3.1 Ordklasser - alle

Hele familien samlet

Du har møtt noen ordklasser før – substantiv, verb, adjektiv, pronomen og preposisjoner. Men visste du at norsk faktisk har ti ordklasser til sammen? Ordklasser er grupper av ord som oppfører seg likt grammatisk, og når du kjenner alle ti, kan du analysere et hvilket som helst ord i en hvilken som helst setning.

I dette kapittelet samler vi hele familien. Vi repeterer raskt de du kan fra før, og lærer noen nye: blant annet adverb og de små, men viktige ordklassene som binder språket sammen. Tenk på det som å bli kjent med alle innbyggerne i ordenes by. Når du vet hvem som bor hvor og hva de gjør, har du full oversikt over hvordan norsk språk er bygd opp. La oss begynne med de mest kjente, og deretter møte de nye.

De fire store: substantiv, verb, adjektiv og adverb

La oss starte med fire viktige ordklasser. Substantiv er navn på ting, personer, dyr, steder og begreper. De bøyes i tall og bestemthet (en gutt, gutten, gutter, guttene), og testen er: kan du sette en, ei eller et foran? Verb uttrykker handling eller tilstand, og bøyes i tid (å løpe, løper, løp, har løpt). Testen er: kan du sette å foran?

Adjektiv beskriver egenskaper ved substantiv. De gradbøyes (stor, større, størst) og samsvarsbøyes, slik at de tilpasses substantivet: en stor gutt, et stort hus, store gutter.

Nå kommer en ny ordklasse: adverb. Adverb beskriver verb, adjektiv eller andre adverb. «Han løper fort» – her beskriver «fort» verbet «løper». «Hun er veldig pen» – her beskriver «veldig» adjektivet «pen». «De kom plutselig.» Vanlige adverb er kanskje, alltid, aldri, ofte, nå, her, der, godt og dårlig, og mange adverb slutter på -t. Det er lett å blande adjektiv og adverb, men husk forskjellen: adjektivet beskriver et substantiv (en fort bil – egentlig rask), mens adverbet beskriver et verb (han kjører fort).

Pronomen og de små bindeordene

Nå til resten av familien. Pronomen erstatter eller viser til substantiv. De personlige pronomenene har en subjektsform og en objektsform: jeg/meg, du/deg, han/ham, hun/henne, vi/oss, de/dem. Det finnes også eiendomspronomen (min, din, hans, hennes, sine), påpekende pronomen (denne, dette) og spørrepronomen (hvem, hva, hvilken).

Så kommer flere små, men viktige ordklasser. Preposisjoner er småord som viser forhold: på, i, til, fra, med, over, under. Konjunksjoner binder sammen ord eller setninger: og, eller, men, for, så. Subjunksjoner innleder leddsetninger: at, fordi, hvis, når, da, selv om. Det er lett å forveksle de to siste, men forskjellen er viktig: en konjunksjon binder sammen to likeverdige deler («Jeg løp og hoppet»), mens en subjunksjon starter en leddsetning som ikke kan stå alene («Jeg er glad fordi solen skinner»).

Til slutt har vi interjeksjoner, som er utrop (au, hei, oi, hurra), og determinativer, som bestemmer substantiv (den, denne, min, alle, noen). Nå har du møtt alle ti! La oss analysere en setning: «Hun synger veldig pent» – hun er pronomen, synger er verb, veldig og pent er adverb. Med alle ordklassene på plass kan du ta enhver setning fra hverandre, ord for ord.

Oppsummering

I denne fortellingen har du møtt hele ordfamilien. Norsk har ti ordklasser. Substantiv navngir, verb er handling, adjektiv beskriver, og adverb beskriver verb, adjektiv eller andre adverb (fort, veldig, plutselig).

Pronomen erstatter substantiv (jeg/meg, hun/henne). De små ordklassene binder språket sammen: preposisjoner (på, i, til), konjunksjoner (og, men), subjunksjoner (at, fordi), interjeksjoner (au, hei) og determinativer (den, min, alle). Husk: konjunksjoner binder sammen, mens subjunksjoner innleder leddsetninger.