4.3 Sivile og politiske rettigheter

Sivile og politiske rettar

Sivile og politiske rettar handlar om å verne individet mot overgrep frå staten og sikre at borgarane kan delta i styringa av samfunnet. Desse rettane har røter i filosofien til opplysningstida og dei store revolusjonane, og dei blir ofte rekna som «første generasjons» menneskerettar.

Sivile rettar vernar fridommen og integriteten til individet – retten til liv, fridom frå tortur, ytringsfridom og religionsfridom. Politiske rettar sikrar moglegheita til borgarane til å delta i det politiske livet – røysterett, rett til å stille til val og organisasjonsfridom.

I dette kapittelet skal vi sjå nærare på dei viktigaste sivile og politiske rettane, diskutere grunngivinga og grensene for dei, og sjå på korleis dei fungerer i praksis.

Ytringsfridom

Ytringsfridommen blir rekna som ein av dei mest grunnleggjande menneskerettane, og han er ein føresetnad for demokratiet. Han er verna i mellom anna:
- Verdserklæringa artikkel 19
- ICCPR artikkel 19
- EMK artikkel 10
- Grunnlova § 100

Grunngivingar for ytringsfridom

Ytringsfridommen blir vanlegvis grunngitt med tre hovudargument:

1. Sanningsargumentet: Fri meiningsutveksling er den beste vegen til sanning. Idear må kunne prøvast mot kvarandre i open debatt. Filosofen John Stuart Mill argumenterte i «On Liberty» (1859) for at undertrykking av meiningar – sjølv feilaktige – fråtek samfunnet moglegheita til å nå sanninga.

2. Demokratiargumentet: Eit fungerande demokrati krev at borgarane fritt kan diskutere politiske spørsmål, kritisere styresmaktene og ta imot informasjon. Utan ytringsfridom kan ikkje demokratiet fungere.

3. Autonomiargumentet: Ytringsfridom er ein del av sjølvbestemminga og verdigheita til individet. Å uttrykkje meiningane sine er ei grunnleggjande menneskeleg aktivitet.

Grenser for ytringsfridommen

Ytringsfridommen er ikkje absolutt. Internasjonale konvensjonar og nasjonal lovgiving set visse grenser:

- Oppfordring til vald og folkemord: ICCPR artikkel 20 forbyr propaganda for krig og hatytringar som oppfordrar til diskriminering, fiendskap eller vald
- Hatytringar: Mange land, inkludert Noreg, har lovgiving mot hatytringar (straffelova § 185)
- Ærekrenking: Vern av andres omdøme
- Personvern: Vern mot uberettiga offentleggjering av personlege opplysningar
- Tryggleiken til riket: Hemmeleghald av opplysningar som kan true nasjonal tryggleik

I Grunnlova § 100 heiter det at ytringsfridommen berre kan avgrensast dersom det er «føreskrive i lov» og det lèt seg forsvare «halde opp imot ytringsfridommens grunngiving i sanningssøken, demokrati og individets frie meiningsdanning».

Religions- og trusfridom

Religions- og trusfridommen er verna i Verdserklæringa artikkel 18, ICCPR artikkel 18, EMK artikkel 9 og Grunnlova § 16. Retten inneheld fleire element:

Forum internum og forum externum

- Forum internum (den indre sfæren): Retten til å ha, endre eller forlate ei tru eller livsanskuelse. Denne retten er absolutt og kan aldri avgrensast.
- Forum externum (den ytre sfæren): Retten til å utøve religionen eller trua si gjennom gudsteneste, praksis og undervisning. Denne kan avgrensast under visse vilkår.

Religionsfridom i Noreg

Noreg har gjennomgått ei monaleg utvikling. Grunnlova av 1814 forbaud jødar og jesuittar tilgang til riket. Jødeparagrafen vart oppheva i 1851 og jesuittparagrafen i 1956. I 2012 vart statskyrkjeordninga avvikla, og Den norske kyrkja vart eit sjølvstendig rettssubjekt. Grunnlova § 16 fastslår at alle innbyggjarar i riket har fri religionsutøving, men at Den norske kyrkja held fram som Noregs folkekyrkje.

Aktuelle debattar

Religionsfridommen reiser mange aktuelle debattar i Noreg og internasjonalt:
- Bruk av religiøse plagg i det offentlege rommet (hijab, niqab, kross)
- Religiøse skular og undervisningsfridom
- Samvitsfridom for helsepersonell (t.d. reservasjonsretten for fastlegar)
- Forholdet mellom religionsfridom og andre rettar (likestilling, rettane til barn)

Rettstryggleik

Rettstryggleik handlar om at individet skal vere verna mot vilkårleg maktbruk frå staten si side, og at rettslege avgjerder skal takast på ein forsvarleg måte. Rettstryggleik er ein føresetnad for alle andre rettar – utan eit fungerande rettssystem er rettane berre ord på eit papir.

Sentrale element i rettstryggleiken

- Legalitetsprinsippet: Styresmaktene kan berre gripe inn i rettane til borgarane med heimel i lov. Inga straff utan lov (nulla poena sine lege).
- Likskap for lova: Alle skal behandlast likt av rettssystemet, uavhengig av status, økonomi eller bakgrunn.
- Rett til rettferdig rettargang: Kvar einskild har rett til å få saka si prøvd av ein uavhengig og upartisk domstol innan rimeleg tid (EMK artikkel 6).
- Uskuldspresumsjonen: Kvar einskild er uskuldig inntil det motsette er bevist (Grunnlova § 96).
- Kontradiksjonsprinsippet: Begge partar skal ha moglegheit til å uttale seg og imøtegå argumenta til motparten.
- Rett til forsvarar: Den som er tiltalt for ei straffbar handling, har rett til å la seg bistå av ein forsvarar.
- Forbod mot dobbeltstraff: Ingen skal straffast to gonger for same handling (ne bis in idem).
- Forbod mot tilbakeverkande lovgiving: Lover skal ikkje gjevast tilbakeverkande kraft til skade for borgarane.

Rettstryggleik under press

Rettstryggleiken kan kome under press i krisetider. Etter terroråtaka 11. september 2001 vedtok mange land lover som utvida overvakingsmoglegheitene til staten og avgrensa rettstryggleiksgarantiar for terrormistenkte. Debatten om balansen mellom tryggleik og rettstryggleik går framleis.

Røysterett og politisk deltaking

Røysteretten – retten til å røyste ved val og stille til val – er den viktigaste politiske retten i eit demokrati. Han er verna i Verdserklæringa artikkel 21, ICCPR artikkel 25 og Grunnlova § 49.

Utviklinga av røysteretten i Noreg

Røysteretten i Noreg har gjennomgått ei dramatisk utvikling:
- 1814: Grunnlova gav røysterett til menn over 25 som eigde eigedom – ca. 40 % av menn
- 1884: Parlamentarismen blir innført
- 1898: Allmenn røysterett for menn
- 1901: Avgrensa kommunal røysterett for kvinner
- 1907: Avgrensa røysterett for kvinner ved stortingsval (vilkårsbunden av inntekt)
- 1913: Allmenn røysterett for kvinner – Noreg var det fjerde landet i verda
- 1920: Røysterettsalderen blir senka til 23 år
- 1978: Røysterettsalderen blir senka til 18 år

Politisk deltaking utover røysterett

Politisk deltaking omfattar meir enn å røyste ved val:
- Rett til å stille til val
- Organisasjonsfridom – rett til å danne og delta i politiske parti
- Forsamlingsfridom – rett til å demonstrere og delta i fredelege samlingar
- Rett til å ta del i styringa av offentlege anliggende

Desse rettane heng saman: utan organisasjonsfridom og forsamlingsfridom kan ikkje røysteretten utøvast meiningsfullt. Retten til å kritisere styresmaktene (ytringsfridom) er også ein føresetnad for reell politisk deltaking.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Sivile og politiske rettar: Sivile rettar vernar den personlege fridommen og integriteten til individet mot inngrep frå staten.
- Hatytringar: Hatytringar er ytringar som uttrykkjer hat, forfølging eller ringeakt overfor bestemte grupper basert på kjenneteikn som etnisitet, religion, seksuell orientering…
- Legalitetsprinsippet: Legalitetsprinsippet (lovkravet) er eit grunnleggjande rettsstatsprinsipp som inneber at offentlege styresmakter ikkje kan gripe inn i rettssfæren til borgarane utan…
- Ytringsfridom: Ytringsfridommen blir rekna som ein av dei mest grunnleggjande menneskerettane, og han er ein føresetnad for demokratiet.
- Grunngivingar for ytringsfridom: Ytringsfridommen blir vanlegvis grunngitt med tre hovudargument

Nøkkelomgrep