Torah, høytider og jødisk identitet.
Jødedommen er den eldste av dei tre abrahamittiske religionane og har i dag rundt 15 millionar tilhengjarar på verdsbasis, med dei største konsentrasjonane i Israel og USA. Trass i det relativt låge talet har jødedommen hatt ein enorm innverknad på verdshistoria, mellom anna som opphav til både kristendommen og islam. Sentralt i jødedommen står paktstanken – ideen om eit særskilt forhold mellom Gud og det jødiske folket. I dette kapittelet skal vi utforske dei historiske røtene, dei heilage skriftene, ritane og høgtidene til jødedommen, og sjå på nokre av dei mest skjelsetjande hendingane i jødisk moderne historie.
Grunnforteljinga i jødedommen byrjar med Abraham (Avraham), som ifølgje den bibelske tradisjonen levde i Mesopotamia rundt 1800 f.Kr. Gud inngjekk ei pakt (brit) med Abraham: Abraham og etterkomarane hans skulle tilbe den eine Gud, og til gjengjeld ville Gud gi dei eit spesielt land og gjere dei til eit stort folk. Omskjering (brit mila) vart teikn på denne pakta.
Den andre sentrale pakta er knytt til Moses (Moshe), som ifølgje tradisjonen leidde israelittane ut av slaveriet i Egypt (exodus). Ved fjellet Sinai mottok Moses Torahen – lova til Gud – inkludert dei ti boda. Sinai-pakta utvida forholdet mellom Gud og folket: israelittane forplikta seg til å følgje lovene til Gud, og Gud forplikta seg til å verne og velsigne dei. Denne paktstanken er grunnleggjande for jødisk identitet og sjølvforståing.
Det er viktig å understreke at det innanfor jødedommen finst ulike syn på kor bokstavleg desse forteljingane skal forståast. Nokre forstår dei som historiske hendingar, andre som meiningsberande forteljingar som uttrykkjer djupe sanningar om forholdet mellom Gud og menneske.
Eit sentralt omgrep i jødedommen som nemner det særskilte forholdet mellom Gud og det jødiske folket. Dei viktigaste paktene er pakta til Abraham (med omskjering som teikn) og Sinai-pakta (med Torahen som innhald). Pakta inneber gjensidige plikter mellom Gud og folket.
Den mest sentrale heilage teksten i jødedommen, som består av dei fem Mosebøkene (1.–5. Mosebok). Ordet «torah» tyder «rettleiing» eller «undervisning». I vidare forstand kan torah vise til heile den jødiske lovtradisjonen, inkludert den munnlege lova (Talmud).
Paktstanken kjem konkret til uttrykk i jødisk praksis gjennom brit mila – omskjeringsseremonien som vert utført på guteborn åtte dagar etter fødselen. Dette ritualet vert forstått som ei vidareføring av pakta mellom Gud og Abraham, slik det er skildra i 1. Mosebok 17. Seremonien markerer at barnet trer inn i paktsfellesskapet og er eit av dei mest universelt praktiserte ritane på tvers av jødiske retningar.
Monoteismen i jødedommen – trua på éin Gud – er kanskje det mest grunnleggjande bidraget hennar til den religiøse historia til verda. Det sentrale trusutsegnet Shema Yisrael («Høyr, Israel: Herren er vår Gud, Herren er éin», 5. Mosebok 6:4) vert resitert dagleg av observante jødar og utgjer kjernen i jødisk bøneliv.
Guden til jødedommen er både transcendent (opphøgd og hinsides verda) og immanent (nærverande i verda og i livet til mennesket). Gud er skaparen som har skapt verda med vilje og hensikt. Gud er også historia sin Gud – ein Gud som handlar i historia, inngår pakter og rettleier folket sitt. Til skilnad frå mange andre gudsførestillingar er den jødiske Guden ein etisk Gud som krev rettferd, miskunn og omsorg for dei svake.
Namnet til Gud i den hebraiske bibelen er JHVH (det «tetragrammatonet»), som tradisjonelt ikkje vert uttalt av ærbødigheit. I staden vert nemningar som «Adonai» (Herren) eller «HaShem» (Namnet) brukte. Denne praksisen speglar ein djup ærefrykt for det guddommelege og eit medvit om at Gud overskrid alle menneskelege kategoriar og nemningar.
Jødisk teologi har gjennom historia drøfta forholdet mellom allmakta og godleiken til Gud og den frie viljen til mennesket. Rabbinsk tradisjon held fast på at mennesket har fri vilje (bechirah) og er moralsk ansvarleg for handlingane sine. Denne spenninga mellom guddommeleg forsyn og menneskeleg fridom er eit tilbakevendande tema i jødisk tenking.
Det sentrale trusutsegnet i jødedommen: «Høyr, Israel: Herren er vår Gud, Herren er éin» (5. Mosebok 6:4). Shema vert resitert morgon og kveld av observante jødar og er ei vedkjenning av trua på den eine Gud. Det vert følgt av bønene Ve'ahavta og innleier fleire sentrale bøner i liturgien.
Dei heilage skriftene i jødedommen kan delast i to hovudkategoriar: den skriftlege lova og den munnlege lova.
Tanakh er hovudverket i den skriftlege lova og består av tre delar: Torah (dei fem Mosebøkene), Neviim (profetane) og Ketuvim (skriftene). Namnet Tanakh er eit akronym danna av forbokstavane i desse tre delane. Tanakh svarar i stor grad til det kristne Gamle testamentet, men bøkene er ordna annleis og har ein annan teologisk kontekst.
Torahen har høgast autoritet og inneheld både forteljinga om skapinga, patriarkane og exodus, samt dei 613 boda (mitzvot) som regulerer alle aspekt av livet. Profetbøkene inneheld bodskapen til Gud, formidla gjennom profetar som Jesaja, Jeremia og Esekiel. Skriftene inneheld ei variert samling som inkluderer Salmenes bok, Ordtøka, Jobs bok og Ruts bok.
Talmud er nedteikninga av den munnlege lova – dei tolkingane og diskusjonane som ifølgje tradisjonen vart overleverte munnleg frå Sinai saman med den skriftlege Torahen. Talmud består av Mishnah (den systematiserte munnlege lova, nedskriven rundt 200 e.Kr.) og Gemara (dei omfattande kommentarane og diskusjonane til rabbinarane). Det finst to versjonar: den babylonske Talmud og den jerusalemske Talmud, der den babylonske har fått størst autoritet.
Den sentrale teksten i rabbinsk jødedom, som består av Mishnah (munnleg lov) og Gemara (kommentarar og diskusjonar). Talmud inneheld juridiske drøftingar, etiske refleksjonar, forteljingar og teologiske spekulasjonar. Den babylonske Talmud er den mest autoritative versjonen og er eit enormt verk på over 6000 sider.
Halakha (av det hebraiske ordet for «å gå» eller «vegen å gå») er det jødiske lovsystemet som regulerer alle aspekt av livet – frå bøn og shabbat-overhalding til forretningsetikk og familierett. Halakha byggjer på dei 613 boda i Torahen (mitzvot: 248 positive påbod og 365 forbod), tolka og utdjupa gjennom Talmud og seinare rabbinsk litteratur.
Kosher-lovene (kashrut) er eit kjent døme på halakha i praksis. Desse lovene regulerer kva jødar kan ete: berre visse dyr er tillatne (drøvtyggjarar med kløyvde hovar, fisk med finnar og skjel), kjøt og mjølk skal ikkje blandast, og kjøtet må slaktast på ein bestemt måte (shechita) for å minimere lidinga til dyret. For mange jødar er kashrut-overhalding ei dagleg påminning om paktforholdet med Gud og ei praktisering av heilagdom i kvardagen.
Reinleikslover (niddah/tahara) regulerer rituell reinleik, særleg knytt til menstruasjon og mikveh (rituelt bad). Lovene for familierett (kiddushin) regulerer ekteskap, skilsmisse og arv. Lovene for shabbat-overhalding forbyr 39 kategoriar av «arbeid» på sabbaten, noko som i praksis tyder at mange ortodokse jødar avstår frå å køyre bil, bruke elektrisitet eller handle på shabbat.
Det er viktig å forstå at halakha ikkje vert opplevd som ei byrde av dei som praktiserer henne, men som ein veg til helleggjering av kvardagen – ein måte å gjere kvart augneblikk til ein arena for gudsmedvit. Samtidig varierer graden av lovoppfylling enormt mellom ulike jødiske retningar: ortodokse jødar held seg til halakha som bindande, reformjødar tilpassar henne til individuelle forhold, og sekulære jødar held seg til henne selektivt eller ikkje i det heile.
Det jødiske lovsystemet, avleidd av dei 613 boda i Torahen og utdjupa gjennom Talmud og rabbinsk lovlitteratur. Halakha regulerer alle aspekt av livet: bøn, shabbat, kosher-reglar, familierett, forretningsetikk og meir. Ordet tyder «vegen å gå» og uttrykkjer at jødisk lov er ein levemåte, ikkje berre ei trusvedkjenning.
Shabbat (sabbaten) illustrerer halakha i praksis. Frå fredag kveld til laurdag kveld held mange jødiske familiar shabbat med ei rekkje ritar: lystenning (typisk av kvinna i husstanden), kiddush (velsigning over vinen), netilat jadajim (handvasking) og bøn over brødet (challah). Familien samlast til festmåltid, og den ortodokse jøden avstår frå dei 39 formene for «arbeid». Shabbat vert ikkje opplevd som ein restriksjon, men som ei «dronning» – ei vekentleg feiring av kvile, fellesskap og åndeleg fornying. Sjølv mange sekulære jødiske familiar held ei form for shabbat-markering som eit identitets- og familieritual.
Jødedommen er ein religion med rik rituell praksis, der høgtider og kvardagsritar markerer forholdet mellom Gud og folket gjennom syklusen til året og livet.
Shabbat (sabbaten) er den viktigaste vekentlege markeringa – ein kviledag frå fredag kveld til laurdag kveld som vert feira med lystenning, velsigningar, måltid og synagogebesøk. Shabbat minner om skapinga (Gud kvilte på den sjuande dagen) og om frigjeringa frå Egypt.
Blant dei årlege høgtidene er Rosh Hashanah (det jødiske nyttåret) og Yom Kippur (forsoningsdagen) dei mest høgtidelege. Rosh Hashanah innleier ti dagar med anger og refleksjon som kulminerer i Yom Kippur – den heilagaste dagen i jødedommen, prega av faste og bøn om tilgjeving.
Pesach (påske) feirar frigjeringa frå Egypt og vert markert med seder-måltidet, der exodus-forteljinga vert gjenfortald. Sukkot (lauvhyttefesten) minner om vandringa i ørkenen. Shavuot feirar mottakinga av Torahen ved Sinai. Hanukkah (lysenes fest) markerer gjeninnviinga av tempelet i Jerusalem i det andre hundreåret f.Kr.
Livsløpsritar inkluderer brit mila (omskjering), bar/bat mitzvah (religiøs myndigheitsalder ved 12/13 år), bryllaup under ein chuppah (baldakin) og gravferdsritar med shiva-perioden (sju dagar med sorg).
Under pesach-seder (påskemåltidet) stiller den yngste ved bordet fire spørsmål som byrjar med «Kvifor er denne kvelden annleis enn alle andre kveldar?» Denne praksisen illustrerer den pedagogiske tilnærminga i jødedommen: historia om exodus vert overlevert aktivt frå generasjon til generasjon gjennom rituell deltaking, ikkje berre gjennom passiv tilhøyring. Kvar generasjon skal oppleve det som om dei sjølve vart frigjorde frå Egypt.
Synagogen (frå gresk «forsamlingsstad», på hebraisk beit knesset – «forsamlingshus») er den sentrale staden for jødisk gudsteneste, studium og fellesskap. Etter øydelegginga av det andre tempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr. vart synagogen den viktigaste religiøse institusjonen i jødedommen, og bøn og studium erstatta dei gamle tempelofringane.
I synagogen er den heilage Torah-rullen plassert i eit spesielt skap kalla aron ha-kodesh (det heilage skapet), som er plassert i retning Jerusalem. Under sabbatsgudstenesta vert det lese frå Torah-rullen, som er handskriven på pergament. Torah-lesinga følgjer ein fast syklus slik at heile Torahen vert lesen gjennom i løpet av eitt år. Eit ner tamid (evig lys) brenn framfor aron ha-kodesh som symbol på det vedvarande nærveret til Gud.
Rolla til rabbinaren har endra seg gjennom historia. I talmudisk tid var rabbinarar primært lovlærde og dommarar. I moderne tid fungerer rabbinarar ofte som åndelege rettleiarar, forkynnarar, lærarar og samfunnsleiarar – ei rolle som liknar meir på rolla til den kristne presten. I ortodoks jødedom er rabbinatet førebehalde menn, medan reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonistisk jødedom ordinerer kvinnelege rabbinarar.
Kantoren (chazan) leier den liturgiske songen i synagogen og har ei viktig rolle i å gjere gudstenesta til ei levande åndeleg oppleving. Jødisk liturgisk musikk varierer enormt – frå ashkenazisk (europeisk-jødisk) tradisjon med sine karakteristiske melodiar til sefardisk (spansk-jødisk og orientalsk-jødisk) tradisjon med sine middelhavsinspirerte tonar.
Fleirtal av mitzvah – «bod» eller «god gjerning» på hebraisk. Torahen inneheld 613 mitzvot: 248 positive påbod («du skal») og 365 forbod («du skal ikkje»). Oppfylling av mitzvot er sentralt i jødisk liv og vert forstått som eit svar på pakta til Gud – ein måte å helleggjere kvardagen og leve i samsvar med viljen til Gud.
Jødisk historie er uløyseleg knytt til diaspora – livet utanfor det historiske heimlandet Israel. Etter øydelegginga av tempelet i 70 e.Kr. og den endelege fordrivinga frå Judea etter Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr. spreidde jødiske samfunn seg over heile Romarriket og vidare til Europa, Midtausten, Nord-Afrika og Sentral-Asia.
Dei to hovudgreinene av diasporajødedommen er ashkenazisk jødedom (med røter i sentral- og austeuropeisk kultur) og sefardisk jødedom (med røter i Den iberiske halvøya og Middelhavsområdet). Desse to tradisjonane har utvikla ulike liturgiske tradisjonar, musikk, matkultur og språk. Ashkenaziske jødar utvikla jiddisch (eit germansk-hebraisk blandingsspråk), medan sefardiske jødar tala ladino (eit spansk-hebraisk blandingsspråk). Begge er rike kulturelle tradisjonar med eigen litteratur, poesi og musikk.
I tillegg finst det mizrachi-jødar (austlege jødar frå Midtausten og Nord-Afrika), etiopiske jødar (Beta Israel), indiske jødiske samfunn (som Bene Israel i Mumbai og Cochin-jødane i Kerala), og kinesiske jødar (Kaifeng-jødane). Denne kulturelle breidda viser at jødedommen er langt meir mangfaldig enn mange ser for seg.
I Noreg har det vore jødisk nærvær sidan 1800-talet, etter at «jødeparagrafen» i grunnlova vart oppheva i 1851. I dag bur det rundt 1500 jødar i Noreg, med synagogar i Oslo og Trondheim. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo er den eldste jødiske meinigheita i Noreg. Norsk-jødisk historie inkluderer det smertefulle kapittelet med deportasjonen av 773 norske jødar til Auschwitz under andre verdskrigen, der berre 38 overlevde.
Det kulturelle mangfaldet i jødedommen kan illustrerast gjennom mattradisjonar. Ashkenazisk jødisk mat inkluderer rettar som gefilte fish, kreplach, kugel og latkes – rettar med røter i austeuropeisk kokkekunst, tilpassa kosher-reglane. Sefardisk jødisk mat inkluderer rettar som shakshuka, couscous, bourekas og ladino-inspirerte søtsaker – med tydelegare middelhavsinnverknad. Begge tradisjonane følgjer dei same kosher-lovene, men dei kulinariske uttrykka er svært ulike. Mattradisjonar er ein viktig del av jødisk identitet og bind generasjonar saman gjennom felles ritar og smakar.
To hendingar i det tjuande hundreåret har hatt avgjerande tyding for jødisk historie og identitet: Holocaust (Shoah) og opprettinga av staten Israel.
Holocaust (1941–1945) var det systematiske folkemordet til det nazistiske Tyskland på jødane i Europa, der om lag seks millionar jødiske menn, kvinner og born vart drepne. Shoah (som tyder «katastrofe» på hebraisk) representerer eit av dei mørkaste kapitla i historia og har prega jødisk identitet, teologi og politikk djupt. For mange jødar reiste Holocaust grunnleggjande teologiske spørsmål: Korleis kan ein god og allmektig Gud tillate slik liding? Ulike jødiske tenkjarar har gitt svært ulike svar på dette spørsmålet, frå dei som meiner at Holocaust krev ein ny teologi, til dei som finn meining innanfor tradisjonelle rammer.
Staten Israel vart oppretta i 1948, delvis som ein konsekvens av visjonen til sionismen om eit jødisk heimland og delvis som eit svar på forfølgingane i Europa. For mange jødar representerer Israel oppfyllinga av ein historisk lengsel etter å vende tilbake til det bibelske heimlandet. Samtidig har opprettinga av staten Israel ført til ein langvarig konflikt med palestinarane, som også gjer krav på det same landområdet. Denne konflikten reiser vanskelege spørsmål om rettferd, tryggleik og identitet som framleis er uløyste.
Det er viktig å skilje mellom jødedom som religion og sionisme som politisk rørsle. Ikkje alle jødar er sionistar, og det finst jødiske grupper som er kritiske til politikken til staten Israel. Jødedommen som religiøs tradisjon er langt breiare enn det politiske spørsmålet om Israel.
Det systematiske folkemordet til det nazistiske Tyskland på jødane i Europa under andre verdskrigen (1941–1945), der om lag seks millionar jødar vart drepne. Shoah tyder «katastrofe» på hebraisk og vert ofte brukt i jødisk samanheng. Holocaust har hatt djup innverknad på jødisk teologi, identitet og internasjonal politikk.
Antisemittisme – hat og fordommar mot jødar – har ei lang og smertefull historie i Europa og i verda. Å forstå dei ulike formene for antisemittisme er viktig for å forstå jødisk historie og for å kjempe mot fordommar i vår eiga tid.
Kristen antijudaisme – teologisk grunngitt jødefiendskap – har røter heilt tilbake til dei tidlege kristne hundreåra. Skuldingar om at jødane var kollektivt ansvarlege for døden til Jesus, førte til forfølging, tvangsomvending og utdriving gjennom heile mellomalderen. Korsfarartida, inkvisisjonen og utdrivingane frå England (1290), Frankrike (1394) og Spania (1492) er smertefulle døme.
Moderne, rasistisk antisemittisme oppstod på 1800-talet og definerte jødar som ein «rase» snarare enn ei religiøs gruppe. Denne rasebaserte antisemittismen, kombinert med konspirasjonsteoriar om jødisk makt, kulminerte i nasjonalsosialismen til Hitler og Holocaust. Dei beryktede «Sions vises protokollar» – eit forfalska dokument som hevda å avsløre ein jødisk verdskonspirasjon – vart brukt som propaganda og vert dessverre framleis spreidd i nokre miljø.
I dag tek antisemittisme ulike former: frå tradisjonelle stereotypiar og konspirasjonsteoriar til antisemittisk motivert vald og truslar. Forsking frå HL-senteret i Noreg viser at haldningar som «jødar har for stor innverknad» framleis finst i delar av folkesetnaden. Det er viktig å skilje mellom legitim kritikk av politikken til staten Israel og antisemittisme – men også å erkjenne at kritikk av Israel nokre gonger fungerer som eit medium for antisemittiske haldningar.
For jødiske samfunn i Noreg og Europa er antisemittisme ei levande uro som påverkar kvardagen – frå tryggingstiltak rundt synagogar til erfaringar med hets og diskriminering.
Moderne jødedom rommar fleire retningar med ulik tilnærming til tradisjon, lov og modernitet.
Ortodoks jødedom held fast på at Torahen er guddommeleg openberra og at halakha (den jødiske lova) er bindande i sin heilskap. Innanfor ortodoksien finst det både moderne ortodokse (som kombinerer lovoppfylling med deltaking i det moderne samfunnet) og ultraortodokse (haredi) grupper som lever meir åtskilde.
Konservativ jødedom (i USA kalla «Conservative Judaism», i Europa ofte «Masorti») aksepterer at halakha er bindande, men opnar for historisk-kritisk tolking og gradvise endringar i møte med moderne utfordringar.
Reformjødedom (i Europa ofte kalla «liberal jødedom») vektlegg jødisk etikk og identitet, men meiner at dei rituelle lovene kan tilpassast den enkelte og samtida. Reformjødedommen var den første retninga som ordinerte kvinnelege rabbinarar.
Det finst også rekonstruksjonistisk jødedom, sekulær jødedom og andre retningar. Felles for dei alle er ei tilknyting til den jødiske tradisjonen, historia og folkefellesskapet, sjølv om dei er usamde om omfanget og autoriteten til lova.
Jødedommen har ein sterk etisk tradisjon som gjennomsyrer både dei heilage tekstane og den daglege praksisen. Eit sentralt omgrep i moderne jødisk etikk er tikkun olam – «å reparere verda». Omgrepet har røter i kabbalistisk (jødisk mystisk) tradisjon, der det viser til rolla mennesket har i å gjenopprette den kosmiske harmonien. I moderne bruk har tikkun olam vorte eit samleomgrep for jødisk sosialt ansvar og engasjement for rettferd.
Profetane i Tanakh – Jesaja, Amos, Mika og andre – formidla ein kraftfull bodskap om sosial rettferd. «Kva krev Herren av deg? Berre å gjere rett, å elske trufast og å vandre audmjukt med din Gud» (Mika 6:8) er eit av dei mest siterte versa og uttrykkjer kjernen i profetisk etikk: Gud krev ikkje berre rituell overhalding, men rettferd og medkjensle.
Tzedakah (veldedigheit/rettferd) er ein sentral mitzvah i jødedommen. Ordet kjem frå det hebraiske ordet for «rettferd» – å gi til trengjande vert ikkje forstått som veldedigheit i nådig forstand, men som ei plikt og eit uttrykk for rettferd. Mellomalderfilosofen Maimonides (1135–1204) etablerte ein berømt «stige» med åtte nivå av tzedakah, der det høgaste nivået er å hjelpe ein person til å bli sjølvforsørgjande.
Jødisk medisinsk etikk, forretningsetikk og miljøetikk byggjer alle på halakhiske prinsipp. Til dømes forbyr bal tashchit («du skal ikkje øydeleggje») unødvendig øydelegging av naturressursar – eit prinsipp som i dag vert brukt som grunnlag for jødisk miljøengasjement. Pikuach nefesh (ukrenkelegheita til livet) er prinsippet om at redning av liv overstyrer nesten alle andre bod – sjølv shabbat-lovene kan brytast for å redde eit liv.
Hebraisk for «å reparere verda». Eit omgrep med røter i kabbalistisk tradisjon som i moderne jødedom vert brukt som samleomgrep for sosialt ansvar, rettferdskamp og etisk engasjement. Tikkun olam uttrykkjer tanken om at menneske har eit ansvar for å gjere verda betre – at dette er ein del av den guddommelege planen.
Jødedommen er ein av dei eldste monoteistiske religionane i verda, med paktstanken som berande prinsipp. Pakta til Abraham og Sinai-pakta etablerer forholdet mellom Gud og det jødiske folket, eit forhold som vert uttrykt gjennom lovoppfylling, høgtidsfeiring og kvardagsritar. Dei heilage tekstane – Tanakh og Talmud – rommar både guddommeleg lov, profetisk visjon og rabbinsk refleksjon. Jødiske høgtider som Shabbat, Pesach og Yom Kippur knyter den levande tradisjonen til dei historiske grunnforteljingane. I moderne tid har Holocaust og opprettinga av staten Israel forma jødisk identitet på gjennomgripande måtar. Jødedommen i dag er mangfaldig, med retningar som spenner frå ultraortodoks til sekulær, men med ei felles tilknyting til tradisjon og fellesskap.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Pakta til Abraham og Moses: Grunnforteljinga i jødedommen byrjar med Abraham (Avraham), som ifølgje den bibelske tradisjonen levde i Mesopotamia rundt 1800 f.Kr. Gud inngjekk ei pakt (brit) med…
- Monoteisme og gudsforståing i jødedommen: Monoteismen i jødedommen – trua på éin Gud – er kanskje det mest grunnleggjande bidraget hennar til den religiøse historia til verda.
- Heilage skrifter: Tanakh og Talmud: Dei heilage skriftene i jødedommen kan delast i to hovudkategoriar: den skriftlege lova og den munnlege lova.
- Halakha: det jødiske lovsystemet: Halakha (av det hebraiske ordet for «å gå» eller «vegen å gå») er det jødiske lovsystemet som regulerer alle aspekt av livet – frå bøn og shabbat-overhalding…
- Jødiske høgtider og ritar: Jødedommen er ein religion med rik rituell praksis, der høgtider og kvardagsritar markerer forholdet mellom Gud og folket gjennom syklusen til året og livet.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Pakta til Abraham og Moses | Grunnforteljinga i jødedommen byrjar med Abraham (Avraham), som ifølgje den bibelske tradisjonen levde i Mesopotamia rundt 1800 f.Kr. Gud inngjekk ei… |
| Monoteisme og gudsforståing i jødedommen | Monoteismen i jødedommen – trua på éin Gud – er kanskje det mest grunnleggjande bidraget hennar til den religiøse historia til verda. |
| Heilage skrifter: Tanakh og Talmud | Dei heilage skriftene i jødedommen kan delast i to hovudkategoriar: den skriftlege lova og den munnlege lova. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.