2.3 Rettskriving og tegnsetting

Trafikklys i teksten

Les denne setningen høyt: «emma og jonas gikk til butikken de kjøpte melk brød og ost.» Den er nesten umulig å lese flytende, ikke sant? Det mangler store bokstaver og tegnsetting. Når du skriver riktig, blir teksten din mye lettere å forstå.

Tenk på tegnsetting og rettskriving som trafikklys i en tekst. De viser leseren hvor han skal stoppe, hvor han skal ta en pause, hva som er et navn, og hva som er viktig. Uten dem kjører alle ordene sammen i ett rot. I dette kapittelet skal du lære de viktigste reglene: punktum og stor bokstav, komma, spørsmålstegn og utropstegn – og et lurt knep for å vite når et ord skal ha dobbel konsonant.

Punktum, stor bokstav og komma

La oss begynne med punktum og stor bokstav. Punktum settes på slutten av en setning, og etter forkortelser som f.eks. og osv. Stor bokstav bruker du i starten av en setning, i navn på personer (Emma, Jonas), i stedsnavn (Oslo, Bergen), i navn på land (Norge, Sverige) og i ukedager og måneder (mandag, januar).

Så har vi komma, som gir korte pauser inne i setningen. Du bruker komma mellom ting i en oppramsing: «Jeg kjøpte epler, bananer og pærer.» Du bruker det før og etter et innskudd: «Jonas, som er 11 år, spiller fotball.» Du bruker det mellom hovedsetning og leddsetning: «Jeg gikk hjem, fordi det regnet.» Og du bruker det etter et tiltaleord: «Emma, kom hit!» Et godt triks er å lese setningen høyt – der du tar en kort pause, kan det være komma.

Til slutt har vi spørsmålstegn og utropstegn. Spørsmålstegn settes på slutten av spørsmål: «Kommer du i dag?» Utropstegn brukes ved utrop, sterke følelser og kommandoer: «Stopp!» eller «Så flott!» Men pass på – ikke bruk for mange utropstegn på rad, det ser rotete ut. Nå kan vi rydde opp i setningen fra starten: «Emma og Jonas gikk til butikken. De kjøpte melk, brød og ost.» Mye bedre!

Hemmeligheten bak dobbel konsonant

Har du noen gang lurt på hvorfor det heter «hoppe» med to p-er, men «håpe» med bare én p? Det finnes faktisk en regel for det, og den handler om hvor lang vokalen er.

Vi bruker dobbel konsonant når vokalen foran er kort. Tenk på hoppe (kort o), balle (kort a) og takk (kort a). Vi bruker enkel konsonant når vokalen er lang. Tenk på hope (lang o), bake (lang a) og tak (lang a). Forskjellen mellom «takk» og «tak» eller mellom «bakke» og «bake» ligger altså i vokallengden.

Det beste trikset er enkelt: si ordet høyt og lytt til vokalen. Høres vokalen kort og rask ut? Da bruker du dobbel konsonant. Høres den lang og dratt ut? Da bruker du enkel konsonant. Prøv med «å hoppe» – hører du den korte o-en? To p-er. Prøv med «en bakke å gå opp» – kort a, så dobbel k: bakke. Med dette trikset slipper du å gjette, og du kan rette opp i en hel tekst. Tenk på «lars og maria bor i trondheim» – rettet blir det «Lars og Maria bor i Trondheim.» med store bokstaver i navn og sted, og punktum til slutt.

Oppsummering

I denne fortellingen har du lært reglene som gjør teksten lett å lese. Tegnsetting og rettskriving er trafikklysene i en tekst. Punktum avslutter setninger, og stor bokstav brukes i setningsstart og i navn på personer, steder, land, ukedager og måneder. Komma brukes ved oppramsing, innskudd, før leddsetninger og etter tiltaleord. Spørsmålstegn avslutter spørsmål, og utropstegn brukes ved utrop – men ikke for mange.

Du lærte også hemmeligheten bak dobbel konsonant: når vokalen foran er kort, bruker du dobbel konsonant (hoppe, takk). Si ordet høyt og lytt til vokalen, så vet du hvilken du skal velge.