3.1 Flerkulturell litteratur i Norge

Nye stemmer, nye historier

Tenk deg at du vokser opp pa Stovner i Oslo. Hjemme snakker dere urdu og ser pakistansk TV. Pa skolen snakker du norsk med ord fra arabisk, somali og engelsk blandet inn. Besteforeldrene dine bor i Lahore og har aldri sett sno. Laereren din, som er fra Bergen, sier at du snakker "rart". Men dette er jo sprakene dine. Dette er jo deg.

I lang tid fantes det nesten ingen boker som fortalte slike historier. Norsk litteratur handlet om fjord og fjell, om bondelivet pa 1800-tallet, om borgerskapet i Kristiania. Men sa begynte noe a endre seg. Forfattere som selv hadde vokst opp mellom kulturer, begynte a skrive. Og de skrev ikke om fjorder. De skrev om drabantbyer og postnumre, om familier der tre sprak snakkes rundt middagsbordet, om a kjenne seg "for norsk" hjemme og "for utenlandsk" ute.

Maria Navarro Skaranger debuterte i 2015 med "Alle utlendinger har lukka gardiner". Zeshan Shakar sendte sjokkbolger gjennom det litteraere Norge med "Tante Ulrikkes vei" i 2017. Gulraiz Sharif fikk ungdom over hele landet til a le og grate med "Hor her'a!" i 2020. Disse forfatterne har ikke bare beriket norsk litteratur, de har utvidet selve ideen om hva "norsk" kan være.

Hybrididentitet - a være flere ting pa en gang

Nar vi snakker om flerkulturell litteratur, stoter vi raskt pa et begrep som er sentralt: hybrididentitet. Det horest kanskje akademisk ut, men det beskriver noe veldig menneskelig. En hybrididentitet er ikke halv-norsk og halv-pakistansk, som om identitet var en kake du kunne dele i to. Det er noe helt eget, en tredje ting som oppstar nar to kulturer moter hverandre i ett menneske.

Tenk pa Jamal og Mo i "Tante Ulrikkes vei". De vokser opp pa samme sted, men de navigerer den flerkulturelle virkeligheten pa helt ulike mater. Mo jobber hardt pa skolen, tar avstand fra gatas koder, og ender opp pa Blindern. Jamal lever midt i spenningen mellom familiens forventninger og gatens regler. Begge har hybride identiteter, men hybriditeten ser helt forskjellig ut.

Den postkoloniale teoretikeren Homi Bhabha bruker begrepet "det tredje rommet" for a beskrive dette. Det tredje rommet er ikke India og ikke England, ikke Pakistan og ikke Norge. Det er stedet der kulturer moter hverandre og skaper noe nytt. Det er der Maria Navarro Skarangers Mariana lever - i en drabantby i Oslo som verken er spansk, chilensk eller "typisk norsk", men noe helt eget.

Bindestrek-identiteter som "norsk-pakistansk" eller "norsk-somalisk" kan være tveegget. Pa den ene siden anerkjenner de at mennesker har rorter i flere steder. Pa den andre siden kan de oppleves som en beskjed om at du aldri blir helt norsk. Du er alltid norsk-noe, aldri bare norsk.

Maria Navarro Skaranger - sprakets opprorer

I 2015 var Maria Navarro Skaranger 21 ar gammel da hun ga ut "Alle utlendinger har lukka gardiner". Boka slo ned som en bombe i norsk litteratur. Ikke fordi historien var sa oppsiktsvekkende - den handler om Mariana, en sektenaring som vokser opp i en drabantby i Oslo - men pa grunn av spraket.

"Hu moren min var full av hat. Hu hata hu nabodama som hadde BMW og nese i sky." Slik skrives det ikke i norske romaner. Eller gjorde det ikke, for Skaranger gjorde det. Hun skrev slik folk faktisk snakker pa Romsas. Hun brukte "hu" i stedet for "hun", hun lot karakterene veksle mellom norsk og spansk, hun fanget rytmen og melodien i et sprak som millioner av nordmenn snakker, men som nesten aldri har fatt plass i litteraturen.

Det er dette vi kaller kodeveksling - a veksle mellom ulike sprak eller dialekter. Nar Mariana sier "wallah" (arabisk for "ved Gud") og "bro" (engelsk for "brother") i samme setning som "liksom" og "ass", er det ikke fordi hun ikke kan "ordentlig norsk". Det er fordi dette er hennes norsk. Dette er spraket til ungdommer som vokser opp i flerespraklige miljoer, og det er like ekte og levende som bokmalet i Aftenposten.

Skaranger viste at norsk litteratur hadde et blindsone. Den hadde ignorert en hel verden av erfaringer og stemmer. Ved a skrive pa sitt eget sprak, apnet hun en dor som mange flere forfattere har gatt gjennom siden.

Zeshan Shakar - klasseperspektivet

Zeshan Shakar er samfunnsokonomnok utdannet samfunnsokonom, og det merkes. Nar du leser "Tante Ulrikkes vei", leser du ikke bare om to gutter som vokser opp pa Stovner. Du leser om hvordan klassebakgrunn former muligheter, om hvordan postnummeret ditt kan bestemme fremtiden din.

Romanen veksler mellom Mo, som skriver formelle e-poster til sin veileder pa universitetet, og Jamal, som skriver uformelle dagboknotater fulle av gateslang. Kontrasten er slående. Mo klatrer i systemet, lærer a snakke som dem pa Blindern, tilpasser seg. Jamal blir igjen, fanget i forventninger fra familien og presset fra gata.

Det geniale med "Tante Ulrikkes vei" er at Shakar ikke dommer. Han viser bare. Han viser hvordan to mennesker med ganske lik bakgrunn kan ende opp i helt ulike liv, ikke fordi den ene er bedre enn den andre, men fordi strukturene rundt dem dytter dem i ulike retninger.

Klasseperspektivet er sentralt i mye flerkulturell litteratur. For det a være innvandrer eller etterkommer av innvandrere i Norge handler ikke bare om kultur og identitet. Det handler ogsa om okonomi, om hvilke nabolag du har rad til a bo i, om hvilke skoler barna dine gar pa, om hvilke nettverk du har tilgang til. Flerkulturell litteratur avslorer ofte at Norge er et mer klassedelt samfunn enn vi liker a tro.

Flere viktige stemmer

Flerkulturell norsk litteratur er mer enn Skaranger og Shakar. En hel generasjon forfattere har kommet til i de siste arene, hver med sin unike stemme.

Sumaya Jirde Ali er poet og samfunnsdebattant. I diktsamlingen "Ikkje ver redd, jiansen" skriver hun direkte og ufiltrert om a være ung, svart og muslimsk i Norge. Hun nekter a være taus, nekter a passe inn i forventningene til hvordan en ung kvinne med hijab skal oppfore seg. Diktet hennes konfronterer rasisme og fordommer med en styrke som kan ta pusten fra deg.

Gulraiz Sharif debuterte i 2020 med "Hor her'a!", en roman der femtenaringen Mahmoud skriver brev til lillbroren Simen. Boka er morsom, hjerteskjaerende og full av innsikt om maskulinitet, aeire og familieforventninger. Sharif klarer a være politisk uten a være belærende, a ta opp alvorlige temaer uten a miste humoren.

Det disse forfatterne har til felles, er at de insisterer pa a fortelle sine egne historier. De nekter a være representanter for en hel gruppe. De skriver som individer, med alle motsetningene og kompleksitetene det innebærer. Og de utvider hele tiden hva norsk litteratur kan være.

For representasjon handler ikke bare om a se noen som "ligner deg" i en bok. Det handler om a se kompleksiteten i dine erfaringer gjengitt, ikke som kuriositeter eller problemer, men som like gyldige som alle andres liv.

Sprak som identitet

Noe av det mest slående ved flerkulturell litteratur er hvordan den bruker sprak. Sprak er ikke bare et verktoy for kommunikasjon. Det er en del av hvem vi er.

Nar Maria Navarro Skaranger skriver "hu" i stedet for "hun", gjor hun et valg som handler om mer enn grammatikk. Hun velger a anerkjenne et sprak som ofte blir sett ned pa. Hun velger a gi verdighet til hvordan folk faktisk snakker. Det samme gjor de andre forfatterne nar de lar karakterene si "wallah", "bro", "sjopp" og "ass" i samme setning.

Men spraket i flerkulturell litteratur handler ogsa om noe annet: om det a være mellom sprak. Mange av karakterene vi moter, lever i familier der foreldrene snakker et sprak, besteforeldrene et annet, og barna kanskje et tredje med hverandre. A miste sprak, a ikke kunne snakke med sine egne besteforeldre, er et sentralt tema i mange av disse bofene.

Spraket markerer ogsa tilhorighet. Nar Jamal skriver pa gateslang, signaliserer han hvem han er og hvor han kommer fra. Nar Mo skriver formelle e-poster, viser han at han har lært kodene til en annen verden. Begge bruker sprak strategisk, enten de er klar over det eller ikke.

A lese flerkulturell litteratur er derfor ogsa a lese om sprak selv - om makt, tilhorighet og identitet uttrykt gjennom ordene vi velger.

Oppsummering: Flerkulturell litteratur i Norge

Du har na fatt en innforing i flerkulturell norsk litteratur - en av de mest vitale og nyskapende delene av norsk litteratur i dag. Her er de viktigste innsiktene:

Hybrididentitet:
Hybrididentitet er ikke "halv-halv", men noe helt eget som oppstar nar kulturer moter hverandre i ett menneske. "Det tredje rommet" (Bhabha) beskriver dette mellomrommet der nye identiteter skapes.

Viktige forfattere:
Maria Navarro Skaranger revolusjonerte norsk litteratur med sitt nyskapende sprak. Zeshan Shakar satte klasseperspektivet pa dagsordenen. Sumaya Jirde Ali og Gulraiz Sharif tilforer nye stemmer og perspektiver.

Sprak og identitet:
Kodeveksling - a veksle mellom sprak - er typisk for flerespraklige miljoer. Spraket i flerkulturell litteratur speiler hvordan folk faktisk snakker og gir verdighet til sprakformer som ofte har vært usynlige i litteraturen.

Representasjon:
Flerkulturell litteratur utvider norsk litteratur ved a fortelle historier som tidligere har manglet. Det handler ikke bare om a "se seg selv", men om a se kompleksiteten i alle slags erfaringer gjengitt som like gyldige.

Klasseperspektiv:
Mange av disse tekstene viser at det a være innvandrer i Norge ogsa handler om klasse - om postnumre, muligheter og strukturer som former livene vare.