5.3 Samisk språk og kultur

Et folk som var her først

Tenk deg at du står på en fjellvidde langt mot nord. Snøen knirker, og i det fjerne ser du en reinflokk bevege seg over landskapet. Dette er Sápmi -- det samiske navnet på det området der samene bor, et område som strekker seg over fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Og menneskene som har levd her, samene, er urfolket i nord. De har bodd i disse områdene i tusenvis av år -- lenge før noen trakk opp landegrensene vi har i dag.

I dag bor det rundt 40 000 til 50 000 samer i Norge, og samisk språk og kultur er en viktig del av norsk kulturarv. Det er ikke bare en fin tanke -- det står faktisk i loven. Siden 1989 har Grunnloven slått fast at staten skal legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Én dag i året feires dette spesielt. 6. februar er samefolkets dag, og den markeres i hele Sápmi. Datoen minner om det første samiske landsmøtet, som ble holdt i Trondheim i 1917. På denne dagen heises det samiske flagget over hele Norge, og skoler markerer dagen med aktiviteter om samisk kultur.

Ti språk, og ord du allerede bruker

Når vi snakker om «samisk», er det egentlig en forenkling. Det finnes nemlig ti forskjellige samiske språk, og tre av dem snakkes i Norge. Det største er nordsamisk, med rundt 25 000 brukere totalt, og det snakkes i Finnmark, Troms og Nord-Sverige. Deretter kommer lulesamisk, med omtrent 2 000 brukere rundt Tysfjord og i svensk Lappland. Og minst er sørsamisk, med rundt 500 til 1000 brukere i Trøndelag og Nord-Sverige.

Her er noe overraskende: de samiske språkene er ikke i slekt med norsk i det hele tatt. Norsk tilhører den germanske språkfamilien, men samisk hører til den finsk-ugriske språkfamilien, sammen med finsk, estisk og ungarsk. De er altså helt ulike språk, selv om de har levd side om side i tusenvis av år. Slik ser nordsamisk ut: «Bures, mo manná?» betyr «Hei, hvordan har du det?», og «Mu namma lea Sara» betyr «Jeg heter Sara». Noen grunnord er bures (hei), giitu (takk), mun (jeg) og don (du). Legg merke til at samisk bruker bokstaver som ikke finnes på norsk, som á, č, đ, ŋ, š, ŧ og ž.

Selv om språkene er ubeslektede, har samisk satt spor i norsk. Flere norske ord kommer fra samisk: tundra (treløst landskap), vidda (fra samisk duottar, fjellvidde), pulk (en type slede) og lavvo (samisk telt). Og mange stedsnavn i Nord-Norge har samisk opprinnelse -- Tromsø kommer fra «Romsa», Kautokeino fra «Guovdageaidnu» og Karasjok fra «Kárášjohka». Slik er de samiske språkene en levende del av det norske språklige mangfoldet.

Levende kultur: reindrift, duodji og joik

Samisk kultur er ikke noe som hører fortiden til -- den lever og utvikler seg hver dag. Et viktig kjennemerke er reindrift. Rundt 3 000 samer i Norge er involvert i reindrift, og den er både en næring og en bærebjelke i kulturen. Reindriften er en bærekraftig måte å utnytte naturressursene i nord på, og den binder kulturen sammen fra generasjon til generasjon.

Et annet sentralt kulturuttrykk er duodji -- samisk kunsthåndverk med lange tradisjoner. Det handler om knivsmaking med reinhorn og bjørkenever, om sying av kofter, om veving, perling og trearbeid. Selve den tradisjonelle drakten heter kofte, eller gákti på samisk. Utformingen varierer fra område til område og forteller faktisk hvor bæreren kommer fra. Kofta brukes ved spesielle anledninger som konfirmasjon, bryllup og samiske festdager.

Kanskje det mest særegne av alt er joik -- den tradisjonelle samiske sangformen. Joik er helt unik, og forskjellen fra vanlig sang er viktig: man joiker ikke om noe, man joiker noe. Du joiker en person, et dyr eller et sted, og joiken skal fremkalle den eller det du joiker. Tradisjonelt ble joik sett på som noe hellig. I dag blander mange samiske artister joik med moderne musikk, og kunstnere som Mari Boine, Sofia Jannok og Jon Henrik Fjällgren har gjort joiken kjent over hele verden. Og det stopper ikke der: i dag finnes det samiske artister som blander tradisjon med pop, rock og elektronisk musikk, samiske forfattere som skriver romaner og barnebøker, samiske filmer og TV-serier som Reinflokken, og samisk design som bruker gamle mønstre på nye måter.

En mørk periode -- og veien mot forsoning

Men historien om samene har også et mørkt kapittel. Fra slutten av 1800-tallet og helt fram til 1960-årene førte den norske staten en fornorskingspolitikk mot samene. Målet var enkelt og brutalt: å få samene til å slutte å snakke samisk og bli «norske».

Hva betydde det i praksis? Samiske barn ble sendt på internatskoler langt fra hjemmet. De fikk forbud mot å snakke samisk på skolen, og de ble straffet hvis de likevel brukte morsmålet sitt. Samiske stedsnavn ble byttet ut med norske. Og for å få kjøpe jord, måtte man kunne snakke norsk. Konsekvensene ble store og smertefulle: mange samer mistet språket sitt, mange følte skam over å være samisk, kultur og tradisjoner gikk tapt, og traumene har gått i arv til nye generasjoner. Det er viktig å huske at dette var statlig undertrykkelse av en minoritet. Det var ikke samenes egen feil at de mistet språket -- de ble tvunget til det.

I dag jobber man med å rette opp uretten. I 2018 opprettet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen for å granske fornorskingspolitikken, og i 2023 la kommisjonen fram sin rapport. Den viste omfanget av uretten og kom med anbefalinger for veien videre. Kong Harald har bedt om unnskyldning på vegne av staten. Samtidig arbeider mange med å revitalisere -- altså gjenopplive -- de samiske språkene. Flere og flere lærer samisk, og det finnes nå samiske barnehager, skoler og medier.

Stemmene i samisk litteratur

Samene har en rik muntlig fortellertradisjon med myter, sagn og eventyr som strekker seg langt tilbake. Den skriftlige litteraturen er nyere, men den har vokst kraftig de siste tiårene, og i dag finnes det en rekke viktige samiske forfattere.

Den mest kjente er kanskje Nils-Aslak Valkeapää (1943--2001), som ofte kalles «samenes nasjonalskald». Han skrev dikt, han joiket, og han lagde kunst -- og han kombinerte tradisjon og modernisme på en helt egen måte. Marry Ailonieida Somby (født 1953) er forfatter og joiker som skriver for både barn og voksne. Sigbjørn Skåden (født 1976) skriver romaner og dikt som er oversatt til mange språk. Og Inga Ravna Eira er en moderne samisk forfatter som skriver om samisk hverdag og identitet.

Les et utdrag fra Valkeapääs dikt Beaivi, Áhčážan (Solen, min far), og du forstår hva samisk litteratur ofte handler om: «i mine ører / suset av mine forfedres blod / som finner vei tilbake / gjennom tidene». Diktet handler om tilhørighet og røtter. Forfedrenes blod står for arv og tradisjon, og det å «finne vei tilbake» handler om å koble seg til sin egen historie. Slik uttrykker diktet samisk identitet og stolthet. Valkeapää kombinerer ofte naturbilder med refleksjoner om identitet, historie og tilhørighet til Sápmi -- og viser hvordan litteraturen kan bære en hel kultur videre.

En levende kulturarv

Vi sto på fjellvidda i Sápmi og møtte samene, Norges urfolk, som har bodd i nord i tusenvis av år. Siden 1989 har Grunnloven beskyttet deres rett til eget språk og kultur.

Vi har sett at det finnes ti samiske språk i den finsk-ugriske språkfamilien, og at tre av dem -- nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk -- snakkes i Norge. Kulturen lever gjennom reindrift, duodji (kunsthåndverk), kofta og ikke minst joiken, der man joiker noe, ikke om noe. Vi har møtt det mørke kapittelet om fornorskingen, den statlige undertrykkelsen som tok språk og identitet fra mange -- og vi har sett hvordan Sannhets- og forsoningskommisjonen og arbeidet med å revitalisere språkene nå peker mot forsoning. Til slutt møtte vi den samiske litteraturen, med Nils-Aslak Valkeapää i spissen, der temaer som tilhørighet, røtter og stolthet bærer en hel kultur videre.