3.1 Språkhistorie og språkutvikling

Vikingene snakket nesten som deg

Visste du at vikingene snakket et språk du nesten kan forstå, hvis du konsentrerer deg? At norsk i flere hundre år egentlig var dansk? Og at ordene «sjekke», «kul» og «basically» er like nye innvandrere i det norske språket som TikTok er i livet ditt?

Språk er ikke noe fast og uforanderlig. Språk er levende. Det fødes nye ord hver dag, gamle ord dør ut, og grammatikken forandrer seg sakte, men sikkert. Besteforeldrene dine snakker annerledes enn deg, og oldeforeldrene dine snakket enda mer annerledes.

Det som driver språkendring er kontakt med andre språk gjennom lånord, politiske hendelser som union og selvstendighet, teknologi som skaper behov for nye ord, sosiale endringer som urbanisering og globalisering, og bevisste språkpolitiske valg gjennom rettskrivningsreformer. Ingen «eier» språket. Språk tilhører alle som bruker det, og endring er naturlig, ikke et tegn på forfall. I dette kapittelet skal du følge det norske språket fra vikingtiden til i dag.

Fra runer til reformasjon

Norrønt var det felles språket i Skandinavia i vikingtiden og middelalderen, fra rundt år 700 til 1350. Folk i Norge, Island, Danmark og Sverige kunne forstå hverandre ganske godt. Norrønt ble først skrevet med runer og senere med det latinske alfabetet etter kristningen av Norge rundt år 1000.

Sammenlignet med moderne norsk hadde norrønt et rikt bøyningssystem med fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Mange norrøne ord er likevel gjenkjennelige: «hús» er «hus», «maðr» er «mann», «vatn» er «vann» og «eyja» er «øy». Den norrøne litteraturen er blant de rikeste i middelalderens Europa, med sagaer om vikingkonger, eddadikt om Odin og Tor, skaldekvad og lovtekster. Snorre Sturlason, som levde fra 1179 til 1241, er den mest kjente norrøne forfatteren.

Så kom det store bruddet. I 1380 gikk Norge inn i en union med Danmark som varte i over 400 år. Dansk ble det offisielle skriftspråket. Folk snakket fremdeles norske dialekter hjemme, men alt skriftlig, fra lover til bøker til bibelen, ble dansk. Den norrøne skriftkulturen forsvant. Det oppsto et merkelig fenomen kalt «dannet dagligtale»: norske byborgere og embetsmenn leste og skrev dansk, men snakket det med norsk uttale og norske ord. Denne blandingen ble grunnlaget for det vi i dag kaller bokmål.

Dansketiden er et eksempel på språklig overherredømme, der ett språk dominerer et annet som følge av politisk makt. Det er det samme som skjedde med samisk i Norge under fornorskingspolitikken, og det er det som skjer i mange land i dag der engelsk presser ut lokale språk.

Språkstriden og det moderne norsk

Da Norge ble selvstendig i 1814, sto landet overfor et merkelig problem: Vi hadde fått vår egen grunnlov, men vi hadde ikke vårt eget skriftspråk. To løsninger ble foreslått, og de skapte en debatt som har vart i over 200 år.

Knud Knudsen mente at det enkleste var å ta det eksisterende danske skriftspråket og gradvis gjøre det mer norsk. Erstatte «bög» med «bok», «vej» med «vei». Folk var vant til å lese dansk, så hvorfor starte fra bunnen? Denne linjen førte til det vi kaller riksmål og senere bokmål.

Ivar Aasen valgte en helt annen vei. Han var en bondegutt fra Sunnmøre som lærte seg språk på egen hånd, reiste rundt i hele Norge, kartla dialektene vitenskapelig og skapte landsmål, det vi i dag kaller nynorsk. Aasen mente at det danske skriftspråket var et fremmedspråk for vanlige nordmenn, og at et ekte norsk skriftspråk måtte bygge på det språket folk faktisk snakket.

Resultatet er Norges unike løsning: to offisielle skriftspråk av samme språk. Gjennom 1900-tallet fulgte en rekke rettskrivningsreformer for å fornorske bokmål. 1907-reformen endret «efter» til «etter» og «sne» til «snø». 1938-reformen var den mest kontroversielle, med forsøk på å nærme bokmål og nynorsk gjennom «samnorsk-politikken». I 2012 kom en ny bokmålsrettskrivning som ryddet opp.

I vår egen tid er den mest synlige språkendringen påvirkning fra engelsk. Direkte lån som «date», «cool» og «cringe», oversettelseslån som «å ta for gitt», og domenetap der hele fagfelt nærmest går over til engelsk. Domenetap betyr at et språk mister bruksområder til et annet, for eksempel at forskning, næringsliv og teknologi i økende grad bruker bare engelsk. Språkrådet jobber mot dette med norske avløserord som «nettbrett» for «tablet», og i 2021 slo Lov om språk fast at norsk er hovedspråket i Norge.

Oppsummering

Norsk språkhistorie er en fortelling om tusen år med endring. Fra norrønt, det felles skandinaviske språket med rik litteratur og fire kasus, gjennom 400 år med dansketiden der skriftspråket ble dansk mens dialektene overlevde, til språkstriden på 1800-tallet der Knud Knudsen og Ivar Aasen foreslo ulike løsninger som ga oss bokmål og nynorsk.

I dag står norsk overfor nye utfordringer med engelskpåvirkning og domenetap. Språkendring drives av kontakt med andre språk, politikk, teknologi og sosiale endringer. Det viktigste å huske er at språk er levende: endring er naturlig og debatten om språk handler alltid om mer enn bare ord, den handler om identitet, makt og tilhørighet.