3.2 Henrik Wergeland

En flamme som fortarte seg selv

Forestill deg en ung mann med ville lokker og brennende oyne. Han stormer gjennom Christianias gater, dikter i det ene oyeblikket, holder flammende taler i det neste. Han kjenner ingen grenser - verken for sin begeistring eller sin indignasjon. Han kan skrive et dikt om vårens skjonnhet om morgenen og holde et rasende forsvar for jodenes rettigheter om kvelden.

Henrik Wergeland levde bare 37 ar, men i dette korte livet skapte han et forfatterskap sa enormt at det fyller mange bokhyller. Han kjempet for saker som var upopulare i hans samtid. Han elsket med en intensitet som sjokkerte de veloppdragene. Og han dode ung, men uovervunnet, med et dikt til en blomst pa leppene.

I dette kapittelet skal vi mote Norges mest lidenskapelige dikter. Vi skal forsta hvorfor han fortsatt regnes som nasjonaldikteren var, og hvorfor diktene hans - skrevet for nasten 200 ar siden - fortsatt kan bevierne oss.

Et liv i brann

Henrik Wergeland ble fodt i Kristiansand i 1808, sonn av presten Nicolai Wergeland. Faren var en av Eidsvollmennene som hadde utformet Grunnloven i 1814 - et faktum som preget sunnens politiske bevissthet fra barndommen av. Familien flyttet til Eidsvoll, der Henrik vokste opp i skyggen av nasjonens fodsel.

Allerede som ung viste Henrik et uvanlig temperament. Han var eksplosiv, generøs og uberegnelig. Når han elsket noe, elsket han det med hele seg. Når han hatet noe, kjempet han mot det til siste andedrag. Denne intensiteten gjorde ham til en omstridt skikkelse i samtiden - noen tilba ham, andre foraktet ham.

Han studerte teologi, men det var aldri meningen at han skulle bli prest. Litteraturen og samfunnsengasjementet trakk sterkere. I 1830, bare 22 ar gammel, publiserte han det ambisiose verket "Skabelsen, Mennesket og Messias" - et visjonart dikt som skulle skildre hele menneskehetens historie. Kritikerne var delte, men ingen kunne nekte for at her var et talent utenom det vanlige.

Wergelands liv ble preget av kamper - mot fattigdom, mot fordommer, mot kulturelle fiender. Han giftet seg med Amalie Sofie Bekkevold, og ekteskapet ble lykkelig til tross for stadige pengeproblemer. Han grunnla bladet "For Arbeidsklassen" der han skrev om praktiske emner for vanlige folk. Han mente at kunnskap var veien til frihet.

Kulturstriden med Welhaven

Den storste konflikten i Wergelands liv var striden med Johan Sebastian Welhaven. De to dikterne ble symboler for to helt ulike syn pa hva norsk kultur skulle vare.

Wergeland - og hans tilhengere, kalt "patriotene" - mente at Norge matte bryte fullstendig med dansk kulturarv. Det nye landet trengte en kultur bygget nedenfra, fra bondefolket, fra dialektene, fra det genuint norske. For Wergeland var entusiasme viktigere enn formell dyktighet. Han ville ha liv og kraft i diktningen, selv om det gikk på bekostning av polert form.

Welhaven - og "intelligenspartiet" - mente at Norge ikke kunne stenge seg inne. Den unge nasjonen trengte europeisk dannelse og kulturtradisjon. Kvalitet var viktigere enn mengde. Dikteren skulle vare kunstner, ikke agitator.

Striden brot for alvor ut i 1830 da Welhaven kritiserte Wergelands diktning for formloshet og overdrivelse. Wergeland svarte med personangrep, og konflikten eskalerte. I 1834 skrev Welhaven diktet "Norges Damring" der han spottet det han kalte tom patriotisme. Diktet utloste raseri, og det kom nesten til handgripeligheter mellom de to leirene.

I ettertid ser vi at begge hadde viktige poenger. Norge trengte bade Wergelands folkelighet og energi, og Welhavens kvalitetskrav. Men i samtiden var striden bitter og personlig.

Wergelands stil og virkemidler

Hvordan skriver Wergeland? Hva gjor diktene hans sa sarpreret?

Det forste du merker er intensiteten. Wergeland skriver med en energi som kan virke overveldende. Der andre diktere antyder, roper Wergeland ut. Der andre demper, forsterker han. Utropstegnene florerer, gjentakelsene hamrer, bildene eksploderer.

Ta naturen. For Wergeland er ikke naturen bare vakker - den er besjelet og levende. Solen "smiler", bekken "synger", blomstene "danser". Dette kalles besjeling eller personifikasjon, og Wergeland bruker det i nesten hvert dikt. Naturen deltar aktivt i dikterens folelsesliv.

Symbolene er ogsa viktige. Lys betyr sannhet og opplysning - motsetningen er morke, uvitenhet og undertrykkelse. Wergeland ser seg selv som en "fakkel" som lyser i morket. Flammen er et annet sentralt symbol - dikteren brenner, fortarer seg selv, gir varme men kan ogsa slukne. Blomster symboliserer livets skjonnhet og skjorhet. Fuglen symboliserer sjelen, friheten, lengselen etter a heve seg over det jordiske.

Det som gjor Wergeland unik er kombinasjonen av personlig intensitet og politisk engasjement. Han skiller ikke mellom poesi og kamp. Diktet er et vapen for rettferdighet, ikke bare et kunstverk a beundre. Denne holdningen preger alt han skriver.

Kampen for jodenes rettigheter

En av Wergelands viktigste kamper var for jodenes rett til a komme inn i Norge. Grunnloven av 1814 - den samme som faren hadde vart med a skrive - inneholdt en paragraf som forbod joder adgang til landet. For Wergeland var dette en skam.

Han argumenterte i Stortinget, han skrev i avisene, og han brukte diktningen. I 1842 kom diktet "Joden", der han lar en jode tale sin egen sak: "Hvad Ondt har jeg da gjort?" spor joden. "Jeg var jo ei tilstede!" Han kan ikke straffes for noe hans forfedre gjorde for to tusen ar siden.

Wergeland bruker diktet til a vise at jodene tror pa samme Gud, ber til samme Fader, haper pa samme Himmel. Ved a la joden selv tale, skaper han empati. Leseren tvinges til a se saken fra den forfulgtes synsvinkel.

Kampen var tung. Mange motarbeidet ham. Men Wergeland ga aldri opp. Han fortsatte a kjempe selv nar han ble syk og visste at doden narmet seg. Jodeparagrafen ble opphevet forst i 1851 - seks ar etter hans dod. Men det var Wergelands utholdende arbeid som hadde endret opinionen.

Denne kampen viser noe viktig om Wergeland: Han var ikke bare romantiker og nasjonaldikter. Han var ogsa humanist og menneskerettighetsforkjemper. For ham handlet diktningen til syvende og sist om menneskelig verdighet.

De siste diktene

I 1845 la Wergeland pa dodsleiet, tart av tuberkulose. Bare 37 ar gammel visste han at slutten narmet seg. Men selv nå fortsatte han a skrive.

"Til min Gyldenlak" ble skrevet til en liten gul blomst i vinduskarmen. Diktet er blant de vakreste i norsk litteratur. Blomsten spirer opp mens dikteren synker ned. Den skinner som solen mens han gar mot morket. Den dufter sodt mens han har "en Pest".

Men diktet er ikke bittert. Wergeland klager ikke. Han feirer livet gjennom blomsten, og ber den sta igjen som et minne om ham som "elsked Alt, hvad Livet narer". Det er en overraskende aksept av doden - en ro som kontrasterer sterkt med den eksplosive energien i hans tidligere dikt.

"Den engelske Lods" fra samme ar er et lengre dikt som ogsa ble skrevet i doden skygge. Her reflekterer Wergeland over livet, doden og hapet.

12. juli 1845 dode Henrik Wergeland. Han ble begravd pa Var Frelsers gravlund i Oslo, der graven fortsatt kan besoikes. Hver 17. mai legges blomster pa graven som en paminnerelse om hans betydning for nasjonen.

Wergeland brant ut som flammen han ofte sammenlignet seg med. Men lyset han tente lever videre.

Oppsummering: Wergeland - mer enn en dikter

Henrik Wergeland var mye pa en gang: dikter, agitator, folkeopplyser, humanist. Her er det viktigste a huske:

Biografiske fakta:
Fodt 1808 i Kristiansand, sonn av Eidsvollmannen Nicolai Wergeland. Dode av tuberkulose i 1845, bare 37 ar gammel.

Forfatterskap:
Enormt og variert - fra det visjonare diktet "Skabelsen, Mennesket og Messias" (1830) til de stille dodsleiediektene "Til min Gyldenlak" og "Den engelske Lods" (1845). Folkeopplysningsbladet "For Arbeidsklassen".

Kulturstriden:
Ledet "patriotene" i striden med Welhaven og "intelligenspartiet". Wergeland ville bygge norsk kultur fra bunnen, fra folket. Welhaven ville bevare europeisk tradisjon.

Stil og virkemidler:
Intensitet, eksplosiv energi, besjeling av naturen, symbolbruk (lys, flamme, blomst, fugl). Naturen som livskraft. Diktet som vapen for rettferdighet.

Menneskerettighetsforkjemper:
Kjempet for jodenes rettigheter til tross for motstand. Paragrafen ble opphevet forst etter hans dod.

Nokkelord:
Besjeling, romantisk geni, nasjonaldikter, folkeopplysning, jodeparagrafen, kulturstriden.