1.2 Makt og maktfordeling

Makt og maktfordeling

Makt er kjerneomgrepet til politikken. Utan makt kan ingen politiske avgjerder gjennomførast. Men kva er eigentleg makt? Kven har makt i Noreg? Og korleis er makta fordelt mellom ulike institusjonar og aktørar?

I dette kapittelet skal du lære:
- Ulike definisjonar av makt
- Steven Lukes' tre maktdimensjonar
- Maktfordelingsprinsippet og kva det har å seie for demokratiet
- Korleis maktfordelinga fungerer i det norske politiske systemet

Den tyske sosiologen Max Weber definerte makt som «kvar sjanse til å gjennomføre sin vilje innanfor ein sosial relasjon, òg mot motstand». Denne klassiske definisjonen peikar på noko viktig: makt handlar om å få gjennomslag — om å påverke utfallet av avgjerder, sjølv når andre er usamde.

Men definisjonen til Weber fangar berre éi side av makta. I røynda er makt eit langt meir komplekst fenomen. Lat oss sjå på tre viktige omgrep som hjelper oss å forstå dei ulike formene for makt:

Makt: Evna til å få gjennomslag for sin vilje, eventuelt mot andres motstand. Makt kan brukast ope (til dømes gjennom avstemning) eller skjult (til dømes gjennom manipulasjon).

Autoritet: Makt som er anerkjend som rettmessig. Når ein lærar ber elevane om å vere stille, lyder dei fleste fordi dei aksepterer autoriteten til læraren. Weber skilde mellom tre typar autoritet: tradisjonell (basert på sedvane), karismatisk (basert på dei personlege eigenskapane til leiaren) og legal-rasjonell (basert på lover og reglar).

Legitimitet: At makta blir oppfatta som rettkomen av dei ho blir utøvd over. Eit regime har legitimitet når folkesetnaden aksepterer retten til å styre. Demokratisk legitimitet byggjer på at makta spring ut av viljen til folket gjennom frie val.

Den britiske sosiologen Steven Lukes utvikla i 1974 ein innflytelsesrik teori om dei tre dimensjonane til makta, ofte kalla «dei tre andleta til makta». Denne modellen hjelper oss å sjå at makt er langt meir enn berre det som skjer i opne avgjerdsprosessar.

Første dimensjon: Den synlege makta (avgjerdsmakt)

Den første dimensjonen handlar om direkte innverknad på avgjerder. Kven vinn når det er usemje? Kven får gjennomslag i ei avstemning? Dette er den mest synlege forma for makt.

I Stortinget ser vi den første dimensjonen tydeleg: partia stemmer over lovforslag, og fleirtalet vinn. Den som har flest stemmer, har makt. Tilsvarande i eit kommunestyre: fleirtalet avgjer om det skal byggjast ny skule eller ikkje.

Andre dimensjon: Dagsordenmakta (ikkje-avgjerder)

Den andre dimensjonen handlar om makta til å avgjere kva som blir diskutert — og kva som ikkje blir diskutert. Denne forma for makt er vanskelegare å sjå, men kan vere vel så viktig som den synlege makta.

Kven avgjer kva for saker som kjem opp i Stortinget? Kven avgjer kva som er «viktige politiske spørsmål»? Og like viktig: Kven sørgjer for at visse tema aldri kjem på dagsordenen?

Eit eksempel: I mange tiår var rettane til samane eit ikkje-tema i norsk politikk. Det var ikkje slik at Stortinget aktivt stemde ned samiske krav — saka kom rett og slett aldri opp. Mektige aktørar sørgde for at temaet blei halde utanfor den politiske dagsordenen. Det var først med Alta-konflikten på slutten av 1970-talet at rettane til samane for alvor kom på den politiske dagsordenen.

Tredje dimensjon: Den usynlege makta (ideologisk makt)

Den tredje dimensjonen er den mest grunnleggjande og vanskelegast å oppdage. Han handlar om makta over tankar, verdiar og oppfatningar. Denne forma for makt formar kva folk tenkjer, ønskjer og reknar som naturleg og riktig.

Den usynlege makta verkar gjennom kultur, utdanning, medium og ideologi. Når folk ikkje eingong tenkjer på å utfordre bestemte samfunnsordningar fordi dei blir oppfatta som «naturlege» eller «uunngåelege», er den tredje maktdimensjonen i spel.

Eit eksempel: I lang tid blei det teke for gitt at kvinner høyrde heime i hushaldninga og menn i arbeidslivet. Dette var ikkje noko folk flest stilte spørsmål ved — det blei sett som ei naturleg ordning. Kvinnerørsla utfordra denne oppfatninga og viste at ho var eit resultat av maktforhold, ikkje av naturen.

Ein av dei viktigaste ideane i demokratisk teori er maktfordelingsprinsippet — ideen om at makta til staten bør delast mellom ulike institusjonar som kontrollerer kvarandre. Prinsippet blei formulert av den franske filosofen Montesquieu i verket «Om ånda til lovene» (1748).

Montesquieu hevda at maktkonsentrasjon er farleg fordi han fører til tyranni. Når éin person eller gruppe kontrollerer all makt, finst det ingen grenser for kva dei kan gjere. Løysinga er å dele makta i tre uavhengige greiner:

Dei tre statsmaktene

Den lovgivande makta: Vedtek lover. I Noreg er dette Stortinget, som er nasjonalforsamlinga til landet med 169 representantar valde av folket kvart fjerde år.

Den utøvande makta: Gjennomfører lovene og styrer den daglege politikken. I Noreg er dette regjeringa, leidd av statsministeren. Regjeringa er avhengig av tilliten til Stortinget (parlamentarisme).

Den dømmande makta: Tolkar lovene og avgjer rettstvistar. I Noreg er dette domstolane, med Høgsterett som øvste instans. Domstolane kan prøve om lover er i strid med Grunnlova.

Maktfordeling i praksis

Montesquieu sitt ideal om fullstendig separasjon av statsmaktene er ikkje fullt ut gjennomført i noko land. I Noreg er det tette forbindingar mellom Stortinget og regjeringa gjennom parlamentarismen — regjeringa går ut frå fleirtalet i Stortinget og er avhengig av tilliten der. Likevel fungerer maktfordelinga som ei viktig bremse mot maktmisbruk.

Uavhengnaden til domstolane er spesielt viktig. Dommarar i Noreg blir utnemnde av Kongen i statsråd (regjeringa) etter innstilling frå Innstillingsrådet for dommarar, men når dei først er utnemnde, kan dei ikkje avsetjast av politikarane. Dette sikrar at domstolane kan kontrollere dei andre statsmaktene utan frykt for represaliar.

I dette kapittelet har vi sett at makt er eit mangefasettert omgrep:

- Definisjonen til Weber: Makt er evna til å gjennomføre sin vilje, òg mot motstand.
- Lukes' tre dimensjonar: Makt handlar ikkje berre om å vinne opne avgjerder (1. dimensjon), men òg om å kontrollere dagsordenen (2. dimensjon) og forme verdiane og tankane til folk (3. dimensjon).
- Makt, autoritet og legitimitet: Autoritet er anerkjend makt, og legitimitet tyder at makta blir akseptert av folkesetnaden.

Maktfordelingsprinsippet er ei berebjelke i demokratiet. Ved å dele makta til staten mellom Stortinget, regjeringa og domstolane — og sikre at dei kontrollerer kvarandre — blir faren for maktmisbruk redusert.

I det norske systemet fungerer maktfordelinga gjennom parlamentarisme (regjeringa er ansvarleg overfor Stortinget), domstolskontroll (domstolane kan overprøve lover) og grunnlovsvern (Grunnlova set grenser for kva fleirtalet kan avgjere).

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Makt: Makt er evna til å påverke handlingane, haldningane eller livssituasjonen til andre menneske, eventuelt mot viljen deira.
- Dei tre dimensjonane til makta (Steven Lukes): Steven Lukes' teori om dei tre dimensjonane til makta
- Maktfordelingsprinsippet: Maktfordelingsprinsippet er ideen om at makta til staten bør fordelast mellom ulike, uavhengige institusjonar som kontrollerer kvarandre.
- Makt og maktfordeling: Makt er kjerneomgrepet til politikken.
- Kva er makt?: Den tyske sosiologen Max Weber definerte makt som «kvar sjanse til å gjennomføre sin vilje innanfor ein sosial relasjon, òg mot motstand».

Nøkkelomgrep