2.4 Inflasjon og deflasjon | Samfunnsøkonomi 2

Årsaker, konsekvenser og Phillips-kurven.

20 min

6 oppgaver

InflasjonDeflasjonPhillips-kurven

Du leser den tradisjonelle versjonen

Din fremgang i kapitlet

0 / 6 oppgaver

Er det mogleg å redusere arbeidsløysa ved å akseptere litt høgare inflasjon? Finst det ei stabil avveging mellom inflasjon og arbeidsløyse? Desse spørsmåla har vore sentrale i makroøkonomien sidan 1958, då den newzealandske økonomen A. W. Phillips publiserte ein studie som viste ein negativ samanheng mellom lønsvekst og arbeidsløyse i Storbritannia.

Phillips-kurva har gjennomgått dramatiske endringar i økonomisk tenking. Frå ei tilsynelatande enkel avveging på 1960-talet, gjennom stagflasjonskrisa på 1970-talet som utfordra den opphavlege teorien, til dagens meir nyanserte forståing av samanhengen mellom inflasjon, arbeidsløyse og forventningar.

I 1958 dokumenterte A. W. Phillips ein empirisk samanheng mellom nominell lønsvekst og arbeidsløysa i Storbritannia for perioden 1861-1957. Paul Samuelson og Robert Solow omsette dette til ein samanheng mellom inflasjon og arbeidsløyse for amerikanske data, og formulerte det som ei politisk avveging.

Den opphavlege (kortsiktige) Phillips-kurva kan skrivast:

$\pi = -\beta(u - u^*)$

der:
- $\pi$ = inflasjonsraten
- $u$ = faktisk arbeidsløyserate
- $u^*$ = likevektsløysa (NAIRU)
- $\beta$ = ein positiv parameter som gjev stigingstalet

Tolking: Når arbeidsløysa er lågare enn likevektsnivået, er det press oppover på lønningar og prisar, og inflasjonen stig. Når arbeidsløysa er høgare enn likevektsnivået, er det press nedover, og inflasjonen fell.

På 1960-talet vart Phillips-kurva tolka som ein stabil meny av val for politikarane: Dei kunne velje ein kombinasjon av låg arbeidsløyse med høg inflasjon, eller låg inflasjon med høg arbeidsløyse. Denne tolkinga skulle vise seg å vere for enkel.

NAIRU

NAIRU (Non-Accelerating Inflation Rate of Unemployment) er den arbeidsløyseraten der inflasjonen verken aukar eller avtek. Når den faktiske arbeidsløysa er lik NAIRU, er det ingen tendens til at inflasjonen akselererer eller deselererer. NAIRU blir bestemt av strukturelle forhold i arbeidsmarknaden, som matchingeffektivitet, forhandlingsstyrken til fagforeiningar, kor sjenerøs arbeidsløysetrygda er og regulering av arbeidsmarknaden. NAIRU kan endre seg over tid, og er vanskeleg å måle presist.

På slutten av 1960-talet utfordra Milton Friedman og Edmund Phelps den opphavlege Phillips-kurva. Dei argumenterte for at den stabile avveginga berre galdt på kort sikt, og at forventningar om inflasjon ville eliminere avveginga på lang sikt.

Den forventningsutvida Phillips-kurva kan skrivast:

$\pi = \pi^e - \beta(u - u^*)$

der $\pi^e$ er forventa inflasjon.

Hovudinnsikta: Det er ikkje nivået på inflasjonen som heng saman med arbeidsløysa, men avviket mellom faktisk og forventa inflasjon.

Korleis forventningar endrar biletet:

1. Utgangspunkt: Økonomien er i likevekt med $u = u^$ og $\pi = \pi^e = 2\%$.
2. Styresmaktene fører ekspansiv politikk for å redusere arbeidsløysa under $u^$.
3. På kort sikt: Inflasjonen stig til t.d. 4 %, medan arbeidsløysa fell. Aktørane har enno forventningar om 2 % inflasjon, så dei blir overraska.
4. Over tid: Aktørane justerer forventningane sine opp til 4 %. Dei krev høgare løn, bedriftene set opp prisane, og arbeidsløysa vender tilbake til $u^$.
5. Ny likevekt: $u = u^$ og $\pi = \pi^e = 4\%$. Inflasjonen er høgare, men arbeidsløysa er tilbake der ho starta.

Konklusjon: Den kortsiktige Phillips-kurva skiftar oppover når inflasjonsforventningane stig. Den langsiktige Phillips-kurva er vertikal ved $u = u^*$.

Adaptive og rasjonelle forventningar

Adaptive forventningar inneber at aktørane baserer forventningane sine om framtidig inflasjon på erfaringar frå fortida. Til dømes: \(\pi^et = \pi{t-1}\). Aktørane justerer forventningane sine gradvis basert på faktisk inflasjon.Rasjonelle forventningar inneber at aktørane brukar all tilgjengeleg informasjon, inkludert kunnskap om korleis økonomien verkar og styresmaktene sin politikk, til å danne forventningane sine. Med rasjonelle forventningar gjer aktørane ikkje systematiske feil, og eventuelle avvegingar mellom inflasjon og arbeidsløyse blir endå meir kortvarige.

Den opphavlege Phillips-kurva vart dramatisk utfordra på 1970-talet. Oljeprissjokket i 1973 (OPEC-landa firedobla oljeprisen) førte til ein situasjon med stagflasjon - høg inflasjon kombinert med høg arbeidsløyse og låg vekst.

Stagflasjon er umogleg å forklare med den opphavlege Phillips-kurva, som spår at høg arbeidsløyse skal gå saman med låg inflasjon. Men den forventningsutvida Phillips-kurva kan forklare det:

1. Oljeprissjokket var eit negativt tilbodssjokk som auka produksjonskostnadene.
2. Dette skauv AS-kurva til venstre, noko som gav både høgare prisar og lågare produksjon.
3. Inflasjonsforventningane steig, noko som skauv den kortsiktige Phillips-kurva oppover.
4. Resultatet vart høg inflasjon og høg arbeidsløyse samstundes.

Erfaringane frå 1970-talet stadfesta teorien til Friedman og Phelps og diskrediterte ideen om ei stabil, langsiktig avveging mellom inflasjon og arbeidsløyse. Erfaringa understreka òg at det er avgjerande å halde inflasjonsforventningane forankra.

✏️Døme: Skift i den kortsiktige Phillips-kurva

Situasjon: Ein økonomi har vore i likevekt med inflasjon på 2 prosent og arbeidsløyse lik NAIRU (4 prosent). Sentralbanken overraskar marknaden med ein ekspansiv pengepolitikk.

Steg 1: Kortsiktig effekt
- Den kortsiktige Phillips-kurva er gjeven ved: $\pi = 2\% - 1{,}5(u - 4\%)$
- Ekspansiv politikk reduserer arbeidsløysa til 3 prosent.
- Inflasjonen stig til: $\pi = 2\% - 1{,}5(3\% - 4\%) = 2\% + 1{,}5\% = 3{,}5\%$
- Økonomien beveger seg langs den kortsiktige Phillips-kurva.

Steg 2: Forventningsjustering
- Aktørane oppdaterer forventningane sine: $\pi^e$ stig frå 2 prosent mot 3,5 prosent.
- Den kortsiktige Phillips-kurva skiftar opp.
- Ny kortsiktig Phillips-kurve: $\pi = 3{,}5\% - 1{,}5(u - 4\%)$

Steg 3: Langsiktig likevekt
- Arbeidsløysa vender tilbake til NAIRU (4 prosent).
- Inflasjonen stabiliserer seg på 3,5 prosent.
- Styresmaktene har fått høgare inflasjon utan varig lågare arbeidsløyse.

Konklusjon: Forsøk på å halde arbeidsløysa permanent under NAIRU fører berre til stadig akselererande inflasjon.

✏️Døme: Disinflasjon og offer ratio

Disinflasjon tyder å redusere inflasjonsraten (ikkje å forveksle med deflasjon, som er fallande prisnivå).

Offer ratio (sacrifice ratio) gjev kor mange prosentpoeng av BNP som går tapt per prosentpoengs reduksjon i inflasjonen.

Døme: Eit land har ein inflasjon på 8 prosent og ønskjer å kome ned til 2 prosent. NAIRU er 5 prosent. Offer ratio er estimert til 2.

Utrekning:
- Naudsynt reduksjon i inflasjon: $8\% - 2\% = 6$ prosentpoeng
- Totalt produksjonstap: $6 \times 2 = 12$ prosent av BNP

Strategival:

Alternativ 1: Gradvis disinflasjon (over 6 år)
- 2 prosentpoeng ekstra arbeidsløyse per år i 6 år
- Arbeidsløysa blir halden på $5\% + 2\% = 7\%$ i 6 år
- Inflasjonen blir redusert med 1 prosentpoeng per år

Alternativ 2: Sjokk-terapi (over 2 år)
- 6 prosentpoeng ekstra arbeidsløyse per år i 2 år
- Arbeidsløysa stig til $5\% + 6\% = 11\%$ i 2 år
- Inflasjonen blir redusert med 3 prosentpoeng per år

Tilhengjarar av rasjonelle forventningar argumenterer for at sjokk-terapi kan gje lågare totalkostnader dersom ein truverdig politikk raskt forankrar forventningane. Gradualistar hevdar at sjokk-terapi gjev uakseptabelt høg arbeidsløyse og sosiale kostnader.

Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.