4.1 Menneskerettighetenes historie og utvikling

Historia og utviklinga til menneskerettane

Menneskerettar er rettar som tilkjem alle menneske i kraft av å vere menneske. Dei er universelle, umissande og udelelege. Men ideen om at kvart einskild menneske har grunnleggjande rettar som ingen stat eller styresmakt kan ta frå dei, har ikkje alltid vore sjølvsagd. Tvert imot er menneskerettane eit resultat av ei lang historisk utvikling, prega av filosofisk tenking, politiske revolusjonar og brutale erfaringar med overgrep og undertrykking.

I dette kapittelet skal vi følgje historia til menneskerettane frå naturrettstenkinga i antikken, gjennom opplysningstida og dei store revolusjonane, fram til vedtakinga av FNs verdserklæring om menneskerettane i 1948. Vi skal sjå korleis ideen om medfødde og ukrenkjelege rettar gradvis voks fram, og korleis han vart nedfelt i juridisk bindande dokument som formar verda vår i dag.

Naturrettstenking – røtene til menneskerettane

Ideen om at det finst visse rettar som er «naturlege» og gjeld for alle menneske, har røter heilt tilbake til antikken. Dei greske stoikarane meinte at det fanst ei naturleg lov – ein universell moralsk orden – som gjaldt for alle rasjonelle vesen uavhengig av kva bystat dei høyrde til. Den romerske filosofen og statsmannen Cicero (106–43 f.Kr.) formulerte dette slik: «Det finst éi sann lov, den rette fornufta, som stemmer overeins med naturen, gjeld for alle menneske og er uforanderleg og evig.»

Naturretten i mellomalderen

I mellomalderen vart naturrettstenkinga ført vidare og kopla til kristen teologi. Thomas Aquinas (1225–1274) argumenterte for at naturlova var uttrykk for Guds fornuft, og at menneske gjennom si eiga fornuft kunne erkjenne denne lova. Aquinas meinte at positiv lov (menneskeskapt lov) måtte vurderast opp mot naturlova, og at lover som stridde mot naturlova, ikkje var ekte lover. Dette var ein viktig tanke fordi han gav grunnlag for å kritisere urettferdige lover og styresmakter.

Magna Carta (1215)

Eit tidleg og viktig dokument i menneskerettshistoria er Magna Carta (Det store fridomsbrevet) frå 1215. Engelske baronar tvinga kong Johan til å akseptere ein avtale som avgrensa kongemakta og fastslo visse rettar. Blant dei viktigaste føresegnene var at ingen fri mann kunne fengslast eller fråtakast eigedommar utan lovleg dom av likemenn. Sjølv om Magna Carta først og fremst verna adelen, etablerte han eit viktig prinsipp: at sjølv kongen var underlagd lova.

Opplysningstida og dei store revolusjonane

Opplysningstida på 1600- og 1700-talet representerte eit gjennombrot for ideen om individuelle rettar. Filosofar som John Locke, Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu utvikla teoriar som la grunnlaget for moderne menneskerettstenking.

John Locke (1632–1704)

John Locke blir rekna som ein av dei viktigaste filosofane bak ideen om naturlege rettar. I verket sitt «Two Treatises of Government» (1689) argumenterte han for at alle menneske er fødde med visse naturlege rettar: retten til liv, fridom og eigedom. Locke meinte at den fremste oppgåva til staten er å verne desse rettane, og at folket har rett til å gjere opprør dersom staten ikkje oppfyller denne oppgåva. Dette var ein radikal tanke i ei tid prega av eineveldig kongemakt.

Jean-Jacques Rousseau (1712–1778)

Rousseau utvikla tanken om samfunnskontrakten – ideen om at legitim statsmakt byggjer på ein avtale mellom frie og likeverdige borgarar. I naturtilstanden var mennesket fritt og godt, meinte Rousseau, men sivilisasjonen hadde innført ulikskap og undertrykking. Løysinga var ein ny samfunnskontrakt der folkeviljen (volonté générale) var grunnlaget for lovgivinga.

Montesquieu (1689–1755)

Montesquieu argumenterte for maktfordelingsprinsippet – at statsmakta bør delast mellom lovgivande, utøvande og dømmande makt for å hindre maktmisbruk. Dette prinsippet vart avgjerande for vernet av individuelle rettar, fordi det hindrar at éin maktinstans får total kontroll over borgarane.

Dei store rettserklæringane

Ideane til opplysningsfilosofane vart sette ut i praksis gjennom dei store revolusjonane på slutten av 1700-talet.

Den amerikanske sjølvstendeerklæringa (1776)

Den amerikanske sjølvstendeerklæringa, skriven av Thomas Jefferson, slo fast: «Vi held desse sanningane for å vere sjølvinnlysande, at alle menneske er skapte like, at dei er utstyrte av Skaparen sin med visse umissande rettar, at blant desse er liv, fridom og strev etter lykke.» Erklæringa var direkte inspirert av naturrettsfilosofien til Locke og etablerte prinsippet om at legitimiteten til staten kviler på samtykket til folket.

Den franske menneskerett- og borgarretterklæringa (1789)

Under den franske revolusjonen vedtok Nasjonalforsamlinga «Erklæringa om rettane til mennesket og borgaren» (Déclaration des droits de l'homme et du citoyen). Artikkel 1 i erklæringa slo fast: «Menneska blir fødde og held fram med å vere frie og like i rettar.» Erklæringa fastslo retten til fridom, eigedom, tryggleik og motstand mot undertrykking, samt ytringsfridom og religionsfridom.

Avgrensingar

Det er viktig å merke seg at desse erklæringane hadde monalege avgrensingar sett med moderne auge. «Alle menneske» tydde i praksis kvite, eigedomseigande menn. Kvinner, slavar og urfolk var ikkje inkluderte. Olympe de Gouges skreiv i 1791 «Erklæringa om rettane til kvinna og borgarinna» som ein protest mot dette, men ho vart avretta under terroren i 1793. Det tok lang tid før rettane vart utvida til å gjelde alle.

1800-talet: Utviding av rettar

Gjennom 1800-talet vart rettane gradvis utvida til fleire grupper:

Avskaffing av slaveriet

Kampen for røysterett

Arbeidarrørsla

Folkeretten byrjar å ta form

Verdserklæringa om menneskerettane (1948)

Andre verdskrigen og Holocaust representerte eit sivilisasjonsbrot som tvinga verdssamfunnet til å handle. Folkemord, konsentrasjonsleirar og systematisk undertrykking viste med all tydelegheit kva som kunne skje når grunnleggjande rettar ikkje vart respekterte.

Opprettinga av FN og arbeidet med erklæringa

FN vart oppretta i 1945, og allereie i FN-pakta vart det slått fast at organisasjonen skulle fremje respekt for menneskerettar. Ein kommisjon leidd av Eleanor Roosevelt fekk i oppgåve å utarbeide ein internasjonal menneskerettserklæring.

Arbeidet involverte representantar frå alle regionar og kulturar i verda, deriblant den libanesiske filosofen Charles Malik, den kinesiske diplomaten Peng-chun Chang, den franske juristen René Cassin og den kanadiske juristen John Humphrey. Erklæringa vart bevisst utforma for å spegle ulike filosofiske, religiøse og kulturelle tradisjonar.

Vedtaking og innhald

Den 10. desember 1948 vedtok generalforsamlinga i FN Verdserklæringa om menneskerettane med 48 røyster for, 0 mot og 8 avhaldande (Sovjetunionen, Saudi-Arabia, Sør-Afrika og fleire austblokkland). Erklæringa inneheld 30 artiklar som dekkjer eit breitt spekter av rettar:

- Sivile og politiske rettar: Rett til liv, fridom frå tortur, ytringsfridom, religionsfridom, rettstryggleik, røysterett
- Økonomiske, sosiale og kulturelle rettar: Rett til arbeid, utdanning, helse, sosial tryggleik, kulturliv

Betydning

Verdserklæringa er ikkje juridisk bindande i seg sjølv, men ho har fått enorm betydning som eit moralsk og politisk grunnlagsdokument. Ho har inspirert over 80 nasjonale grunnlover og danna utgangspunktet for ei rekkje juridisk bindande konvensjonar.

Utviklinga etter 1948

Etter vedtakinga av Verdserklæringa har det internasjonale menneskerettssystemet utvikla seg monaleg:

Juridisk bindande konvensjonar

Spesialiserte konvensjonar

Regionale system

Noreg har inkorporert EMK i norsk lov gjennom menneskerettslova av 1999, og han har forrang framfor anna norsk lovgiving ved motstrid.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Menneskerettar: Menneskerettar er grunnleggjande rettar og fridommar som tilkjem alle menneske, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, etnisitet, religion, språk eller annan…
- Naturrett: Naturrett er ein rettsfilosofisk tradisjon som hevdar at det finst visse grunnleggjande rettar og moralske prinsipp som er universelle og tidlause – dei…
- Samfunnskontrakten: Samfunnskontrakten er ein politisk-filosofisk teori om at legitim statsmakt byggjer på ein frivillig avtale mellom borgarane og staten.
- Verdserklæringa om menneskerettane: Verdserklæringa om menneskerettane (Universal Declaration of Human Rights, UDHR) vart vedteken av generalforsamlinga i FN 10.

Nøkkelomgrep