3.2 Språkhistorie

Hvorfor har Norge to skriftspråk?

Norge er ett av svært få land i verden med to offisielle skriftspråk: bokmål og nynorsk. Det virker kanskje rart -- men bak ligger en dramatisk historie på tusen år, med pest, fremmedstyre og en bitter språkstrid. For å forstå hvorfor vi skriver som vi gjør i dag, må vi reise tilbake til vikingtiden.

Det norske språket har gått gjennom flere store faser. Det begynte med urnordisk (ca. 200--700), et felles skandinavisk språk skrevet med runer. Så kom norrønt (ca. 700--1350) med vikingtid og rik litteratur. Deretter fulgte mellomnorsk (ca. 1350--1550), preget av forfall, dansketiden (ca. 1380--1814) med dansk skriftspråk, og til slutt moderne norsk fra 1814, da de to skriftspråkene vokste fram.

I dette kapittelet skal du følge denne reisen -- gjennom katastrofen som knekte norsk skriftkultur, de 400 årene under Danmark, og de to mennene som formet språket vi har i dag.

Fra norrønt gjennom pest til dansketid

I vikingtiden og middelalderen var norrønt et rikt skriftspråk med sagaer, eddadikt og lovtekster. Grammatikken var mer kompleks enn i dag: språket hadde fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genitiv) og tre grammatiske kjønn. En nordmann og en danske kunne lenge forstå hverandre, før de vestnordiske og østnordiske språkene begynte å skille lag.

Så kom katastrofen. I 1349 nådde svartedauden Norge, og omtrent halvparten av befolkningen døde i løpet av få år. Dette var ikke bare en menneskelig tragedie, men et vendepunkt i språkhistorien. De som kunne lese og skrive -- prester, munker og embetsmenn -- ble hardt rammet, og skriftkulturen kollapset. Norsk skriftproduksjon stoppet nesten helt opp. I perioden mellomnorsk som fulgte, forfalt skriftspråket, kasussystemet forsvant gradvis, og dialektene utviklet seg fritt uten en samlende skriftnorm.

Et svekket Norge gikk i 1380 inn i union med Danmark -- en union som skulle vare i over 400 år. Konsekvensene for språket var enorme. Dansk tok over som skriftspråk på alle områder: offisielle dokumenter, kirken, skolen, lovene og litteraturen. Men noe overlevde: talemålet forble norsk. Bøndene fortsatte å snakke dialektene sine, som utviklet seg ulikt i hver dal og bygd, mens overklassen i byene snakket «dannet dagligtale» -- altså dansk med norsk uttale. Slik vokste det fram et gap mellom skrift og tale, og et skille mellom by og bygd, som skulle bli selve grunnlaget for språkstriden etter 1814.

1814, de to språkbyggerne og endringene

Da Norge ble selvstendig i 1814 og fikk sin egen grunnlov, satt landet igjen med et problem: skriftspråket var fortsatt dansk. Spørsmålet ble brennende -- hva skal være Norges skriftspråk? To hovedsyn vokste fram, knyttet til to menn.

Knud Knudsen (1812--1895), som kalles «bokmålets far», mente at det danske skriftspråket gradvis kunne fornorskes. Han ville endre stavemåten slik at den samsvarte med norsk uttale -- skrive «bløt» i stedet for «blød» -- og bygde på den «dannede dagligtalen» i byene. Tilnærmingen var praktisk: ikke kast bort det som allerede fungerer. Denne linjen førte til riksmål, som senere ble til bokmål. Ivar Aasen (1813--1896), en stort sett selvlært språkforsker fra Ørsta på Sunnmøre, mente derimot at det ekte norske språket levde i dialektene. Fra 1842 reiste han rundt i hele Norge og samlet dialekter systematisk, og bygde ut fra fellestrekkene et helt nytt skriftspråk -- landsmål, som senere ble til nynorsk. Tilnærmingen var idealistisk: Norge fortjener et språk som er virkelig norsk. I 1885 ble landsmål offisielt sidestilt med riksmål.

Gjennom 1900-tallet kom mange rettskrivningsreformer. Reformen i 1907 gjorde norske former obligatoriske, og i 1917 kom valgfrie folkelige former med mål om å nærme de to språkene til hverandre. Den mest radikale reformen kom i 1938 og vakte stor motstand, særlig i Oslo, der «Foreldreaksjonen mot samnorsk» samlet tusenvis av protester. Senere, i 1981 og 2005, ble mange radikale former fjernet og selve samnorsk-tanken oppgitt. At språk endrer seg, er for øvrig normalt: drivkreftene er forenkling (kasussystemet forsvant), kontakt med andre språk (nedertysk fra hanseatene i Bergen ga oss 30--40 prosent av ordene våre, som «handel», «betale» og «prate»), og sosiale endringer som urbanisering og ny teknologi.

Oppsummering

Norsk språkhistorie er en reise på tusen år. Fra urnordisk med runer, via norrønt med kompleks grammatikk og rik litteratur, til mellomnorsk der svartedauden (1349) knekte skriftkulturen. I dansketiden (1380--1814) tok dansk over som skriftspråk, men de norske dialektene overlevde i talemålet.

Da Norge ble selvstendig i 1814, oppsto språkspørsmålet. Knud Knudsen fornorsket dansk og ga oss riksmål/bokmål, mens Ivar Aasen bygde landsmål/nynorsk fra dialektene -- sidestilt i 1885. Gjennom 1900-tallet kom mange rettskrivningsreformer, blant annet den omstridte i 1938, før samnorsk-tanken ble oppgitt. Språk endrer seg alltid, drevet av forenkling, kontakt med andre språk som nedertysk, og sosiale endringer. Slik fikk Norge sine to skriftspråk -- og en historie som handler like mye om makt og identitet som om ord.