3.1 Ordklasser - substantiv og verb

Ordene har sine egne familier

Tenk på alle ordene du bruker hver dag. Det kan virke som et eneste stort rot, men ordene er faktisk sortert i grupper – litt som familier der medlemmene ligner på hverandre. Disse gruppene kaller vi ordklasser.

Å kjenne ordklassene er som å ha et kart over språket. Du skjønner hvorfor ordene oppfører seg som de gjør, og du blir flinkere både til å skrive og til å snakke om språk. I dette kapittelet møter du de to viktigste ordklassene: substantiv og verb. Substantivene er navnene på alt rundt oss, og verbene er ordene for alt som skjer. Sammen utgjør de ryggraden i nesten hver eneste setning du lager.

Substantiv – navn på alt som finnes

La oss starte med substantiv. Det er ord som betegner ting, personer, dyr, steder eller begreper. Ord som hund, jente, bok, Norge og kjærlighet er alle substantiv. Et enkelt triks for å kjenne dem igjen: kan du sette en, ei eller et foran ordet? Da er det som regel et substantiv. En hund, ei jente, et hus.

Det spennende med substantiv er at de kan bøyes. Vi bøyer dem i tall – altså entall og flertall – og i bestemthet. Ta ordet hund: i entall sier vi «én hund», i flertall «flere hunder». Og når vi snakker om en bestemt hund, sier vi «hunden» eller i flertall «hundene».

Se på dette mønsteret. Ordet gutt bøyes slik: en gutt (ubestemt entall), gutten (bestemt entall), gutter (ubestemt flertall), guttene (bestemt flertall). Ordet jente følger samme mønster: ei jente, jenta, jenter, jentene. Og hus: et hus, huset, hus, husene. Legg merke til at noen ord, som hus, ser like ut i entall og flertall. Når du kjenner dette bøyningsmønsteret, har du full kontroll på substantivene.

Verb – ordene for alt som skjer

Hvis substantivene er navnene, er verbene handlingen. Verb er ord som uttrykker en handling eller en tilstand. Ord som løpe, spise, være, tenke og sove er alle verb. Et godt triks for å kjenne dem igjen: kan du sette å foran ordet? Da er det ofte et verb – å løpe, å spise, å sove.

Akkurat som substantiv kan verb bøyes, men de bøyes i tid. To viktige tider er presens og preteritum. Presens er nåtid – det som skjer nå: «jeg løper». Preteritum er fortid – det som skjedde før: «jeg løp». Tenk på verbet å lese: i presens sier vi «leser», i preteritum «leste». Eller verbet å løpe: presens «løper», preteritum «løp».

Nå har du de to byggesteinene i en setning. Se på «Katten sover.» Her er katten et substantiv (du kan si «en katt») og sover et verb (du kan si «å sove»). Med substantiv og verb kan du lage de aller fleste setninger – det ene navngir, det andre forteller hva som skjer.

Oppsummering

I denne fortellingen har du fått et kart over to ordklasser. Ordklasser er grupper av ord som ligner hverandre. Substantiv er ord for ting, personer, dyr og steder (hund, jente, Norge) – kjennetegnet er at du kan sette en, ei eller et foran. De bøyes i tall og bestemthet: en gutt, gutten, gutter, guttene.

Verb er ord for handling eller tilstand (løpe, spise, være) – kjennetegnet er at du kan sette å foran. De bøyes i tid: presens (nåtid) «løper» og preteritum (fortid) «løp». Med substantiv og verb har du ryggraden i nesten alle setninger.