5.1 Norrøn litteratur

En stemme fra tusen år tilbake

Tenk deg at det er kveld i en røykfylt langhus for over tusen år siden. Ute uler vinteren, men inne sitter folk samlet rundt ilden. Ingen har en bok i hånden, for nesten ingen kan lese. Likevel fortelles det historier -- om guder som kjemper, om helter som faller, om hvordan verden ble til og hvordan den en dag skal gå under. Disse fortellingene er det vi i dag kaller norrøn litteratur.

Norrøn litteratur er litteraturen som ble skapt på norrønt språk i Skandinavia og på Island fra omkring år 800 til 1400. Norrønt er forgjengeren til moderne norsk, svensk, dansk og islandsk -- altså det språket forfedrene våre faktisk snakket. Men her er det spesielle: i hundrevis av år fantes ikke disse fortellingene på papir i det hele tatt. De levde bare i menneskenes munn, overlevert muntlig fra slekt til slekt. Først på 1200-tallet ble de skrevet ned, og det meste av nedskrivingen skjedde på Island.

Når vi snakker om norrøn litteratur, snakker vi særlig om tre store sjangre: eddadikt, skaldekvad og sagaer. I dette kapittelet skal vi bli kjent med alle tre -- og med gudene og menneskene som befolker dem.

Språket og diktene om gudene

Før vi går inn i fortellingene, må vi forstå språket de er skrevet på. Norrønt var språket som ble snakket i Norge, på Island og i de andre nordiske landene fra rundt år 700 til 1350. Etter at landene ble kristnet, ble norrønt skrevet med det latinske alfabetet -- det samme vi bruker i dag. Før det brukte folk runer. Hører du på et utdrag fra diktet Hávamál (De høyes tale), forstår du kanskje noen ord: «Gáttir allar áðr gangi fram, um skoðask skyli» -- «Alle innganger, før man går inn, bør man undersøke». Slektskapet med norsk er der, men språket har forandret seg mye på tusen år.

Noen av de eldste tekstene er eddadiktene, samlingen av norrøne myte- og heltedikt. De er anonyme -- ingen vet hvem som diktet dem -- og de ble overlevert muntlig i flere hundre år før de havnet på pergament. Eddadiktene finnes i to former. Den eldre Edda, også kalt Poetisk Edda, er en samling dikt om guder og helter som ble skrevet ned på 1200-tallet. Her møter vi myter om Odin, Tor, Frøya og de andre gudene. Den yngre Edda, også kalt Snorres Edda, ble skrevet av islendingen Snorre Sturlason rundt år 1220. Den er egentlig en lærebok i skaldekunst, men Snorre gjenforteller de gamle mytene så levende at boka er blitt vår viktigste kilde til norrøn mytologi.

Blant de mest kjente eddadiktene finner vi Voluspå, der en volve -- en spåkvinne -- forteller Odin om verdens skapelse og dens undergang. Vi har Hávamál, som rommer Odins visdomsord, og den humoristiske Trymskvida, der Tor mister hammeren sin og må kle seg ut som brud for å få den tilbake. Les vers 1 av Hávamál, og du finner et råd som fortsatt gir mening: undersøk rommet før du går inn, for du vet aldri hvor fiender sitter. Det er praktisk klokskap fra vikingtiden, men også et symbolsk råd: vær forberedt på det livet kaster mot deg.

Sagaene og den nøkterne stilen

Ved siden av diktene står prosaen -- sagaene. En saga er en prosafortelling om historiske eller legendariske hendelser, og de fleste ble skrevet ned på Island på 1200- og 1300-tallet. Sagaene deles gjerne inn i tre typer. Islendingesagaene handler om islandske storbønder og deres slektsfeider; en av de mest berømte er Njåls saga. Kongesagaene forteller om de norske kongene -- her finner vi Heimskringla. Og fornaldersagaene er legendariske fortellinger om helter fra en fjern fortid.

Det som gjør sagaene så særegne, er stilen. Den er nøktern og realistisk -- du finner nesten ingen følelsesutbrudd. Fortelleren er objektiv: han viser deg hva som skjer, men forteller deg sjelden hva han mener om det. Sagaene er fulle av dialog, og det er gjennom hva personene sier og gjør at vi blir kjent med dem. Dette kalles indirekte personskildring -- forfatteren beskriver ikke følelsene til en person, men lar oss tolke dem selv ut fra handlingene. Når en sagahelt sier noe kort og kjølig like før en kamp, må vi selv forstå hva som koker inni ham.

Den største navnet i sagalitteraturen er Snorre Sturlason (1179--1241), Islands mest kjente forfatter. Han skrev Heimskringla, den store samlingen av kongesagaer, og han skrev Den yngre Edda. I tillegg var Snorre en mektig politiker og godseier. Takket være ham og de anonyme islandske skriverne har vi i dag tilgang til en hel verden av guder, helter og mennesker -- en kulturarv som er en av de viktigste kildene vi har til vikingtidens tankesett og historie.

Stemmene som overlevde

Vi startet ved ildstedet i et langhus, der fortellinger levde i menneskers munn. Vi har sett hvordan disse fortellingene på norrønt språk ble skrevet ned på Island på 1200-tallet og overlevde fram til oss.

De anonyme eddadiktene ga oss gudene og heltene -- Voluspå om verdens skapelse og undergang, Hávamál med Odins visdom. Snorre Sturlason samlet og gjenfortalte mytene i Den yngre Edda og skrev kongesagaene i Heimskringla. Sagaene ga oss en helt egen fortellerstil: nøktern, saklig og full av dialog, der vi selv må tolke menneskene gjennom det de gjør og sier. Og bak alt dette ligger den norrøne mytologien -- Odin, Tor, Frøya og Loke, verdenstreet Yggdrasil og endetiden Ragnarok. Til sammen er dette en kulturarv som fortsatt forteller oss hvem vi en gang var.