6.2 Ordklasser i dybden

Når ett ord kan være flere ting

Du kjenner allerede de fire store ordklassene fra før -- substantiv, verb, adjektiv og adverb -- og litt om pronomen, preposisjoner, konjunksjoner og subjunksjoner. Nå skal vi gå dypere og mestre de ordklassene som ofte skaper forvirring, og oppdage et overraskende fenomen: at ett og samme ord kan tilhøre flere ulike ordklasser, alt etter hvordan det brukes.

Norsk har til sammen ti ordklasser. Fem er bøyelige -- substantiv, verb, adjektiv, pronomen og determinativ -- og fem er ubøyelige -- adverb, preposisjon, konjunksjon, subjunksjon og interjeksjon. Å kunne dem alle gir deg et presist fagspråk for å snakke om hvordan setninger er bygd opp.

I dette kapittelet skal du særlig bli kjent med determinativer, interjeksjoner og det viktige skillet mellom konjunksjoner og subjunksjoner -- og lære hvordan konteksten avgjør ordklassen.

Determinativer, konjunksjoner og subjunksjoner

Determinativer er ord som bestemmer et substantiv nærmere -- de forteller oss hvilken eller hvor mange. De kommer i flere typer: eiendomsord (min, din, hans), påpekende ord (den, denne, dette), spørrende ord (hvilken, hvilke) og ubestemte ord (noen, ingen, alle, mange). «Min bil», «denne boken», «alle elevene» -- determinativet står foran substantivet og bestemmer det.

Et skille mange synes er vanskelig, er det mellom konjunksjoner og subjunksjoner. Konjunksjoner binder sammen likestilte setningsledd eller setninger -- de viktigste er «og», «men», «eller», «for» og «så»: «Per spiller fotball, og Kari spiller håndball.» Subjunksjoner innleder derimot leddsetninger og gjør en setning underordnet en annen -- de viktigste er «at», «fordi», «da», «hvis», «selv om» og «slik at»: «Jeg vet at du har rett.» Forskjellen er kjernen: konjunksjoner binder likestilte ledd, mens subjunksjoner gjør en setning underordnet.

La oss teste det. I «Vi dro på kino, og etterpå spiste vi pizza» er «og» en konjunksjon som binder to likestilte setninger. I «Vi dro hjem fordi det begynte å regne» er «fordi» en subjunksjon som innleder en leddsetning om årsak. «Hvis du kommer tidlig» starter også en leddsetning (subjunksjon), mens «men» i «Han er flink, men litt lat» binder to likestilte ledd (konjunksjon). Den siste ubøyelige ordklassen er interjeksjonen -- utrop som uttrykker følelser: «Au!» (smerte), «Hurra!» (glede), «Uff!» (oppgitthet). De brukes mest i muntlig språk og dialog.

Når samme ord skifter ordklasse

Nå kommer det mest overraskende: mange ord kan tilhøre ulike ordklasser avhengig av hvordan de brukes i setningen. Det er ikke selve ordet, men funksjonen i setningen, som avgjør ordklassen. Ta ordet «for». «Det er for dyrt» -- her er «for» et adverb (i betydningen «altfor»). «Vi gikk inn, for det regnet» -- her er «for» en konjunksjon. «Vi gikk for å handle» -- her er «for» nærmest en preposisjon. Samme tre bokstaver, tre ulike ordklasser.

Det samme gjelder mange ord. «Noen» er et pronomen i «Kjenner du noen her?» (det erstatter et substantiv), men et determinativ i «Noen elever var borte» (det bestemmer substantivet). «Rundt» er en preposisjon i «Vi gikk rundt huset», men et adverb i «Vi gikk bare rundt». Og se på «stekte»: i «Hun stekte egg» er det et verb, mens «stekt» i «De spiste stekt egg» er et adjektiv. Til og med «gamle» kan være adjektiv («den gamle mannen») eller substantiv («de gamle husker krigen»).

For å avgjøre ordklassen kan du bruke noen huskeregler. Kan du sette «en/ei/et» foran? Da er det et substantiv. Kan du sette «å» foran? Da er det et verb. Kan du sette «veldig» foran? Da er det et adjektiv. Står ordet foran et substantiv og viser et forhold? Da er det en preposisjon. Men det aller viktigste prinsippet er dette: se alltid på konteksten. Ordklassen avgjøres ikke av ordet i seg selv, men av jobben det gjør i setningen.

Oppsummering

Norsk har ti ordklasser -- fem bøyelige (substantiv, verb, adjektiv, pronomen, determinativ) og fem ubøyelige (adverb, preposisjon, konjunksjon, subjunksjon, interjeksjon). Determinativer bestemmer substantiv nærmere (min, denne, alle), konjunksjoner binder likestilte ledd (og, men), subjunksjoner innleder leddsetninger (at, fordi, hvis), og interjeksjoner er utrop (au, hurra).

Det viktigste poenget er at mange ord kan tilhøre ulike ordklasser avhengig av funksjonen sin -- «for», «noen» og «over» kan alle skifte ordklasse. Bruk huskereglene («å» foran verb, «en/ei/et» foran substantiv, «veldig» foran adjektiv), men se alltid på konteksten: det er jobben ordet gjør i setningen som avgjør ordklassen.