3.1 Ordklasser

Hvert ord har sin jobb

Tenk på en fotballcup. Hver spiller har en bestemt rolle: keeper, forsvarer, midtbane, spiss. Ordene i språket fungerer på samme måte -- hvert ord har sin egen jobb, og ordklasser er kategoriene vi deler ordene inn i etter hvordan de fungerer. På norsk har vi ti ordklasser, og når du først kjenner dem, ser du språket på en helt ny måte.

Hvorfor bry seg om ordklasser i det hele tatt? Fordi det hjelper deg å forstå hvordan setninger er bygd opp, å skrive mer variert og presist, å analysere tekster, og til og med å lære fremmedspråk lettere.

De ti ordklassene deles inn i to grupper. De åpne ordklassene kan stadig få nye ord -- det er substantiv, verb, adjektiv og adverb. (Tenk bare på alle nye ord vi får, som «å google».) De lukkede ordklassene er faste og får sjelden nye medlemmer: pronomen, determinativer, preposisjoner, konjunksjoner, subjunksjoner og interjeksjoner. I dette kapittelet skal vi bli kjent med de viktigste av dem og lære triks for å kjenne dem igjen.

De fire innholdsordene

La oss starte med de fire åpne ordklassene -- ofte kalt innholdsordene, fordi det er de som bærer det meste av meningen.

Først ut er substantiv, som er ord for ting, personer, steder, dyr eller abstrakte begreper. Du kjenner dem på at de kan stå sammen med en, ei eller et, og at de kan bøyes i tall (entall og flertall) og i bestemthet (ubestemt og bestemt): en gutt blir gutten, gutter, guttene. Også ord som kjærlighet, frihet og Norge er substantiv.

Deretter kommer verb, ord som uttrykker handlinger, tilstander eller hendelser. Et verb kan bøyes i tid og kan stå med å foran i infinitiv: å løpe, jeg løper (presens), jeg løp (preteritum), jeg har løpt (perfektum). Spise, sove, tenke, være og bli er alle verb.

Tredje ordklasse er adjektiv, som beskriver egenskaper ved substantiv. Adjektiv kan gradbøyes (fin -- finere -- finest) og samsvarsbøyes med substantivet: en stor gutt, et stort hus, de store husene. Rød, gammel, hyggelig og interessant er typiske adjektiv.

Den fjerde er adverb, som beskriver et verb, et adjektiv eller et annet adverb. Adverb forteller om hvordan, når, hvor eller i hvilken grad noe skjer, og de finnes i flere typer: måtesadverb (fort, sakte, pent), tidsadverb (nå, snart, alltid), stedsadverb (her, der, hjemme) og gradsadverb (veldig, ganske, svært). I «Hun løper fort» beskriver adverbet verbet, mens i «Han er veldig stor» beskriver det adjektivet.

Pronomen -- ordene som peker tilbake

Tenk deg hvor klønete det ville vært å si: «Sara åpnet Saras bok, og så leste Sara Saras favorittside.» Heldigvis har vi pronomen -- ord som erstatter eller viser til substantiv, slik at vi kan si «Sara åpnet boka si, og så leste hun favorittsiden sin».

De vanligste er de personlige pronomenene, og de finnes i to former alt etter om de er subjekt eller objekt i setningen. I subjektsform har vi jeg, du, han/hun/det i entall og vi, dere, de i flertall. I objektsform blir de til meg, deg, ham/henne/det og oss, dere, dem. Du sier altså «jeg ser deg», ikke «meg ser du».

Men pronomen er mer enn det. Eiendomspronomen viser hvem noe tilhører: min, din, hans, hennes, vår. Refleksive pronomen viser tilbake til subjektet, som seg i «han vasket seg». Spørrepronomen brukes når vi spør: hvem, hva, hvilken. Og ubestemte pronomen viser til noe ubestemt: noen, alle, ingen, man. Felles for dem alle er at de står i stedet for et substantiv -- de peker på noe vi allerede vet hvem eller hva er.

Bindeordene og kunsten å finne ordklassen

Noen ordklasser jobber i kulissene og binder setningen sammen. La oss møte tre av dem.

Preposisjoner viser forholdet mellom ord i en setning og står foran et substantiv eller pronomen. Vanlige preposisjoner er i, på, til, fra, med, uten, under, over, bak, foran, mellom og ved: «Boka ligger på bordet», «Hun gikk til skolen.» Konjunksjoner binder sammen ord, fraser eller setninger av samme type, og de sideordnende er og, eller, men, for og så: «Jeg vil ha kaffe og kake.» Til slutt har vi subjunksjoner, som innleder leddsetninger -- ord som at, om, hvis, når, da, fordi, selv om, mens og før: «Jeg vet at du kommer», «Hvis det regner, blir vi hjemme.»

Nå til det praktiske: hvordan finner du ordklassen til et ord? Bruk disse testene. Kan du sette en, ei eller et foran? Da er det et substantiv. Kan du sette å foran? Da er det et verb i infinitiv. Kan du si veldig foran ordet, som «veldig fin»? Da er det et adjektiv. Og beskriver ordet hvordan, når eller hvor noe skjer? Da er det et adverb.

Men pass på én viktig ting: samme ord kan tilhøre ulike ordklasser avhengig av sammenhengen! I «Hun tar en rask avgjørelse» er «rask» et adjektiv som beskriver avgjørelsen, mens i «Hun løper raskt» er «raskt» et adverb som beskriver hvordan hun løper. La oss analysere en hel setning: «Den store hunden løp raskt over veien.» Her er den et determinativ, store et adjektiv, hunden et substantiv, løp et verb, raskt et adverb, over en preposisjon og veien et substantiv. Da ser du hvordan alle bitene spiller på lag.

Oppsummering

Nå kjenner du lagoppstillingen i språket. Norsk har ti ordklasser, delt i åpne klasser som kan få nye ord og lukkede klasser som er faste. De fire innholdsordene er substantiv (navngir ting), verb (uttrykker handling), adjektiv (beskriver) og adverb (sier noe om hvordan, når og hvor).

Pronomen erstatter substantiv -- som personlige pronomen jeg, du, han med egne subjekt- og objektsformer. Bindeordene knytter setninger sammen: preposisjoner viser forhold (i, på, under), konjunksjoner sidestiller likeverdige ledd (og, men), og subjunksjoner innleder leddsetninger (at, fordi). Husk testene for å finne ordklassen -- og husk at samme ord kan bytte ordklasse alt etter hvilken jobb det gjør i setningen.