5.2 Folkediktning

«Det var en gang ...»

Du kjenner sikkert følelsen: noen begynner en fortelling med ordene «Det var en gang», og med ett vet du at nå skjer det noe magisk. Kanskje dukker det opp et troll, en prinsesse, eller en fattig gutt som heter Askeladden. Men har du noen gang tenkt på hvor disse historiene egentlig kommer fra? Hvem fant dem opp?

Svaret er at ingen vet -- og det er nettopp poenget. Disse fortellingene er folkediktning, litteratur som er overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. De har ingen kjent forfatter. De tilhører «folket». I hundrevis av år ble de fortalt rundt ildsteder, i fjøs og på kjøkkenbenker, før de endelig ble samlet inn og skrevet ned på 1800-tallet, blant annet av to menn ved navn Asbjørnsen og Moe.

Folkediktningen finnes i flere former. Det er eventyr, sagn, folkeviser, og dessuten ordspråk og gåter. I dette kapittelet skal vi bli kjent med dem alle -- og forstå hvorfor de fortsatt betyr så mye for hvem vi er.

Eventyrene og mennene som reddet dem

La oss begynne med eventyret. Et eventyr er en oppdiktet fortelling med overnaturlige elementer og magiske hendelser. Du kjenner kjennetegnene godt: det begynner ofte med «Det var en gang», det vrimler av overnaturlige vesener som troll, hulder og nisser, og det dukker opp magiske gjenstander som tryllesverd og usynlighetskappe. Helten vinner alltid til slutt, og det blir en lykkelig slutt. Eventyrene deles inn i tre typer: undereventyr, der helten gjennomgår magiske prøvelser, skjemteeventyr, som er humoristiske, og dyreeventyr, der dyr oppfører seg som mennesker.

At vi i dag kjenner de norske eventyrene, kan vi takke to venner for. Peter Christen Asbjørnsen (1812--1885) og Jørgen Moe (1813--1882) reiste rundt i Norge og skrev ned eventyrene akkurat slik folk fortalte dem. I 1841 ga de ut den første samlingen, Norske Folkeeventyr. Her finner vi klassikere som Askeladden som kappåt med trollet, De tre bukkene Bruse, Pannekaka, Kvitebjørn kong Valemon og Smørbukk. Eventyrene ble enormt viktige -- ikke bare som underholdning, men for norsk identitet og for utviklingen av det norske språket.

Et godt eksempel på et skjemteeventyr er Pannekaka. Det handler om en kone som steker pannekaker til sine syv sultne unger. Men da pannekaka hører at den snart skal spises, blir den redd, snur seg av seg selv, spretter opp på gulvet og triller av sted som et hjul -- ut gjennom døra og bortover veien. Underveis møter den ulike dyr og mennesker som alle vil spise den. Legg merke til hvordan barna ber penere og penere: «Å kjære, vene, snille, søte, gode mor, gi meg litt pannekake!» Denne gjentakelsen og oppbygningen er typisk for muntlig fortellertradisjon -- den gjør historien lett å huske og morsom å høre.

Eventyrets oppskrift, og Askeladdens hemmelighet

Har du lagt merke til at eventyr ofte ligner på hverandre? Det er fordi de fleste følger et fast mønster. Først kommer utgangssituasjonen: vi møter helten, som ofte er fattig eller undertrykt, og et problem oppstår -- kanskje må helten dra hjemmefra. Så følger prøvelsene, gjerne tre av dem, der helten møter utfordringer og ofte får hjelp av magiske hjelpere. Deretter kommer klimaks, den avgjørende kampen eller prøvelsen, der helten bruker alt han har lært. Til slutt får vi den lykkelige slutten: helten vinner prinsessen eller prinsen og halve kongeriket, og ondskapens makter overvinnes. Og her dukker tallmagien opp: tallet 3 går igjen overalt -- tre brødre, tre prøvelser, tre ønsker -- og ofte er det den yngste som lykkes.

Den yngste, det er gjerne Askeladden. Han er den klassiske eventyrhelten, og hemmeligheten hans er verdt å forstå. Han er yngste sønn av tre brødre og blir sett ned på av de andre -- han «sitter i asken». Han er verken spesielt sterk eller smart på vanlig vis, men han er nysgjerrig og vennlig, og han lytter til gode råd. Så hvorfor lykkes han likevel? Fordi han er snill mot alle han møter, også dyr og fattigfolk. Fordi han samler på «verdiløse» ting som viser seg å være akkurat det han trenger. Fordi han aldri gir opp. Og fordi han bruker list framfor makt. Budskapet er tydelig: de som blir undervurdert, kan overraske. Godhet og klokskap er viktigere enn styrke og rikdom.

Sagn, folkeviser og vesenene i naturen

Ikke all folkediktning er oppdiktet underholdning. Et sagn er en fortelling som blir presentert som sann, ofte knyttet til et bestemt sted eller en historisk hendelse. Sagnene er knyttet til konkrete steder -- et fjell, et vann, en gård -- og handler ofte om møter med overnaturlige vesener. De forklarer gjerne noe i naturen eller varsler om fare. Tenk på historiene om huldra som lokket menn inn i fjellet, om nøkken som dro folk ned i vannet, om draugen som varslet om drukning, eller om utburd, barn som ble satt ut i skogen. Hvorfor fortalte folk slike historier om farlige steder? Ofte for å advare mot reelle farer: det dype vannet, det bratte fjellet, det kalde mørket. De overnaturlige vesenene representerte de virkelige farene i naturen.

Disse vesenene går igjen i hele folkediktningen. Troll er store, dumme skapninger som bor i fjellet og sprekker i sollys. Huldra er en vakker kvinne med kuhale som lokker menn inn i fjellet. Nøkken bor i vann og tjern og kan lokke folk ut på dypt vann. Nissen er en liten skapning som bor på gårder og hjelper til hvis han får grøt. Og draugen er gjenferdet av en druknet sjømann som varsler om ulykker.

Den tredje store formen for folkediktning er folkevisene -- sangbare dikt som ble overlevert muntlig og sunget ved ulike anledninger. De har vers med refreng, et enkelt språk, dramatiske hendelser og ofte en tragisk utgang. Det finnes ridderviser om riddere og adelsliv, trollviser om møter med overnaturlige vesener, kjempeviser om helter fra norrøn tid, og historiske viser om kjente hendelser. Norges mest kjente folkevise er Draumkvedet, der Olav Åsteson sover fra julaften til trettende dag og drømmer om en reise til dødsriket. Slik hadde både eventyr, sagn og folkeviser hver sin funksjon i samfunnet -- de underholdt, oppdro og advarte på samme tid.

Historiene som ble vår arv

Vi begynte med de magiske ordene «Det var en gang», og vi har sett at bak dem ligger en hel verden av folkediktning -- muntlig overlevert litteratur uten kjent forfatter.

Eventyrene følger et fast mønster fra utgangssituasjon til lykkelig slutt, ofte med tallmagien rundt tallet 3 og med Askeladden som vinner gjennom godhet og list. Asbjørnsen og Moe reddet de norske eventyrene ved å skrive dem ned fra 1841. Sagnene ble fortalt som sanne og knyttet seg til konkrete steder, ofte for å advare mot farer i naturen gjennom vesener som huldra, nøkken og draugen. Og folkevisene, som Draumkvedet, var sangbare fortellinger med dramatiske, ofte tragiske, hendelser. Til sammen hadde folkediktningen en viktig funksjon: den underholdt, oppdro og advarte -- og den ble en del av hvem vi er som folk.