følger.

Tenk på Nora i "Et dukkehjem", som har skjult at hun forfalsket en underskrift. Eller fru Alving i "Gengangere", som har holdt opp fasaden om et respektabelt ekteskap. Eller familien Ekdal i "Vildanden", som lever på illusjoner. Ibsen spør: Hva skjer når sannheten kommer frem? Er sannheten alltid frigjørende - eller kan den også ødelegge?

Individ mot samfunn er et annet hovedtema. Ibsens karakterer står ofte i konflikt med omgivelsenes forventninger og krav. Samfunnet krever konformitet, mens individet lengter etter å være seg selv. Har du rett til å realisere deg selv på bekostning av andre?

Kvinnens stilling utforskes i drama etter drama. Ibsens kvinner er fanget i roller de ikke har valgt - som koner, mødre, døtre. De mangler juridiske rettigheter, økonomisk selvstendighet og frihet til å bestemme over sine egne liv. Ibsen viser oss kostnaden av dette undertrykkelsessystemet.

Dobbeltmoralen - de ulike reglene for menn og kvinner, for offentlig og privat atferd - avslører Ibsen gang på gang. Samfunnet som dømmer andre, har selv skjeletter i skapet.

En arv som lever

Henrik Ibsen vendte hjem til Norge i 1891, som en verdensberømthet. Han fikk slag i 1900 og døde 23. mai 1906 i Kristiania.

Men dramaene hans lever videre. Ibsen er fortsatt verdens mest spilte dramatiker etter Shakespeare. Hvert år settes stykkene hans opp på scener over hele kloden - fra Tokyo til New York, fra Berlin til Buenos Aires.

Hvorfor? Fordi spørsmålene han stilte, fortsatt er aktuelle. Er du fri til å være deg selv? Hva skjer når sannheten kommer frem? Hvor går grensen mellom individets rettigheter og samfunnets krav? Kan kvinner - kan alle mennesker - leve autentiske liv, eller må vi alle spille roller?

Ibsen skapte også det moderne drama som kunstform. Hans teknikk med å avdekke fortiden gradvis gjennom dialog, hans bruk av symboler innenfor en realistisk ramme, hans komplekse karakterer - alt dette har påvirket dramatikere i generasjoner.

August Strindberg i Sverige, Anton Tsjekhov i Russland, George Bernard Shaw i England, Arthur Miller og Eugene O'Neill i USA - alle bygde videre på det Ibsen startet.

Neste gang du hører om en teateroppsetting av "Et dukkehjem" eller "Hedda Gabler", tenk på dette: Du får sjansen til å oppleve noe en mann fra Skien skapte for nesten 150 år siden - og som fortsatt har kraft til å ryste oss.

Oppsummering

Henrik Ibsen (1828-1906) regnes som grunnleggeren av det moderne drama og er verdens mest spilte dramatiker etter Shakespeare.

Livsløp:
- Barndom preget av farens konkurs og sosial skam
- Teatererfaring i Bergen og Kristiania
- Selvpålagt eksil 1864-1891 (Italia og Tyskland)
- Skrev sine viktigste verk i utlandet

Viktige realistiske dramaer:
- "Et dukkehjem" (1879) - Noras oppvåkning
- "Gengangere" (1881) - Fortidens synder
- "En folkefiende" (1882) - Sannhet mot samfunn
- "Vildanden" (1884) - Livsløgnens nødvendighet

Sentrale temaer:
- Sannhet og løgn / hemmeligheter
- Individ mot samfunn
- Kvinnens stilling
- Dobbeltmoral

Betydning:
- Grunnla det moderne, realistiske drama
- Påvirket dramatikere over hele verden
- Bidro til samfunnsdebatten om kvinners rettigheter
- Stykkene spilles fortsatt globalt