Symbolismen i norsk lyrikk og prosa på 1890-tallet.
Symbolisme og stemning i norsk 1890-talslitteratur
Medan Hamsun revolusjonerte romankunsten, skjedde det parallelle endringar i lyrikken. Symbolismen, som hadde oppstått i Frankrike, nådde Noreg og inspirerte ein ny generasjon diktarar til å søkje det usigelege gjennom symbol og stemningar.
Den franske symbolismen:
Symbolismen i Frankrike var ein reaksjon mot realismens og parnassistanes objektive dikting. Sentrale figurar var:
- Charles Baudelaire (1821-1867): Forløparen med «Les Fleurs du Mal»
- Stéphane Mallarmé (1842-1898): Meisterstykkets meister
- Paul Verlaine (1844-1896): Musikalitet og melankoli
- Arthur Rimbaud (1854-1891): Visjonær og opprørar
Symbolismens estetikk:
Symbolistane meinte at røyndomen bak det synlege ikkje kunne uttrykkjast direkte. Den måtte antydast, suggererast, symboliserast. Diktaren var ein sjåar som kunne ane samanhengen mellom det materielle og det åndelege.
Sentrale prinsipp:
- Symbolet som veg til djupare sanning
- Musikalitet i språket
- Suggestiv, antydande stil
- Avvising av direkte meddeling
- «Reine» stemningar framfor handling
Symbolismen i Noreg:
I Noreg fekk symbolismen gjennombrotet sitt på 1890-talet. Viktige skikkelsar var:
- Sigbjørn Obstfelder (1866-1900): Den fremste symbolisten
- Vilhelm Krag (1871-1933): Stemningslyrikk
- Nils Collett Vogt (1864-1937): Påverka av symbolismen
Også Ibsens seine dramaer, frå «Vildanden» og utover, har symbolistiske trekk. Og Hamsuns prosa kan sjåast i lys av symbolismen.
Stemningsdikting:
Eit særtrekk ved den norske 1890-talslitteraturen er vekta på stemning. Naturen blei eit sjelelandskap der indre tilstandar blei spegla. Språket blei musikalsk, suggestivt, lada med undertonar.
Dette var ei rørsle bort frå realismens klarleik mot noko meir ubestemt og flyktig - ein forsmak på modernismens utforsking av medvitets gåter.
Filosofisk grunnlag:
- Platonsk idealisme: Ein høgare røyndom bak det synlege
- Interesse for det mystiske og åndelege
- Avvising av positivisme og materialisme
Estetiske prinsipp:
- Symbolet som uttrykk for det usigelege
- Musikalitet i språket
- Suggestiv, antydande stil
- «Kunst for kunstens skuld»
- Motsats til realismens direkte meddeling
Litterære kjenneteikn:
- Bruk av symbol og bilete
- Vektlegging av klang og rytme
- Vage, stemningslada uttrykk
- Interesse for draumar og syner
- Synestesi (sansesamanblanding)
Internasjonalt:
- Frankrike: Mallarmé, Verlaine, Rimbaud
- Belgia: Maeterlinck
- Tyskland: Stefan George
- Russland: Blok, Ivanov
I Noreg:
- Sigbjørn Obstfelder
- Vilhelm Krag
- Ibsens seine dramaer
Døme:
- «Blå tonar» (høyrsel + syn)
- «Varm farge» (temperatur + syn)
- «Skarp smak» (berøring + smak)
- «Mørk stemme» (syn + høyrsel)
I symbolismen:
Synestesi var viktig for symbolistane fordi den antyder at sansane heng saman i ein djupare einskap. Den bryt ned grensene mellom sanseområda.
Baudelaires «Correspondances»:
Det berømte diktet skildrar «correspondances» - skjulte samanhengar mellom ting:
«Parfymene, fargene og tonene svarer
til hverandre i mystisk harmoni...»
I norsk litteratur:
Obstfelder bruker synestesi for å skildre framandgjering og forvirring. Sansane blir blanda hos jeg-personane hans.
Funksjon:
- Skaper poetisk intensitet
- Antyder djupare samanhengar
- Understrekar det subjektive
- Bryt med konvensjonell skildring
Analyser Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser» (1893).
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de graablaa skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketaarn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...
Analyse:
1. Strukturen:
Diktet er bygd opp av tre parallelle sekvensar (himmel, jord, menneske) som kulminerer i den berømte sluttlinja.
2. Gjentakinga:
«Jeg ser» blir gjenteke som eit mantra. Sjølve sansinga er tematisert.
3. Framandgjeringa:
Jeg-et ser verda som for første gong, som ein framand. Det sjølvsagde blir underleg.
4. Sluttlinja:
«Jeg er vist kommet på en feil klode!» oppsummerer den eksistensielle framandgjeringa.
5. Symbolismen:
Diktet handlar ikkje om noko konkret, men om ein tilstand - ei eksistensiell kjensle av å ikkje høyre til.
Tyding:
«Jeg ser» er blitt eitt av dei mest siterte norske dikta. Det fangar ei moderne oppleving av framandgjering med forbausande enkelheit.
Analyser «Jeg ser» av Obstfelder.
Korleis skaper diktet ei kjensle av framandgjering?
Kva for symbolistiske trekk finn du?
Samanlikn symbolismen med realismen.
Finn eit anna symbolistisk dikt og analyser det.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Symbolisme: Litterær retning på 1890-talet som brukte symbol for å antyde djupare meining.
- Stemningsdikting: Diktinga vektla stemning, sjeleleg tilstand og det gåtefulle.
- Synestesi: Samanblanding av sanseinntrykk som verkemiddel.
- Indirekte uttrykk: Det som ikkje kan seiast direkte, blir antyda gjennom bilete og symbol.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Symbolisme | Litterær retning som bruker symbol |
| Synestesi | Samanblanding av sanseinntrykk |
| Stemningsdikting | Dikting som dyrkar atmosfære og stemning |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.