5.2 Sosiale medier og digital kultur

Sosiale medium har blitt ein integrert del av kvardagslivet for dei fleste menneske, særleg unge. Vi bruker dei til å kommunisere, underhalde oss, halde oss oppdaterte og presentere oss sjølve. Men sosiale medium er ikkje berre nøytrale verktøy – dei formar korleis vi tenkjer om oss sjølve og andre, kva informasjon vi får tilgang til, og kor mykje av dei personlege dataa våre som blir samla inn og brukte av kommersielle aktørar. I dette kapittelet undersøkjer vi sosiale medium si påverknad på identitet, problema med filterbobler og ekkokammer, og dei veksande utfordringane knytte til overvaking og personvern.

Sosiale medium gjev oss høve til å konstruere og presentere ein bestemt versjon av oss sjølve. Vi vel kva bilete vi legg ut, kva vi skriv og kva vi deler. Sosiologisk sett kan dette forståast gjennom Erving Goffmans dramaturgiske perspektiv: sosiale medium er ei scene der vi framfører ei rolle for eit publikum. Profilen vår er ei kuratert framstilling – vi viser «frontstage» medan vi held «backstage» skjult.

Forskarar har peikt på at denne konstante sjølvpresentasjonen kan ha konsekvensar for identitetsutviklinga. Når vi stadig samanliknar oss med dei kuraterte profilane til andre, kan det oppstå eit gap mellom det «ideelle sjølvet» vi presenterer på nett og det «reelle sjølvet» vi opplever i kvardagen. Studiar har vist samanhengar mellom intensiv bruk av sosiale medium og lågare sjølvkjensle, særleg blant unge.

Samstundes gjev sosiale medium òg moglegheiter. For personar som tilhøyrer minoritetar eller marginaliserte grupper, kan digitale fellesskap gje tilgang til likesinna, støttenettverk og ei plattform for å uttrykkje identiteten sin. Sosiale medium har til dømes spela ei viktig rolle for LHBT+-rørsla og for funksjonsnedsette som deler erfaringar.

Sosiale medium blir styrte av algoritmar – matematiske formlar som avgjer kva innhald som blir vist til den einskilde brukaren. Algoritmane er designa for å maksimere engasjementet til brukaren, det vil seie tida vi tilbringer på plattforma. Innhald som vekkjer sterke kjensler – sinne, frykt, begeistring – får gjerne meir spreiing enn nøkternt og nyansert innhald.

Dette har konsekvensar for den offentlege debatten. Når algoritmane løner ekstremt og polariserande innhald, kan det bidra til auka polarisering i samfunnet. Forsking viser at desinformasjon og konspirasjonsteoriar ofte spreier seg raskare enn faktabasert informasjon på sosiale medium.

Filterbobler inneber at vi i stadig større grad lever i ulike informasjonsrøyndar. Det som er «viktige nyheiter» for éin person, eksisterer kanskje ikkje i informasjonsstraumen til ein annan person. Dette utfordrar den felles offentlegheita som Habermas meinte var nødvendig for eit fungerande demokrati.

Det er viktig å peike på at forskinga på filterbobler er omdiskutert. Nokre forskarar meiner at effekten av algoritmane er overdriven, og at folk i praksis blir eksponerte for meir variert innhald på sosiale medium enn dei ville gjort utan. Likevel er det brei semje om at algoritmestyrt innhald reiser viktige demokratiske spørsmål.

Kvar gong vi bruker sosiale medium, produserer vi enorme mengder data. Kva vi likar, deler, søkjer etter, kor lenge vi ser på eit innlegg, kven vi kommuniserer med – alt dette blir registrert og analysert. Desse dataa er ekstremt verdifulle for annonsørar og teknologiselskap, og dei ligg til grunn for den forretningsmodellen dei fleste sosiale medium er bygde på: brukarane betaler ikkje med pengar, men med dei personlege dataa sine.

Sosiologen Shoshana Zuboff har introdusert omgrepet «overvakingskapitalisme» for å skildre denne utviklinga. Ho meiner at teknologiselskapa ikkje berre samlar data for å forbetre tenestene sine, men for å føresjå og påverke menneskeleg åtferd – og at dette representerer ei ny form for makt som utfordrar demokratiet.

Statleg overvaking er ein annan dimensjon. Etter Edward Snowdens avsløringar i 2013 vart det kjent at etterretningstenester i fleire land dreiv massiv overvaking av kommunikasjonen til borgarane. Dette reiste grunnleggjande spørsmål om balansen mellom tryggleik og personvern.

Personvernforordninga (GDPR) i EU, som òg gjeld i Noreg, er eit forsøk på å gje borgarar meir kontroll over eigne data. Likevel er spørsmålet om personvern i den digitale tidsalderen langt frå løyst.

Shoshana Zuboff, professor emerita ved Harvard Business School, publiserte i 2019 boka «The Age of Surveillance Capitalism» som har blitt eit sentralt referanseverk i debatten om makta til teknologiselskapa. Zuboffs analyse går djupare enn den vanlege uroa for personvern. Ho argumenterer for at overvakingskapitalismen representerer ei heilt ny form for makt – det ho kallar «instrumentarianisme».

Instrumentarianisme er ifølgje Zuboff evna til å kjenne, forme og kontrollere menneskeleg åtferd gjennom digital infrastruktur. Medan tradisjonell totalitarisme styrte gjennom vald og frykt, opererer instrumentarianismen gjennom subtile mekanismar: personaliserte nyheitsstraumar som formar verkelegheitsoppfatninga, «nudging» som påverkar val utan at brukaren er klar over det, og gradvis normalisering av omfattande overvaking.

Zuboff skildrar korleis Google var pioneren for denne forretningsmodellen. Selskapet oppdaga at søkjedata som vart samla inn for å forbetre søkjemotoren, òg kunne brukast til å føresjå kva folk ønskte å kjøpe – og at desse prediksjonane hadde enorm kommersiell verdi. Facebook, Amazon og andre følgde etter, og utvikla stadig meir sofistikerte metodar for å utvinne og utnytte brukardata.

Kritikarar av Zuboff har peikt på at analysen hennar kan undervurdere handlingsevna (agency) til brukarane – at folk ikkje berre er passive offer, men gjer bevisste val om korleis dei bruker teknologi. Andre meiner ho oversér dei reelle fordelane teknologien gjev, som betre helsetenester, auka tilgjengelegheit og nye former for fellesskap. Likevel har Zuboffs analyse bidrege til auka medvit om dei strukturelle maktforholda i den digitale økonomien og til politisk debatt om regulering av teknologiselskap.

Framveksten av TikTok som dominerande plattform blant unge menneske har forsterka debatten om sosiale medium si påverknad. TikToks algoritme er spesielt sofistikert i å lære kva den einskilde brukaren blir engasjert av, og serverer ein endelaus straum av korte videoar tilpassa individuelle preferansar. Plattforma eksemplifiserer det forskarar kallar «merksemdsøkonomien» – eit system der merksemda til brukarane er den knappe ressursen som selskap konkurrerer om.

Sosiologen Jonathan Crary har argumentert for at kapitalismen i den digitale tidsalderen har kolonisert sjølve merksemda og søvnen. Skjermtid blant unge har auka dramatisk: norske studiar viser at ungdom i snitt bruker fleire timar dagleg på sosiale medium. Forskarar diskuterer konsekvensane av dette for konsentrasjon, djupnelæring og mental helse.

Studiar har dokumentert samanhengar mellom intensiv bruk av sosiale medium og auka førekomst av angst, depresjon og søvnproblem blant unge. Psykologen Jean Twenge har peikt på at generasjonen som voks opp med smarttelefonar (iGen) skil seg frå tidlegare generasjonar på fleire område. Det er derimot viktig å peike på at forskinga er omdiskutert: nokre forskarar meiner at effektane er små og at uroa er overdriven, medan andre peikar på metodiske utfordringar som gjer det vanskeleg å fastslå årsaksforhold.

Det blir òg reist geopolitiske spørsmål rundt TikTok, som er eigd av det kinesiske selskapet ByteDance. Debattar i fleire land har handla om risikoen for at kinesiske styresmakter kan få tilgang til dataa til brukarane, og om potensialet algoritmen har for å påverke offentleg opinion. Denne debatten rører ved spenningsfeltet mellom ytringsfridom, nasjonal tryggleik og global teknologikonkurranse.

Samstundes gjev TikTok og andre plattformer unge menneske moglegheiter som tidlegare generasjonar ikkje hadde: kreativ utfalding, globale fellesskap med likesinna, og plattformer for politisk engasjement og aktivisme. Rørsler som Black Lives Matter og klimaaktivisme har brukt sosiale medium effektivt for mobilisering.

Den digitale utviklinga skaper òg nye former for sosial ulikskap. Omgrepet «digitalt skilje» (digital divide) skildrar ulikskapar i tilgang til og kompetanse i bruk av digital teknologi. Det digitale skiljet har fleire dimensjonar: det handlar ikkje berre om tilgang til internett og utstyr (førsteordens skilje), men òg om ferdigheiter i å bruke teknologien kritisk og kreativt (andreordens skilje) og om evna til å omsetje digital deltaking i konkrete sosiale gevinstar (tredjeordens skilje).

I Noreg har dei aller fleste tilgang til internett, men det digitale skiljet manifesterer seg likevel i ulikskapar mellom generasjonar, mellom personar med ulik utdanningsbakgrunn, og mellom ulike sosioøkonomiske grupper. Eldre og personar med låg utdanning har gjennomgåande lågare digitale ferdigheiter, noko som kan påverke tilgangen deira til offentlege tenester, arbeidsmarknad og samfunnsdeltaking.

Omgrepet «digitalt medborgarskap» viser til evna til å delta i samfunnslivet gjennom digitale kanalar – å oppsøkje informasjon, ytre seg i debattar, bruke offentlege tenester og utøve rettane sine digitalt. I ei tid der stadig fleire samfunnsfunksjonar blir digitaliserte – frå NAV til skattemeldinga – kan manglande digital kompetanse føre til marginalisering. Medietilsynet gjennomfører jamleg undersøkingar av den kritiske medieforståinga til nordmenn og peikar på monalege variasjonar i evna til å vurdere truverdigheita til informasjon på nett.

Globalt er det digitale skiljet endå tydelegare. I mange utviklingsland manglar store delar av folket tilgang til internett. Samstundes kan digital teknologi òg verke utjamnande: mobilbanking i Aust-Afrika (M-Pesa i Kenya) har gjeve millionar av menneske tilgang til finansielle tenester for første gong.

Sosiale medium og digital kultur har grunnleggjande endra korleis vi konstruerer identitet, får informasjon og forheld oss til personvern. Goffmans dramaturgiske perspektiv hjelper oss å forstå korleis vi kuraterer sjølvpresentasjonen vår på nett. Filterbobler og ekkokammer utfordrar den felles offentlegheita ved å fragmentere informasjonsflyten. Overvakingskapitalismen, som Zuboff skildrar, representerer ei ny maktform der teknologiselskap samlar inn og utnyttar persondata i stor skala. Desse utviklingstrekka reiser viktige sosiologiske spørsmål om makt, fridom og demokrati i den digitale tidsalderen.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Digital kultur: Digital kultur viser til dei sosiale praksisane, normene og verdiane som blir utvikla i og gjennom digitale medium og teknologiar.
- Filterbobler og ekkokammer: Ei filterboble er eit fenomen der algoritmar i søkjemotorar og sosiale medium tilpassar innhaldet vi ser basert på den tidlegare åtferda vår, slik at vi hovudsakleg…
- Digital overvaking: Digital overvaking viser til systematisk innsamling, lagring og analyse av data om den digitale aktiviteten til menneske.
- Overvakingskapitalisme (Zuboff): Shoshana Zuboff definerer overvakingskapitalisme som ein ny økonomisk orden som gjer menneskeleg erfaring om til gratis råmateriale for skjulte kommersielle…
- Merksemdsøkonomi: Merksemdsøkonomi er eit omgrep som skildrar eit økonomisk system der menneskeleg merksemd er den knappe ressursen som selskap konkurrerer om.

Nøkkelomgrep