3.2 Setningsanalyse

Hvem gjorde egentlig hva?

Tenk deg at du leser en melding fra en venn: «Den lille gutten ga bestemor en tegning i går.» Du forstår den med en gang. Men har du noen gang tenkt på hvordan hjernen din egentlig pakker ut en slik setning? Hvem handler? Hva blir gjort? Til hvem? Når?

Det er nettopp dette setningsanalyse handler om. Når du analyserer en setning, deler du den opp i setningsledd – de ulike byggeklossene som setningen er satt sammen av. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er faktisk en superkraft. Når du ser hvordan setninger er bygd opp, begynner du å skrive klarere og mer varierte setninger selv. Du slutter å skrive halve, ufullstendige setninger uten å merke det. Og når du senere skal lære tysk, spansk eller fransk, plutselig gir grammatikken i de språkene mye mer mening.

I dette kapittelet skal vi ta setninger fra hverandre, ledd for ledd, og se hva som skjuler seg inni dem. Vi begynner med de to viktigste delene – de som finnes i nesten hver eneste setning du noensinne har sagt.

De to bærebjelkene: subjekt og verbal

De to viktigste setningsleddene er subjekt og verbal. Klarer du å finne disse to, har du allerede kommet langt.

Subjektet (S) er den eller det som handler – den setningen sier noe om. For å finne det, spør du rett og slett: Hvem eller hva gjør handlingen? Ta setningen «Gutten spiser.» Hvem spiser? Gutten. Der har du subjektet.

Verbalet (V) uttrykker selve handlingen eller tilstanden. Det er verbet i setningen, og det kan bestå av ett eller flere ord. I «Gutten spiser» er det «spiser» som er verbalet – det forteller hva gutten gjør.

Men ofte rammer en handling noe annet, og da trenger vi objektet. Objektet er den eller det som handlingen rettes mot. Et direkte objekt (DO) er det handlingen rammer direkte: «Gutten spiser eplet.» Du finner det ved å spørre hvem eller hva + verbalet + subjektet: Hva spiser gutten? Eplet. Et indirekte objekt (IO) er derimot den som mottar noe, og du finner det ved å spørre til hvem? eller for hvem? I setningen «Hun ga meg en bok» er «meg» indirekte objekt, mens «bok» er direkte objekt. Hun ga boka – til meg.

Legg merke til hvordan spørreordene gjør jobben for deg. Du trenger ikke gjette; du stiller setningen et spørsmål, og setningen svarer.

Predikativ, adverbial og spørreordene som avslører alt

Noen setninger har ikke et vanlig objekt, men sier i stedet noe om subjektet. Da snakker vi om et predikativ (P). Det forteller noe om subjektet eller objektet, og dukker gjerne opp etter verb som være, bli, synes og hete. I «Hun er lege» er «lege» predikativ – det beskriver hvem hun er. Og i «Maten smaker godt» er «godt» predikativ.

Deretter har vi adverbialet (A), som er setningens svar på tid, sted, måte og årsak. «Hun løper fort» forteller om måten (hvordan). «Vi reiser i morgen» forteller om tid (når). «De bor i Oslo» forteller om sted (hvor). Og «Han gråt fordi han var lei seg» forteller om årsak (hvorfor).

La oss samle spørreordene, for de er nøkkelen til hele analysen. Subjektet finner du med hvem eller hva + verbalet. Verbalet finner du ved å spørre hva gjør, er eller har subjektet. Det direkte objektet finner du med hvem eller hva + verbal + subjekt. Og adverbialet finner du med når, hvor, hvordan eller hvorfor. Bli kjent med disse spørsmålene, så låser de opp nesten hvilken som helst setning.

La oss prøve på den fulle setningen vi startet med: «Den lille gutten ga bestemor en tegning i går.» Hvem ga? Den lille gutten (S). Hva gjorde han? Ga (V). Til hvem? Bestemor (IO). Hva ga han? En tegning (DO). Når? I går (A). Setningsskjemaet blir altså: S + V + IO + DO + A. En hel setning, ryddig pakket ut.

Setninger inni setninger: hoved- og leddsetninger

Noen ganger gjemmer det seg en hel liten setning inni en større setning. Den lille kalles en leddsetning – en setning som fungerer som et ledd i en annen setning, og som ikke kan stå alene.

Hvordan kjenner du den igjen? En leddsetning innledes ofte av en subjunksjon, et lite koblingsord som at, som, da, når, hvis, fordi eller selv om. Og den har sin egen subjekt-verbal-struktur. Se på «Jeg vet at hun kommer.» Biten «at hun kommer» er en leddsetning – den har sitt eget subjekt (hun) og verbal (kommer), men den kan ikke stå alene. Prøv å si bare «...at hun kommer» – det henger jo i løse lufta. På samme måte i «Mannen som bor der er lege» og «Hvis det regner, blir vi hjemme.»

Motstykket er hovedsetningen, som klarer seg helt fint på egen hånd. «Hun kommer» er en hovedsetning – den er komplett og gir full mening alene. «...at hun kommer» er en leddsetning, fordi den må henge på noe annet for å fungere.

Dette er den enkle, men kraftige forskjellen: Kan setningen stå alene? Da er den en hovedsetning. Må den lene seg på noe annet, og innledes den av en subjunksjon? Da er den en leddsetning. Når du oppdager dette mønsteret, vil du plutselig se det overalt i tekstene du leser.

Oppsummering

Nå har du fått verktøyene til å ta en setning fra hverandre. Setningsanalyse handler om å dele setningen i setningsledd og se hvordan den er bygd opp. Subjektet er den som handler, og verbalet uttrykker handlingen – du finner dem med enkle spørreord. Objektet er det handlingen går ut over, enten som direkte objekt (hva?) eller indirekte objekt (til hvem?).

Videre sier predikativet noe om subjektet etter verb som være og bli, mens adverbialet svarer på tid, sted, måte og årsak. Til slutt skilte vi mellom hovedsetninger, som kan stå alene, og leddsetninger, som er underordnet og innledes av en subjunksjon. Med spørreordene i bakhånd kan du nå pakke ut nesten hvilken som helst setning – og det gjør deg til en tryggere skribent.