2.3 Rettskriving og tegnsetting

Kommaet som reddet bestemor

Les disse to setningene høyt: «La oss spise, bestemor!» og «La oss spise bestemor!» I den første inviterer du bestemoren din til middag. I den andre vil du spise henne. Forskjellen? Ett lite komma. Det er kanskje det beste eksempelet på hvorfor rettskriving og tegnsetting faktisk betyr noe.

God rettskriving og tegnsetting gjør teksten din lettere å lese og forstå. Den viser også at du tar kommunikasjonen på alvor, og at du har kontroll på det du skriver. Feil kan i verste fall endre hele meningen i en setning - som med bestemor og kommaet.

I dette kapittelet skal vi rydde opp i de feilene som flest sliter med. Vi tar de forvekslingene som lurer nesten alle - og/å og da/når - vi ser på når ord skal skrives sammen og når de skal stå hver for seg, vi finner ut hvor tegnene hører hjemme, og vi får orden på store og små forbokstaver. Til slutt har du verktøyene til å gjøre teksten din både tydeligere og mer troverdig.

De lumske forvekslingene: og/å og da/når

Noen feil går igjen og igjen, og de aller vanligste handler om to ordpar som høres nesten like ut. La oss ta dem en for en.

Først og og å. Og er et bindeord som binder sammen ord eller setninger: «Jeg kjøpte brød og melk.» Å er et infinitivsmerke som står foran et verb: «Jeg liker å lese.» Et godt knep er å prøve å bytte ut ordet. Kan du erstatte «og» med «samt» og det fortsatt gir mening, er «og» riktig. Kan du erstatte «å» med «at» - og det ikke gir mening - da skal det være «å». Så «Jeg liker å lese» blir ikke «Jeg liker at lese», og dermed vet du at «å» er riktig.

Deretter da og når. Da brukes om fortid, om noe som skjedde én bestemt gang: «Da jeg var liten, bodde vi i Bergen.» Når brukes om gjentakelse eller framtid: «Når det regner, tar jeg paraply» og «Når kommer du?» Et minneknep: da og fortid er begge engangshendelser, mens når gjelder det som skjer flere ganger eller skal skje senere. Hvis du var på ferie i fjor, sier du altså «Da vi var på ferie i fjor», ikke «Når vi var på ferie i fjor», fordi det var en enkelt hendelse i fortida.

Ett ord eller to? Særskriving og samskriving

Nå kommer en av de feilene som har blitt aller vanligst, kanskje fordi engelsk ofte deler ord der norsk samler dem. Det handler om særskriving og samskriving. Særskriving betyr at ord skrives hver for seg, og samskriving at de skrives i ett. På norsk skriver vi sammensatte ord i ETT ord - og dette er ikke valgfritt, for det endrer betydningen.

Tenk på forskjellen mellom «norsk ordbok» og «norskordbok». «Norsk ordbok» er en ordbok som tilfeldigvis er norsk, mens «norskordbok» er en ordbok for faget norsk. Eller «is krem» mot «iskrem»: bare det andre betyr det du tror. Det heter altså «iskrem», ikke «is krem», og «skoleelev», ikke «skole elev».

Noen av de vanligste særskrivingsfeilene er verdt å pugge. Det skal hete «sommerferie», ikke «sommer ferie». Det skal være «klasserom», ikke «klasse rom». Videre «pizzarestaurant» i ett ord, «sjokoladekake» i ett ord, og «togstasjon» i ett ord. Regelen er enkel når du først har den inne: hører de to ordene sammen til ett begrep, skriver du dem sammen.

Tegn og bokstaver på rett plass

De siste verktøyene handler om tegnsetting og om store og små forbokstaver. La oss begynne med tegnene.

Punktum avslutter en fortellende setning: «Jeg gikk hjem.» Komma har flere oppgaver. Det skiller ledd i oppramsinger: «Hun kjøpte epler, bananer og pærer.» Det setter av leddsetninger: «Hvis det regner, blir vi hjemme.» Det markerer innskudd: «Boka, som jeg lånte i går, var spennende.» Og det settes foran ordene «men», «for» og «så»: «Jeg vil, men jeg kan ikke.» Kolon innleder forklaringer, lister eller sitater: «Du trenger: mel, egg og melk» og «Hun sa følgende: «Kom hit nå!»»

Så til store og små bokstaver. Stor forbokstav bruker du ved setningsstart («Huset var rødt»), ved egennavn («Per», «Oslo», «Hardangerfjorden») og i titler («Kong Harald»). Liten forbokstav bruker du derimot ved måneder og ukedager («mandag», «januar»), ved språk og nasjonalitet («norsk», «fransk», «engelsk»), og etter kolon - med mindre det følger en hel setning. Den norske hovedstaden heter altså «Oslo» med stor O, men språket heter «norsk» med liten n.

Hvordan unngår du feil i praksis? Les korrektur ved å lese teksten sakte og høyt. Bruk stavekontroll, men stol ikke blindt på den. Slå opp usikre ord i ordboka. Ta pauser, så du ser teksten med friske øyne. Og be gjerne noen andre lese - de oppdager feil du selv er blind for. Se hva som skjer når vi retter setningen «Idag skal jeg og familien min til sommer hytta for og grille pølser»: «Idag» blir «I dag» i to ord, «sommer hytta» blir «sommerhytta» i ett, og «for og grille» blir «for å grille» med infinitivsmerke.

Oppsummering

God rettskriving og tegnsetting gjør teksten lett å lese og troverdig - og noen ganger redder den til og med bestemor. Vi ryddet opp i de vanligste forvekslingene: og binder sammen mens å står foran verb, og da brukes om én gang i fortid mens når gjelder gjentakelse eller framtid.

Vi så at sammensatte ord skal skrives som ett ord, slik at vi unngår særskrivingsfeil som endrer betydningen. I tegnsettingen avslutter punktum setninger, komma deler dem opp, og kolon innleder forklaringer og oppramsinger. Og i bruken av store og små bokstaver husker vi at egennavn og setningsstart har stor forbokstav, mens måneder, ukedager og språk har liten. Med korrekturlesing og litt øvelse blir disse reglene etter hvert helt automatiske.