1.3 Sakprosa og kildekritikk

Hvem kan du stole på?

Du søker opp noe på nettet og finner tusenvis av treff på et sekund. Men her er problemet: ikke alt du finner, er sant. Noe er pålitelig, noe er feil, og noe er rett og slett laget for å lure deg. I en verden full av informasjon er det viktigere enn noensinne å kunne skille pålitelig informasjon fra usann eller misvisende informasjon.

Dette møter deg overalt i sakprosa – tekster som handler om virkeligheten. I dette kapittelet skal du lære kildekritikk, altså å vurdere om en kilde er til å stole på. Du skal lære hvilke spørsmål du bør stille, hvilke faresignaler du bør se etter, og hvordan du skiller fakta fra meninger. Dette er kanskje en av de viktigste ferdighetene du lærer på skolen, for den hjelper deg å ikke bli lurt – verken på nett eller i livet ellers.

Sakprosa og fem kritiske spørsmål

Først, hva er sakprosa? Det er tekster som handler om virkeligheten og formidler informasjon, meninger eller kunnskap. Det kan være nyhetsartikler, fagartikler, lærebøker, leksikon, debattinnlegg, blogger, innlegg i sosiale medier og rapporter. Til forskjell fra skjønnlitteratur er sakprosa basert på virkeligheten, ikke på fantasi.

Men at en tekst handler om virkeligheten, betyr ikke automatisk at den er sann. Derfor trenger vi kildekritikk – å vurdere om en kilde er pålitelig og troverdig. Det finnes fem nyttige spørsmål du bør stille. Hvem står bak informasjonen? Hva er hensikten med teksten? Når ble den laget, og er den oppdatert? Hvor er den publisert? Og hvorfor ble dette skrevet?

Tenk deg at du finner en artikkel som hevder at et bestemt godterimerke gjør deg smartere. Da spør du: Hvem står bak siden – er det kanskje godteriprodusenten selv? Hva er hensikten – vil de selge noe? Hvis siden er laget av selgeren for å tjene penger, bør du være skeptisk. Disse fem spørsmålene er som et filter du kan kjøre enhver kilde gjennom for å vurdere om du kan stole på den.

Faresignaler, og fakta versus meninger

Noen kjennetegn avslører ofte en upålitelig kilde. Faresignaler er for eksempel at det ikke er oppgitt noen forfatter eller dato, mange skrivefeil, overdrevne påstander med store ord som «SENSASJON!», ingen kilder oppgitt, et ukjent nettsted, eller at bare én eneste kilde hevder noe. Gode kilder, derimot, har gjerne en kjent forfatter eller redaksjon, oppgir kildene sine, bruker et nøytralt språk, og blir bekreftet av flere uavhengige kilder.

En annen viktig ferdighet er å skille fakta fra meninger. Fakta er påstander som kan bevises eller motbevises: «Norge ble selvstendig i 1905» eller «Vann koker ved 100 grader celsius». Meninger er vurderinger som uttrykker hva noen synes: «Sommer er den beste årstiden» eller «Denne filmen var kjedelig». Et lite tipsord: når du ser uttrykk som «jeg synes», «jeg mener» eller «det beste», handler det ofte om en mening.

La oss si du finner en påstand om at mobilstråling er svært farlig. Da sjekker du hvem som står bak – et anerkjent forskningsmiljø eller en ukjent blogg? Du sjekker hva Store norske leksikon og Folkehelseinstituttet sier, og om flere uavhengige kilder bekrefter det. Du vurderer språket: er det saklig, eller fullt av skremselsord? Hvis bare én ukjent kilde hevder noe som store forskningsinstitusjoner avviser, bør du være skeptisk. Slik blir du en kritisk leser som ikke lett lar seg lure.

Oppsummering

I denne fortellingen har du lært å være en kritisk leser. Sakprosa er tekster om virkeligheten – artikler, lærebøker, blogger og rapporter. Kildekritikk er å vurdere om en kilde er pålitelig, og du bruker de fem spørsmålene: hvem, hva, når, hvor og hvorfor.

Du lærte også å se etter faresignaler som manglende forfatter, overdrevne påstander og ingen kilder, og å skille fakta (kan bevises) fra meninger (hva noen synes). Husk: ikke alt på internett er sant, og ord som «jeg synes» eller «det beste» signaliserer ofte en mening.