5.4 Nervesystemet og sansene

En verden av signaler

Akkurat nå, mens du leser disse ordene, skjer det noe fantastisk inne i kroppen din. Øynene dine fanger opp lys fra skjermen eller papiret, og millioner av nerveceller sender elektriske signaler i lynfart til hjernen din. Hjernen tolker signalene og gjør dem om til bokstaver, ord og mening. Samtidig kjenner fingrene dine overflaten du holder, ørene dine fanger opp lyder i rommet, og nesen din registrerer dufter du kanskje ikke engang er bevisst på.

Alt dette skjer på brøkdeler av et sekund, uten at du trenger å tenke over det.

Nervesystemet er kroppens eget kommunikasjonsnettverk -- et utrolig avansert system som gjør at du kan tenke, føle, bevege deg og reagere på omgivelsene. Med omtrent 86 milliarder nerveceller bare i hjernen, og et nettverk av nerver som strekker seg ut til hver eneste del av kroppen, er dette kanskje det mest komplekse systemet i hele naturen.

I dette kapittelet skal vi reise gjennom nervesystemet. Vi skal følge et signal fra fingerspissen til hjernen, utforske hvordan sansene fungerer, og forstå hvorfor du trekker hånden bort fra en varm ovn raskere enn du klarer å tenke.

Nervesystemets oppbygning

Nervesystemet deles inn i to hoveddeler som jobber tett sammen.

Sentralnervesystemet er kommandosentralen. Det består av hjernen og ryggmargen. Hjernen er det organet som styrer alt: tanker, følelser, bevegelser, hukommelse og tolking av sanseinntrykk. Ryggmargen er en tykk nervebane som løper inne i ryggraden, fra hjernens bunn og ned til korsryggen. Den fungerer som en motorvei for signaler mellom hjernen og resten av kroppen.

Det perifere nervesystemet er alle nervene som forgrener seg ut fra sentralnervesystemet til resten av kroppen. Tenk på det som et enormt kabelnett som kobler hjernen til fingre, tær, organer og muskler. Her finner vi to typer nerver: sensoriske nerver som bærer informasjon fra sansene inn til hjernen, og motoriske nerver som sender kommandoer fra hjernen ut til musklene.

I tillegg har vi det autonome nervesystemet, som styrer alt du ikke trenger å tenke på: hjerteslag, pusting, fordøyelse og svetteproduksjon. Mens du sover, holder dette systemet kroppen din i gang.

Selve byggesteinene i nervesystemet er nervecellene, også kalt nevroner. En nervecelle har en cellekropp med cellekjerne, korte forgreninger kalt dendritter som mottar signaler, og et langt utløp kalt akson som sender signaler videre. Rundt mange aksoner ligger en isolerende myelinskjede som gjør at signalene beveger seg raskere -- opptil 120 meter i sekundet.

Synapser og signalstoffer

Når et nervesignal har rast langs et akson, kommer det til et avgjørende punkt: synapsen. Dette er kontaktpunktet mellom to nerveceller, men cellene rører faktisk ikke hverandre. Det er en liten spalte mellom dem.

Hvordan kommer signalet over? Her skjer noe elegant. Når det elektriske signalet når enden av aksonet, utløser det frigjøring av kjemiske stoffer kalt nevrotransmittere. Disse signalstoffene flyter over synapsespalten og binder seg til mottakere på neste nervecelle, omtrent som en nøkkel i en lås. Hvis nok signalstoff binder seg, starter et nytt elektrisk signal i den neste cellen. Slik hopper signalet fra celle til celle gjennom hele nervesystemet.

Kroppen har mange ulike nevrotransmittere, og hver har sin spesialitet. Dopamin er knyttet til belønning og motivasjon -- det er dopamin som gir deg den gode følelsen når du mestrer noe eller spiser noe godt. Serotonin påvirker humøret, søvnen og appetitten. Adrenalin gjør kroppen klar for «kamp eller flukt» i stressende situasjoner -- hjertet banker raskere, musklene spenner seg, og sansene skjerpes. Acetylkolin er viktig for at musklene skal trekke seg sammen og for hukommelsen.

Ubalanser i nevrotransmittere kan knyttes til ulike tilstander. For lite serotonin er forbundet med depresjon. Dopaminubalanser kan spille en rolle ved ADHD. Forståelsen av nevrotransmittere har revolusjonert behandlingen av psykiske lidelser, selv om forskningen fortsatt har mye å lære.

Hjernen -- kroppens mest komplekse organ

Hjernen veier bare rundt 1,4 kilo, men den bruker omtrent 20 prosent av all energien kroppen forbruker. Den er uten tvil kroppens mest komplekse organ.

Storhjernen er den største delen og fyller det meste av hodeskallen. Den er delt i to halvdeler, kalt hemisfærer, som er forbundet med en tykk nervebro. Ytterst har storhjernen en rynkete overflate kalt hjernebarken. Det er her de «høyere» funksjonene foregår: tenking, planlegging, språk, hukommelse og bevisste bevegelser. Ulike områder av hjernebarken har ulike spesialiteter -- synssenteret ligger bak i hodet, hørselsenteret på sidene, og bevegelsesområdet langs toppen.

Lillehjernen sitter bak og under storhjernen. Til tross for navnet er den avgjørende for noe du gjør hele tiden: å koordinere bevegelser og holde balansen. Når du sykler, skriver eller kaster en ball, er det lillehjernen som sørger for at bevegelsene er presise og smidige. Uten lillehjernen ville selv det å gå i en rett linje vært nesten umulig.

Hjernestammen forbinder hjernen med ryggmargen og styrer de livsviktige automatiske funksjonene: hjerteslag, pusting og blodtrykk. Den regulerer også søvn og våkenhet. Du kan tenke på hjernestammen som den stille helten som holder deg i live uten at du trenger å tenke på det.

En av hjernens mest imponerende egenskaper er plastisitet -- evnen til å forandre seg. Når du lærer noe nytt, dannes nye forbindelser mellom nerveceller. Jo mer du øver, jo sterkere blir forbindelsene. Dette er den biologiske forklaringen på hvorfor øvelse gjør mester.

Sansene og reflekser

Sansene er vinduene våre mot verden. Vi har tradisjonelt snakket om fem sanser, men egentlig har vi flere.

Synet er kanskje den sansen vi stoler mest på. Lys kommer inn gjennom pupillen, fokuseres av linsen, og treffer netthinnen innerst i øyet. Her sitter to typer lysreseptorer: staver som registrerer lys og mørke, og tapper som oppfatter farger. Synsnerven sender signalene til synssenteret bak i hjernen, som setter sammen bildene vi ser.

Hørselen begynner med lydbølger som treffer trommehinnen, et tynt membran som vibrerer. Vibrasjonene overføres via tre bittesmå bein til sneglehuset i det indre øret, der hårceller omdanner vibrasjoner til nervesignaler.

Lukt og smak samarbeider tett. Smaksløkene på tungen registrerer bare fem grunnsmakmaker: søtt, salt, surt, bittert og umami. Det meste av det vi oppfatter som smak er egentlig lukt -- det er derfor maten smaker mindre når du er forkjølet.

Følesansen i huden registrerer berøring, trykk, temperatur og smerte gjennom ulike reseptorer. Fingertuppene og leppene har flest reseptorer og er derfor mest følsomme.

Og så har vi refleksene -- kroppens hurtigreaksjoner. Når du tar på noe brennvarmt, trekker du hånden tilbake før du rekker å tenke. Signalet går fra huden via sensoriske nerver til ryggmargen, som kobler det direkte over til motoriske nerver -- uten å vente på hjernen. Denne refleksbuen tar bare rundt 0,05 sekunder og beskytter kroppen mot skade.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi utforsket nervesystemet og sansene, kroppens fantastiske kommunikasjonsnettverk.

Nervesystemet deles i sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og det perifere nervesystemet (alle andre nerver). Sensoriske nerver fører informasjon fra sansene til hjernen, motoriske nerver sender kommandoer til musklene, og det autonome nervesystemet styrer automatiske funksjoner.

Nervecellene (nevronene) sender elektriske signaler langs aksoner. I synapsene overføres signalene kjemisk via nevrotransmittere som dopamin, serotonin og adrenalin. Hver nevrotransmitter har sin spesielle rolle.

Hjernen har tre hoveddeler: storhjernen (tenking, språk, bevisste bevegelser), lillehjernen (balanse og koordinasjon) og hjernestammen (automatiske livsfunksjoner). Hjernens plastisitet gjør at den kan forandre seg og lære hele livet.

Sansene lar oss oppleve verden. Synet bruker staver og tapper i netthinnen, hørselen bruker hårceller i sneglehuset, lukt og smak samarbeider tett, og følesansen registrerer berøring, temperatur og smerte.

Reflekser er raske, automatiske reaksjoner som går via ryggmargen uten å vente på hjernen, og beskytter kroppen mot skade.