1.2 Fortellende tekster

Tekster som forteller en historie

Tenk på siste gang du ble revet med av en bok eller en film. Du måtte bare vite hvordan det gikk. Det du opplevde da, var kraften i en fortellende tekst – en tekst som forteller en historie. Eventyr, fortellinger, noveller og romaner er alle fortellende tekster, og de har noe felles som gjør dem så spennende.

Ta et eventyr du sikkert kjenner, «Rødhette». Det starter rolig: en jente skal besøke bestemoren sin. Så skjer det noe skummelt, og til slutt ordner det seg. Akkurat denne oppbygningen finner du igjen i nesten alle gode fortellinger. I dette kapittelet skal du oppdage hvordan fortellinger er satt sammen, hvorfor spenningen stiger og synker, og hvordan vi blir kjent med personene. Når du kjenner disse triksene, leser du ikke bare historier – du forstår hvordan de er laget.

Tre deler og en spenningskurve

En fortelling har tre hoveddeler. Først kommer innledningen, eller begynnelsen. Her blir vi kjent med hovedpersonen, og vi får vite hvor og når handlingen skjer. I «Rødhette» møter vi jenta som skal gå gjennom skogen til bestemor.

Så kommer hoveddelen, altså midten. Her skjer det noe spennende – det vi kaller konflikten. Spenningen bygger seg opp. Ulven dukker opp, og vi aner at noe er galt. Til slutt kommer avslutningen, der problemet løses og vi får vite hvordan det går. Jegeren redder Rødhette og bestemor.

Disse delene henger sammen med noe vi kaller spenningskurven. Den viser hvordan spenningen stiger og faller gjennom historien. Først er det en rolig begynnelse. Så kommer stigende spenning – noe skjer. På toppen ligger høydepunktet, det aller mest spennende øyeblikket. I «Rødhette» er det når jenta oppdager at det ikke er bestemor som ligger i senga, men ulven! Etter høydepunktet kommer fallende spenning, der problemet løses, og helt til slutt blir det ro igjen. Tenk på kurven som en bakketur: sakte opp, et svimlende toppunkt, og så rolig nedover igjen.

Personene som driver historien

En fortelling uten personer er som en scene uten skuespillere. Den viktigste personen kaller vi hovedpersonen. Hele handlingen dreier seg om denne personen – det er hennes eller hans reise vi følger. I «Rødhette» er det selvfølgelig Rødhette selv.

Rundt hovedpersonen finner vi bipersonene. Det er andre personer som også er med i fortellingen, men som ikke står i sentrum. I eventyret om Askeladden er Askeladden hovedperson, mens brødrene Per og Pål er bipersoner.

Men hvordan blir vi egentlig kjent med personene? Forfatteren forteller ikke alltid rett ut hvordan de er. I stedet lærer vi dem å kjenne på tre måter: gjennom hva de sier, gjennom hva de gjør, og gjennom hva andre sier om dem. Hvis en person deler maten sin med en sulten fremmed, skjønner vi at han er snill – uten at forfatteren trenger å skrive «han var snill». Slik blir du en detektiv når du leser: du legger sammen små spor og forstår hvem personene egentlig er.

Oppsummering

I denne fortellingen har du sett hvordan fortellende tekster er bygd opp. Fortellende tekster er tekster som forteller en historie, som eventyr, noveller og romaner. De har tre deler: innledning, hoveddel og avslutning. Gjennom historien følger spenningen en spenningskurve som stiger til et høydepunkt og deretter faller mot slutten.

Personene driver fortellingen framover. Hovedpersonen er viktigst, mens bipersonene er med i tillegg. Vi blir kjent med dem gjennom hva de sier, hva de gjør, og hva andre sier om dem. Neste gang du leser en historie, kan du selv finne delene, kjenne igjen høydepunktet og lese personene som en detektiv.