1.13 Sigbjørn Obstfelder

Den fremmede

"Jeg ser på den hvide himmel, jeg ser på de graablaa skyer, jeg ser på den blodige sol."

En mann star og ser pa verden. Han registrerer det han ser - himmelen, skyene, solen. Det er enkle observasjoner, hverdagslige ting.

Men noe er galt. Eller rettere: Alt er galt. For mannen som ser, foler seg ikke hjemme. Verden virker underlig, fremmed, som om han har havnet pa feil sted.

"Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt..."

Disse linjene, fra diktet "Jeg ser" av Sigbjorn Obstfelder, er blitt noe av det mest siterte i norsk litteratur. De fanger en folelse mange kjenner igjen - folelsen av a ikke hore til, av a se verden utenfra, av a være en fremmed i sitt eget liv.

Obstfelder selv var en fremmed. Han vandret rastløst mellom land og byer, plaget av psykiske problemer, aldri helt til stede. Han levde bare 33 ar. Men i den korte tiden rakk han a skape noen av de mest intense og tidlose diktene i norsk litteratur.

Vandreren

Sigbjorn Obstfelder ble født 21. november 1866 i Stavanger. Han kom fra en borgerlig familie og begynte a studere filologi ved universitetet. Sa skiftet han til ingeniorfag. Han fullforte ingen av delene.

Dette monsteret - a begynne pa noe, sa gi opp - skulle prege hele livet hans. Obstfelder var rastløs, ute av stand til a slå seg til ro. Han reiste til Amerika, til Tyskland, til Frankrike, til Danmark. Overalt var han en fremmed.

I 1891 ble han innlagt pa asyl. Vi vet ikke noyaktig hva som plaget ham - diagnosene var annerledes den gang. Men han slet tydelig med noe, en indre uro som ikke ga seg.

Etter asylet fortsatte han a reise. Han skrev - dikt, noveller, et drama, en ufullendt roman. Han var streng mot seg selv, nærmest ute av stand til a fullføre noe. Det lille han ga ut, ble mottat med respekt, men nadde ikke et stort publikum.

I 1898 giftet han seg med den danske pianisten Ingeborg Weeke. De fikk en datter, Lili, aret etter. Endelig virket det som om Obstfelder hadde funnet en viss ro.

Men det varte ikke. Den 29. juli 1900 dode han av tuberkulose i Kobenhavn. Han var bare 33 ar gammel.

Det lille som ble

Obstfelders samlede verk er lite i omfang. En diktsamling, "Digte" (1893). To noveller. Et drama, "Korset" (1896). Og en roman, "En prests dagbog", som ble utgitt etter hans dod og aldri ble fullfort.

Men det lille han skrev, er rikt i intensitet. Hvert dikt er komprimert, ladet, fullt av undertekst. Obstfelder arbeidet sakte og var streng mot seg selv. Han kastet mer enn han beholdt.

Diktsamlingen fra 1893 er hovedverket. Her finner vi "Jeg ser", "Regn" og andre dikt som har blitt klassikere. De er korte - noen bare fa linjer. Spraker er enkelt, nærmest barnlig. Men virkningen er enorm.

Obstfelder bruker gjentakelse som virkemiddel. "Jeg ser... jeg ser... jeg ser..." Ordene hamres inn, skaper en hypnotisk effekt. Og under den enkle overflaten vibrerer en intens folelse - av fremmedhet, av lengsel, av eksistensiell uro.

Novellene og dramaet fortsetter de samme temaene. Karakterene hans er alltid litt ved siden av, aldri helt til stede. De ser pa verden med et blikk som gjor det velkjente fremmed. De soker kontakt, men finner den ikke.

"En prests dagbog" ble aldri fullfort, men fragmentene som finnes, viser en forfatter som utforsket bevissthetens irrganger med den samme intensiteten som Hamsun - bare mer melankolsk, mer innadvendt.

Pa feil klode

La oss se nærmere pa Obstfelders mest berømte dikt, "Jeg ser" fra 1893.

Diktet er bygget opp av tre parallelle sekvenser. Forst ser jeg-et pa himmelen, skyene, solen. Sa pa husene, vinduene, kirketarnet. Sa pa menneskene - de velklaedde herrene, de smilende damene, de ludende hestene.

For hver sekvens registrerer dikteren det han ser med tilsynelatende noytralitet. Det er bare observasjoner. Men de folges av refleksjoner: "Dette er altså verden... Dette er altså jorden... Dette er altså menneskenes hjem."

Det lille ordet "altså" er noykkelen. Det uttrykker forundring, kanskje skepsis. Som om jeg-et ikke helt kan tro det det ser. Er dette virkelig verden? Er dette virkelig hjem?

Og sa kommer den berømte sluttlinjen: "Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt..."

Med ett snus alt pa hodet. Jeg-et ser ikke lenger pa verden som en fremmed - det er en fremmed. Det horer ikke hjemme her. Det har havnet pa feil sted.

Denne folelsen - av a være fremmed i verden, av a se det selvfolgelige som underlig - er kanskje den mest moderne av alle folelser. Den forespeiler 1900-tallets eksistensialisme. Obstfelder var der forst.

De store temaene

Gjennom hele Obstfelders forfatterskap kretser de samme temaene. De henger sammen og forsterker hverandre.

Fremmedgjøring er det mest gjennomgaende. Obstfelders jeg-personer foler seg aldri hjemme. De ser verden utenfra, som fremmede observatorer. Det som for andre er selvfolgelig - at man horer til, at man er del av fellesskapet - er for dem en gate.

Ensomhet folger naturlig. Nar man foler seg fremmed, finner man ikke kontakt med andre. Obstfelders karakterer er isolerte, lukket inne i seg selv. De lengter etter nærhet, men nar de aldri frem.

Lengsel er et eget tema - en udefinert lengsel etter noe annet, noe mer, noe som ikke kan settes ord pa. Kanskje er det kjærlighet, kanskje er det mening, kanskje er det bare en tilstand av fred. Men det forblir uoppnaelig.

Angst ligger under overflaten - ikke angst for noe bestemt, men en eksistensiell uro overfor tilvaerelsens grunnvilkar. Hvorfor er jeg her? Hva er meningen? Sporsmaalene får aldri svar.

Disse temaene gjor Obstfelder til en forloperen for eksistensialismen. Nar Sartre og Camus senere skrev om fremmedgjøring og absurditet, var de inne pa samme territorium som den norske dikteren hadde utforsket et halvt arhundre for.

En stemme som vokser

I sin samtid var Obstfelder ikke videre kjent. Diktsamlingen solgte darlig. Kritikerne var respektfulle, men entusiasmen uteble. Han dode ung og fattig, nærmest glemt.

Men sa skjedde noe. Etter hans dod begynte ryktet a vokse. Nye generasjoner oppdaget ham. Hans dikt ble inkludert i antologier, sitert, analysert. "Jeg ser" ble pensum pa skolen. Obstfelder ble en klassiker.

Hvorfor? Kanskje fordi temaene hans ble stadig mer aktuelle. Det 20. arhundret var fremmedgjoringens arhundre. Verdenskrigene, urbaniseringen, sekulariseringen - alt bidro til a forsterke folelsen av a være fremmed i verden. Obstfelder hadde fanget dette for det skjedde.

Hans stil har ogsa holdt seg. Den ekstreme enkelheten, gjentakelsene, den dype underteksten - dette er moderne lyrikk for modernismen offisielt kom. Obstfelder pekte fremover, mot en diktning som stolte pa antydning fremfor forklaring.

I dag regnes han som en av de viktigste norske dikterne. Det er paradoksalt: Mannen som folte seg som en fremmed pa jorden, har funnet en varig plass i den. Hans vers om a være pa feil klode leses av generasjon etter generasjon - og hver gang finner lesere som kjenner seg igjen.

Oppsummering

Sigbjorn Obstfelder (1866-1900) regnes som Norges fremste symbolist og en viktig forloperen for modernismen.

Biografi:
- Født i Stavanger 1866
- Rastløst liv med mange reiser
- Innlagt pa asyl 1891
- Gift 1898 med Ingeborg Weeke
- Dode av tuberkulose 1900, 33 ar gammel

Verk:
- "Digte" (1893) - diktsamlingen med "Jeg ser"
- "To novelletter" (1895)
- "Korset" (1896) - drama
- "En prests dagbog" (1900, posthumt) - ufullendt roman

Litteraere kjennetegn:
- Enkel overflate med dyp undertekst
- Gjentakelse som virkemiddel
- Fragmentarisk form
- Symbolistisk stil

Tematikk:
- Fremmedgjøring
- Ensomhet
- Lengsel
- Eksistensiell angst

Betydning:
- Norges fremste symbolist
- Forloperen for eksistensialismen
- Fatt stadig storre anerkjennelse etter sin dod
- "Jeg ser" er blitt en norsk klassiker