3.6 Sammenligning av østlige og vestlige religioner

Når vi studerer religionane i verda, er det naturleg å samanlikne dei for å forstå både det dei har til felles og det som skil dei. Eit vanleg utgangspunkt er skiljet mellom «austlege» og «vestlege» religionar. Dei austlege religionane – hinduisme, buddhisme og sikhisme – har røtene sine i det indiske subkontinentet og Aust-Asia. Dei vestlege eller abrahamittiske religionane – jødedom, kristendom og islam – har opphavet sitt i Midtausten. Sjølv om dette skiljet er ei forenkling som ikkje fangar alle nyansar, gir det eit nyttig rammeverk for å identifisere grunnleggjande skilnader i gudsførestillingar, tidssyn, frelsesforståing og syn på heilage tekstar. I dette kapittelet skal vi utforske desse skilnadene systematisk, samtidig som vi er merksame på det mangfaldet som finst innanfor kvar tradisjon.

Ein av dei mest grunnleggjande skilnadene mellom religiøse tradisjonar handlar om gudsforståinga.

Dei abrahamittiske religionane – jødedom, kristendom og islam – er monoteistiske: dei vedkjenner seg trua på éin Gud som er personleg, transcendent (hinsides verda) og skapar av alt som eksisterer. Gud er åtskild frå skaparverket, sjølv om Gud også er nærverande i det. I jødedom og islam er monoteismen streng: Gud er absolutt éin. Kristendommen har ei meir samansett gudsforståing gjennom treeinigheitslæra (Gud som Far, Son og Heilag Ande), men forstår seg likevel som monoteistisk.

Hinduismen rommar eit breitt spekter av gudsførestillingar. Han kan framstå som polyteistisk (tilbeding av mange gudar), men mange hinduistiske tenkjarar vil hevde at alle gudane er manifestasjonar av éin ultimat røyndom (brahman). Denne posisjonen vert nokre gonger kalla henoteisme (tilbeding av éin guddom utan å nekte for eksistensen til andre gudar) eller panteisme (Gud er identisk med alt som eksisterer). I advaita vedanta-filosofien vert brahman forstått som den einaste røyndomen, og alt mangfald som ein illusjon (maya).

Buddhismen skil seg ut ved at han ikkje opererer med ein skapargud. Buddha tok ikkje stilling til spørsmålet om ein høgaste guddom, men fokuserte på den praktiske vegen ut av liding. Buddhismen vert derfor nokre gonger skildra som «ateistisk» eller «agnostisk», men dette er ei forenkling – buddhistisk kosmologi rommar mange guddommelege vesen, sjølv om ingen av dei er evige eller allmektige.

Sikhismen er strengt monoteistisk, med trua på éin formlaus Gud (Ik Onkar – «det er éin Gud»), men skil seg frå dei abrahamittiske religionane ved å avvise inkarnasjonar og bildedyrking.

Dei etiske systema til religionane reflekterer den grunnleggjande gudsforståinga og verdsbiletet deira, men dei deler også overraskande mykje felles grunn.

Den gylne regelen – «gjer mot andre det du vil at andre skal gjere mot deg» – finst i ei eller anna form i nesten alle religiøse tradisjonar. I jødedommen formulerte rabbi Hillel det slik: «Det du ikkje ønskjer gjort mot deg sjølv, gjer det ikkje mot din neste – dette er heile Torahen, resten er kommentar.» I kristendommen finst det i Bergpreika (Matteus 7:12). I hinduismen seier Mahabharata: «Gjer ikkje mot andre det som ville forårsake smerte dersom det vart gjort mot deg.» I buddhismen er det inkludert i dei fem levereglane. I sikhismen seier Guru Granth Sahib: «Eg er ein framand for ingen, og ingen er ein framand for meg; ja, eg er venen til alle.»

Menneskesynet varierer derimot. I dei abrahamittiske religionane er mennesket skapt i Guds bilete (imago Dei) og har ein unik posisjon i skaparverket. Mennesket har fri vilje og moralsk ansvar, men er også tilbøyeleg til synd. I hinduismen er den sanne naturen til mennesket atman – den guddommelege sjela – som er fanga i avgrensingane til den materielle kroppen. I buddhismen er mennesket ein samansett prosess utan permanent sjølv, men med potensial for oppvakning. I sikhismen er mennesket skapt av Gud med potensial for å realisere det guddommelege i seg sjølv.

Eit viktig skilje gjeld synet på naturen og andre levande vesen. Dei abrahamittiske tradisjonane har tradisjonelt plassert mennesket over naturen som forvaltar. Hinduismen og buddhismen opererer med eit breiare moralsk fellesskap som inkluderer dyr – ahimsa (ikkjevald mot alle levande vesen) er eit sentralt etisk prinsipp. Sikhismen vektlegg også respekt for skaparverket som uttrykk for viljen til Gud. Desse skilnadene i natursynet har vorte aktualiserte i møte med moderne miljøutfordringar.

Ein annan grunnleggjande skilnad mellom austlege og vestlege religionar handlar om synet på tid og historie.

Dei abrahamittiske religionane har eit lineært tidssyn: historia har ein byrjing (skapinga), beveger seg framover gjennom meiningsfulle hendingar (openberring, profetiar, paktsslutningar), og vil nå eit endeleg mål (Guds rike, den ytste dommen, paradis). Tida er ugjenkalleleg – kvar hending er unik og skjer berre éin gong. Denne lineære forståinga gir historia retning og meining: verda beveger seg mot eit guddommeleg mål.

I hinduistisk og buddhistisk tradisjon dominerer eit syklisk tidssyn. Tida vert forstått som ein evig syklus av skaping, oppretthalding og øydelegging (i hinduismen: dagane og nettene til Brahma, kalpa-syklusen). Individet er fanga i samsara – det evige krinslaupet av gjenfødingar – inntil frigjering vert oppnådd. I denne forståinga er det ikkje historia som har eit endeleg mål, men den enkelte sjela (eller medvitsstraumen i buddhismen) som kan bryte ut av syklusen.

Det er viktig å nyansere dette biletet. Også innanfor dei abrahamittiske religionane finst det sykliske element (liturgisk år, tilbakevendande høgtider), og også innanfor dei austlege religionane finst det lineære element (det historiske livet til Buddha som eit unikt vendepunkt). Men den grunnleggjande orienteringa er ulik: i dei vestlege religionane er fokuset retta framover mot ei guddommeleg framtid, i dei austlege er fokuset retta innover mot individuell frigjering frå krinslaupet til tida.

Alle religionar har ritar – handlingar som vert gjentekne i faste mønster og som ber symbolsk og åndeleg meining. Sjølv om ritane varierer enormt i form, fyller dei liknande funksjonar: dei markerer overgangar i livet, forsterkar identiteten til fellesskapet, formidlar religiøs lære og opnar for erfaring av det heilage.

Overgangsritar (rites de passage) markerer viktige livshendingar. I jødedommen markerer brit mila og bar/bat mitzvah inntreden i paktsfellesskapet. I kristendommen er dåp og konfirmasjon sentrale. I hinduismen er det dei seksten samskarane (livsritane) frå namngiving til kremasjon. I sikhismen er amrit sanskar (innviging i khalsa) den viktigaste overgangsritualet. Buddhismen har ordineringsseremonien for munkar og nonner.

Bøn og meditasjon utgjer kjernen i religiøs praksis, men tek svært ulike former. I dei abrahamittiske religionane er bøn primært ein kommunikasjon med ein personleg Gud – lovprising, takk, klage og bøn om hjelp. Jødisk bøn følgjer faste liturgiske mønster (shacharit, mincha, maariv – morgon-, ettermiddags- og kveldsbøn). Islamsk bøn (salat) vert utført fem gonger dagleg i retning Mekka. Kristen bøn varierer frå faste liturgiar til fri bøn.

I dei austlege tradisjonane er meditasjon meir framtredande. Buddhistisk meditasjon (vipassana, samatha, zen) siktar mot innsikt og oppvakning. Hinduistisk meditasjon inkluderer yoga, mantraresitasjon og dhyana (fordjuping). Sikhisk nam simran er meditasjon over namnet til Gud. Desse formene for indre praksis har ikkje alltid eit direkte motstykke i dei abrahamittiske tradisjonane, sjølv om kristen kontemplasjon og sufisk dhikr har tydelege likskapar.

Høgtider og festivalar bind fellesskapet saman og aktualiserer grunnforteljingane. Pesach gjenfortel exodus. Jul og påske feirar fødselen og oppstoda til Jesus. Vesak markerer oppvakninga til Buddha. Diwali feirar sigeren til lyset. Vaisakhi markerer opprettinga av khalsa. Gjennom årleg feiring vert tradisjonane haldne levande og overførte til nye generasjonar.

Religionane tilbyr ulike svar på spørsmålet om kva det grunnleggjande problemet til mennesket er, og kva den ultimate løysinga inneber.

I dei abrahamittiske religionane er det grunnleggjande problemet synd – opprøret til mennesket mot eller avstanden frå Gud. Løysinga er frelse: gjenoppretting av forholdet mellom Gud og menneske. I kristendommen skjer dette gjennom nåden til Gud og forsoningsverket til Jesus. I islam handlar det om å underkaste seg viljen til Gud (islam tyder nettopp «underkasting») og leve etter lova til Gud. I jødedommen er det pakttruskap og lovoppfylling som kjenneteiknar det rette forholdet til Gud. Frelsa har i alle tre tradisjonane ein framtidig, eskatologisk dimensjon – den fullkomne frelsa høyrer til etter døden eller ved slutten på historia.

I hinduismen er det grunnleggjande problemet uvit (avidya) – manglande erkjenning av den sanne naturen til røyndomen. Sjela (atman) er fanga i samsara på grunn av karma og uvit. Løysinga er moksha – frigjering – som kan oppnåast gjennom ulike vegar: vegen til kunnskap (jnana), vegen til hengiving (bhakti) eller vegen til handling (karma yoga).

I buddhismen er problemet dukkha (liding/utilfredsstilling), forårsaka av begjær, tilknyting og uvit. Løysinga er nirvana – opphøyret av dukkha – oppnådd gjennom den åttfaldige vegen. I mahayana-buddhismen er idealet bodhisattvaen som arbeider for frigjeringa av alle vesen.

Det er verdt å merke seg at dei austlege tradisjonane gjennomgåande legg vekt på individuell transformasjon gjennom praksis (meditasjon, erkjenning), medan dei vestlege i større grad vektlegg guddommeleg inngriping og nåde. Men dette er eit generelt mønster, ikkje ein absolutt regel – bhakti-hinduismen vektlegg nåden til Gud, og kristne mystikarar vektlegg indre transformasjon.

I ei globalisert verd der menneske med ulik religiøs bakgrunn lever side om side, har religionsdialog vorte stadig viktigare. Religionsdialog handlar ikkje om å bli samde om at alle religionar «eigentleg seier det same», men om å utvikle gjensidig forståing, respekt og evne til fredeleg sameksistens.

Det finst ulike tilnærmingar til forholdet mellom religionane. Eksklusivismen hevdar at berre éin religion har sanninga og vegen til frelse – alle andre tek feil. Inklusivismen godkjenner at andre religionar kan innehalde sanning, men hevdar at den fulle sanninga finst i ens eigen tradisjon. Pluralismen hevdar at mange religiøse tradisjonar representerer gyldige vegar til det guddommelege, og at ingen einskild tradisjon har monopol på sanninga.

Fleire organisasjonar arbeider med interreligiøs dialog. Parlamentet for verdsreligionane (grunnlagt 1893) samlar representantar frå alle store religiøse tradisjonar. I Noreg arbeider Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) for dialog mellom ulike religiøse og livssynsbaserte organisasjonar. Skulefaget «Religion og etikk» har sjølv ei dialogisk tilnærming: målet er å forstå religionane innanfrå (empatisk) samtidig som ein analyserer dei utanfrå (kritisk).

Ei sentral utfordring i religionsdialogen er å balansere respekt for skilnader med identifisering av felles grunn. Den globale erklæringa «Towards a Global Ethic» (vedteken av Parlamentet for verdsreligionane i 1993) identifiserte fire grunnleggjande etiske prinsipp som vert delte av alle store religiøse tradisjonar: forplikting til ikkjevald, rettferd, sannferdigheit og likeverd mellom kvinner og menn. Desse felles prinsippa viser at religionane, trass i monalege teologiske skilnader, deler ein etisk kjerne som kan tene som grunnlag for samarbeid.

Globaliseringa har brakt religionane i verda nærare kvarandre enn nokosinne. Menneske med ulike religiøse bakgrunnar bur i dei same nabolaga, arbeider på dei same arbeidsplassane og deler dei same offentlege romma. Dette skaper både utfordringar og moglegheiter.

Blant utfordringane er religiøst motivert konflikt og ekstremisme. Sjølv om dei fleste religiøse menneske er fredelege, har religiøs identitet vorte brukt til å legitimere vald i mange samanhengar – frå krigar mellom religiøse grupper til terrorisme utført i namnet til religionen. Det er viktig å forstå at slik bruk av religion oftast handlar om makt, territorium og identitet, ikkje om teologi i seg sjølv.

Ei anna utfordring er spenninga mellom religiøse verdiar og menneskerettar – til dømes i spørsmål om kjønnslikestilling, seksualitet og religionsfridom. Korleis skal eit sekulært samfunn forholde seg til religiøse praksisar som nokre oppfattar som diskriminerande? Og korleis skal religionsfridommen vernast når han kolliderer med andre rettar?

Blant moglegheitene er potensialet for interreligiøst samarbeid om felles utfordringar: fattigdom, klimakrise, flyktningstraumar og sosial urettferd. Religiøse organisasjonar er blant dei største humanitære aktørane i verda, og tverreligiøst samarbeid kan mobilisere enorme ressursar for det felles gode.

For elevar i den norske skulen er kunnskap om religionane i verda ikkje berre eit akademisk anliggjande, men ein praktisk nødvendigheit for å forstå og navigere i eit fleirkulturelt og fleirreligiøst samfunn. Evna til å forstå dei religiøse perspektiva til andre – utan nødvendigvis å dele dei – er ein av dei viktigaste kompetansane i dagens verd.

Alle store religionar har heilage tekstar, men synet på naturen, autoriteten og bruken av tekstane varierer monaleg.

I jødedommen er Torahen (dei fem Mosebøkene) den mest sentrale teksten, forstått som lova til Gud gitt til Moses på Sinai. Talmud utgjer nedteikninga av den munnlege lova og er avgjerande for jødisk lovtolking. I kristendommen er Bibelen (Gamle og Nye testamentet) den heilage skrifta, men det finst ulike syn på autoriteten hennar – frå verbal inspirasjon (kvart ord er ordet til Gud) til ei meir open tolking der menneskelege forfattarar formidlar guddommelege sanningar i språket til si samtid. I islam vert Koranen rekna som den direkte, uforanderlege talen til Gud, openberra til profeten Muhammad gjennom engelen Jibril (Gabriel). Koranen har ein heilt spesiell status: han er på arabisk og vert rekna som ufeilbarleg i si opphavlege form.

I hinduismen finst eit hierarki av tekstar frå dei høgast rangerte vedaene (shruti – openberra kunnskap) til den meir tilgjengelege smriti-litteraturen som Bhagavadgita og eposa. Hinduismen har ikkje éin autoritativ tekst, men eit breitt spekter av skrifter med ulik status. I buddhismen samla ein læra til Buddha i store kanoniske samlingar – Tipitaka (pali-kanon) i theravada og ulike sutraer i mahayana – men buddhismen er generelt meir pragmatisk i synet på tekstar: dei er «flåtar» som kan forlatast når ein har nådd den andre breidda.

I sikhismen er Guru Granth Sahib unik ved at ho vert handsama som ein levande guru – ho vert dekt til, «vekt» om morgonen og «lagd til ro» om kvelden. Ho er også unik ved å inkludere tekstar frå forfattarar utanfor den eigne tradisjonen.

Eit av dei mest fascinerande trekka ved religionssamanlikninga er dei mystiske tradisjonane – dei straumdraga innanfor kvar religion som vektlegg direkte, indre erfaring av det guddommelege. Mystikarar frå ulike tradisjonar brukar ofte forbløffande like skildringar av erfaringane sine, sjølv om dei teologiske rammene er ulike.

I kristen mystikk skildrar skikkelsar som Meister Eckhart, Teresa av Avila og Johannes av Krossen erfaringar av «guddommeleg foreining» – ei oppleving av at grensene mellom sjølvet og Gud vert løyste opp. Meister Eckhart snakka om «Gelassenheit» (å sleppe taket) og om å finne Gud i den inste grunnen til sjela.

I islamsk sufisme skildrar mystikarar som Rumi, Ibn Arabi og al-Hallaj liknande erfaringar av fana (utslettinga av sjølvet i Gud). Dikta til Rumi om kjærleiksforholdet mellom sjela og det guddommelege har vorte verdslitteratur.

I hinduistisk mystikk vert erfaringa av atman-brahman-einskap skildra – den direkte opplevinga av at det individuelle sjølvet og den kosmiske røyndomen er eitt. I buddhismen skildrar zen-meistrar satori (plutseleg oppvakning) og theravada-tradisjonen nibbana som ein tilstand hinsides alle omgrep.

I jødisk kabbalah søkjer mystikaren å erfare dei guddommelege sefirot (aspekt av Gud) og å gjenopprette den kosmiske harmonien gjennom bøn og meditasjon. I sikhismen vert den direkte erfaringa av nærveret til Gud gjennom nam simran vektlagt.

Desse parallellane har fått nokre tenkjarar – som Aldous Huxley med ideen sin om ein «perennial philosophy» (evig filosofi) – til å hevde at alle religionar i bunn og grunn peikar mot den same erfaringa. Andre forskarar er meir forsiktige og peikar på at mystiske erfaringar alltid vert tolka innanfor bestemte kulturelle og teologiske rammer. Uansett viser dei mystiske tradisjonane at det finst ein djupare fellesgrunn mellom religionane enn dei ytre skilnadene kanskje antydar.

Trass i alle skilnadene mellom religionane i verda stiller dei mange av dei same grunnleggjande spørsmåla: Kva er meininga med livet? Kva er rett og gale? Kva skjer etter døden? Korleis bør eit menneske leve? Korleis forheld vi oss til liding?

Alle religionane har ein visjon om «det gode livet» – sjølv om innhaldet varierer. I jødedommen er det gode livet knytt til pakttruskap, lovoppfylling og rettferd (tzedakah). I kristendommen er det knytt til kjærleik (agape) – kjærleik til Gud og til nesten. I islam er det knytt til underkasting under viljen til Gud og dei fem søylene. I hinduismen er det knytt til dei fire purusharthaene (dharma, artha, kama, moksha). I buddhismen er det knytt til den åttfaldige vegen med vekt på medkjensle og visdom. I sikhismen er det knytt til nam japna (meditasjon), kirat karni (ærleg arbeid) og vand chakna (deling).

Alle religionane godkjenner at liding er ein grunnleggjande del av menneskelivet – men dei gir ulike forklaringar og svar. Dei abrahamittiske religionane snakkar om mysteriet til lidinga i lys av viljen til ein god Gud (teodicé-problemet). Hinduismen og buddhismen snakkar om karma og uvit som rota til lidinga, og tilbyr vegar til frigjering. Sikhismen forstår liding som ein del av hukam (viljen til Gud) og peikar mot hengiving og teneste som svar.

Det er også verdt å merke seg at alle religionane, trass i stereotypiar, har tradisjon for å verdsetje fornuft, kunnskap og etisk refleksjon. Jødisk talmudisk debatt, islamsk ijtihad (sjølvstendig juridisk resonnering), buddhistisk analytisk meditasjon og hinduistisk filosofisk argumentasjon viser alle at religion og fornuft ikkje nødvendigvis står i motsetnad til kvarandre.

I ei tid der religiøs pluralisme er kvardagsrøyndom, er evna til å sjå både skilnadene og fellestrekka mellom religionane ein avgjerande kompetanse. Målet til religionssamanlikninga er ikkje å rangere eller dømme, men å forstå – og gjennom forståing å leggje grunnlaget for respektfull sameksistens.

Samanlikninga mellom austlege og vestlege religionar avdekkjer grunnleggjande skilnader i gudsforståing, tidssyn, frelsesforståing og syn på heilage tekstar. Dei abrahamittiske religionane er monoteistiske, har eit lineært historiesyn, forstår problemet til mennesket som synd, og vektlegg guddommeleg openberring i heilage skrifter. Dei austlege religionane rommar eit breiare spekter av gudsførestillingar, har eit meir syklisk tidssyn, forstår problemet som uvit eller begjær, og har ei meir pragmatisk tilnærming til tekstar. Samtidig er det viktig å hugse at dette er generelle mønster, ikkje absolutte reglar: det finst stort mangfald innanfor kvar tradisjon, og grensene mellom «aust» og «vest» er meir gjennomtrengelege enn dei kan synast ved første augekast. Målet til religionssamanlikninga er ikkje å rangere, men å forstå – både det som er ulikt og det djupt menneskelege som foreinar alle religiøse tradisjonar: søken etter meining, sanning og frigjering.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Monoteisme, polyteisme og panteisme: Ein av dei mest grunnleggjande skilnadene mellom religiøse tradisjonar handlar om gudsforståinga.
- Etikk og menneskesyn i ulike tradisjonar: Dei etiske systema til religionane reflekterer den grunnleggjande gudsforståinga og verdsbiletet deira, men dei deler også overraskande mykje felles grunn.
- Lineært og syklisk tidssyn: Ein annan grunnleggjande skilnad mellom austlege og vestlege religionar handlar om synet på tid og historie.
- Ritar og religiøs praksis: mønster og skilnader: Alle religionar har ritar – handlingar som vert gjentekne i faste mønster og som ber symbolsk og åndeleg meining.
- Frelse, frigjering og opplysning: Religionane tilbyr ulike svar på spørsmålet om kva det grunnleggjande problemet til mennesket er, og kva den ultimate løysinga inneber.

Nøkkelomgrep