5.1 Fordøyelsessystemet

En reise gjennom fordoyelseskanalen

Tenk deg at du nettopp har tatt en stor bit av et eple. Det smaker sodt og friskt, og du tygger fornoyelig. Men har du noen gang tenkt pa hva som skjer med det eplet etter at du svelger det? Det legger nemlig ut pa en utrolig reise gjennom kroppen din, en reise som er omtrent 7-9 meter lang og tar alt fra 24 til 72 timer.

Fordoyelsessystemet er kroppens matforedlingsfabrikk. Jobben er enkel a forsta, men utrolig kompleks a gjennomfore: det skal bryte ned maten du spiser til sma nok biter til at cellene dine kan ta dem opp og bruke dem. Et eple som du tyggere i munnen er altfor stort for cellene dine. De trenger molekylene - sukkeret, vitaminene, mineralene - i sin aller enkleste form.

Hvis du tenker pa det, er det ganske fantastisk. Du putter inn et eple i den ene enden, og kroppen klarer a plukke ut noyaktig de stoffene den trenger, frakte dem til riktig sted, og kvitte seg med det den ikke trenger. Alt dette skjer automatisk, uten at du trenger a tenke pa det.

I dette kapittelet skal vi folge maten pa hele reisen gjennom fordoyelseskanalen, fra munnen til endetarmen. Vi skal se pa hva som skjer i hvert organ, hvilke enzymer som er involvert, og hvordan naeringsstoffene til slutt havner i blodet og ut til cellene dine.

Munnen og spiserøret - reisen begynner

Fordoyelsen begynner allerede i munnen, og den starter pa to mater samtidig: mekanisk og kjemisk.

Den mekaniske fordoyelsen i munnen handler rett og slett om tygging. Tennene river, knuser og maler maten i sma biter. Dette er viktig fordi sma biter har storre overflate enn store biter, noe som gjor at fordoyelsesenzymene far tilgang til mer av maten. Tenk pa det som a dele en stor isklump i mange sma biter - de sma bitene smelter mye raskere fordi det er mer overflate i kontakt med varmen.

Men munnen starter ogsa den kjemiske fordoyelsen. Spyttkjertlene produserer omtrent en liter spytt om dagen, og dette spyttet inneholder et enzym som heter amylase. Amylase begynner a bryte ned stivelse (et karbohydrat) til enklere sukkerarter. Har du noen gang tygget lenge pa et stykke brod og lagt merke til at det begynner a smake litt sodt? Det er amylasen i arbeid - den har begynt a bryte ned stivelsen i brodet til sukker.

Tungen former maten til en kule kalt en bolus og skyver den bakover mot svelget. Nar du svelger, lukker et lite lokk kalt epiglottis seg over luftroret slik at maten gar i riktig ror. Noen ganger gar det galt, og vi far mat i vranga - det er nar epiglottis ikke lukker seg raskt nok.

Fra svelget gar maten ned gjennom spiserøret, et muskulost ror pa omtrent 25 centimeter. Spiserøret bruker peristaltikk, bolgelige muskelsammentrekninger, til a skyve maten nedover. Peristaltikken er sa effektiv at du faktisk kan spise og drikke mens du star pa hodet (men det anbefales ikke!). Nederst i spiserøret er det en ringmuskel som apner seg for a slippe maten inn i magesekken.

Magesekken - et syrebad

Fra spiserøret ankommer maten til magesekken, en muskuløs pose som kan utvide seg til a romme omtrent 1-1,5 liter. Her venter et ganske brutalt miljo.

Magesekken produserer magesaft (eller magessyre), som hovedsakelig bestar av saltsyre (HCl) med en pH pa rundt 1,5-2. Det er sa surt at det ville frest hull i et bordteppe! Denne sterke syren har flere oppgaver: den dreper de fleste bakterier som folger med maten, den bryter ned matstrukturer, og den aktiverer enzymet pepsin.

Pepsin er det viktigste fordoyelsesenymet i magesekken, og det spesialiserer seg pa a bryte ned proteiner. Proteiner er lange kjeder av aminosyrer, og pepsin klipper disse kjedene i kortere biter. Pepsin produseres forst i en inaktiv form (pepsinogen) og aktiveres forst nar den moter magesyren. Dette er en smart sikkerhetsmekanisme - ellers ville enzymet begynne a fordoye mageveggene.

Men hvorfor fordoyer ikke magesyren selve magesekken? Fordi mageveggene er dekket av et tykt lag med slim (mucus) som beskytter dem. Cellene som produserer dette slimet fornyer det hele tiden. Noen ganger svikter denne beskyttelsen, og da kan man fa magesar - sma sar i mageveggen som gir smerte og ubehag.

Magemusklene trekker seg sammen i kraftige bevegelser som knar og mikser maten grundig med magesaften. Etter 2-6 timer i magesekken har maten blitt til en tykk, grøtaktig masse kalt chyme. Denne massen slippes gradvis ut i tynntarmen gjennom en ringmuskel kalt pylorus (portneren).

Tynntarmen - fordoyelsens hovedarena

Om magesekken er et kraftig miksebord, sa er tynntarmen den virkelige stjernen i fordoyelsessystemet. Det er her det meste av bade den kjemiske nedbrytingen og opptaket av næringsstoffer skjer.

Tynntarmen er overraskende lang - omtrent 6-7 meter! Den er delt inn i tre deler: tolvfingertarmen (duodenum), tomtarmen (jejunum) og krumtarmen (ileum). I tolvfingertarmen, den forste og korteste delen, mottar maten viktige fordoyelsesvaeesker fra to hjelpere: bukspyttkjertelen (pankreas) og leveren/galleblaren.

Bukspyttkjertelen produserer en cocktail av kraftige enzymer. Trypsin fortsetter nedbrytingen av proteiner. Lipase bryter ned fett til fettsyrer og glyserol. Amylase (ja, den igjen!) fullforer nedbrytingen av stivelse til enkle sukkermolekyler. Bukspyttkjertelen produserer ogsa bikarbonat, som noytral den sure chymen fra magesekken slik at enzymene kan jobbe optimalt.

Leveren produserer galle, en gronn-gul væske som lagres i galleblaren og slippes ut i tolvfingertarmen nar det trengs. Galle inneholder ikke enzymer, men den spiller en avgjorende rolle i fettfordoyelsen. Galle emulgerer fett, noe som betyr at den bryter store fettdrapener opp i mange sma drapener. Tenk pa det som oppvaskmiddel som loser opp fett pa en stekepanne - det gjor at lipase far tilgang til mye mer fettoverflate.

Etter at enzymene har gjort jobben sin, er maten brutt ned til sine enkleste bestanddeler: glukose fra karbohydrater, aminosyrer fra proteiner, og fettsyrer og glyserol fra fett. Na er det klart for opptak!

Tarmtotter - opptakets mesterverk

Men hvordan far egentlig naeringsstoffene seg fra tynntarmen og inn i blodet? Svaret ligger i tynntarmens geniale overflatedesign: tarmtottene (villi).

Hvis du kunne se inn i tynntarmen med forstorrelsesglass, ville du se at den indre overflaten ikke er glatt i det hele tatt. Den er dekket av millioner av bittesma fingerformede utvekster kalt tarmtotter. Hver tarmtott er bare omtrent en millimeter lang, men sammen gjor de overflaten pa tynntarmen enormt mye storre enn den ville vært om den var glatt. Og det stopper ikke der: pa overflaten av hver tarmtott finnes enda mindre utvekster kalt mikrovilli, som oker overflaten ytterligere.

Resultatet er at tynntarmens totale indre overflate er pa omtrent 250-400 kvadratmeter - nesten like stort som en tennisbane! Denne enorme overflaten gjor at naeringsstoffopptaket kan skje ekstremt effektivt.

Inne i hver tarmtott finnes et nettverk av sma blodkar (kapillaerer) og et lymfekar. Naeringsstoffene passerer gjennom det ene cellelaget pa tarmtottens overflate og inn i blodkarene. Glukose og aminosyrer tas opp direkte i blodet, som frakter dem via portalenen til leveren for videre behandling. Fettsyrer og glyserol tar en annen vei - de tas opp i lymfekarene og gar inn i blodstrommen lenger fremme.

Leveren fungerer som kroppens kjemiske fabrikk og kvalitetskontroll. Den behandler naeringsstoffene som kommer fra tarmen, lagrer noe, sender noe videre, og uskadeliggjor eventuelle giftstoffer. Alt blodet fra tynntarmen passerer gjennom leveren for det gar videre til resten av kroppen.

Tykktarmen og endetarmen - den siste etappen

Etter at tynntarmen har tatt opp det meste av naeringsstoffene, passerer det som er igjen videre til tykktarmen (colon). Tykktarmen er kortere enn tynntarmen, omtrent 1,5 meter, men mye bredere.

Tykktarmens hovedoppgave er a ta opp vann og mineraler fra det som er igjen av maten. Nar chymen ankommer tykktarmen, er den fortsatt ganske flytende. Etter hvert som vann absorberes, blir innholdet mer og mer fast. Hvis tykktarmen tar opp for lite vann, far du diare. Hvis den tar opp for mye, far du forstoppelse.

Men tykktarmen har ogsa en annen viktig innbygger: tarmbakterier. I tykktarmen lever det milliarder av bakterier, til sammen omtrent 1-2 kilo! Disse bakteriene er ikke skadelige - tvert imot, de er ekstremt nyttige. De bryter ned noe av det fiber og reststoffer som vi ikke klarer a fordoye selv, og de produserer viktige stoffer som vitamin K og noen B-vitaminer. Forskning viser at tarmfloraen (sammensetningen av tarmbakterier) pavirker alt fra immunforsvaret til humoret ditt.

Det som er igjen etter at tykktarmen har gjort jobben sin, kalles avforing (feces). Dette bestar av ufordoyelige rester (særlig fiber), dode bakterier, slim og vann. Avforingen lagres i endetarmen (rektum) til du er klar for a kvitte deg med den.

Hele reisen fra munnen til endetarmen tar vanligvis 24-72 timer. Det er en lang og grundig prosess som sikrer at kroppen far ut maksimalt av maten du spiser. Og den skjer helt automatisk, hvert eneste mål, hele livet ditt.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi fulgt matens reise gjennom fordoyelsessystemet.

Reisen begynner i munnen med mekanisk fordoyelse (tygging) og kjemisk fordoyelse (amylase bryter ned stivelse). Maten formes til en bolus og skyves ned gjennom spiserøret ved hjelp av peristaltikk.

I magesekken blandes maten med magesyre (pH 1,5-2) og enzymet pepsin, som bryter ned proteiner. Etter 2-6 timer har maten blitt til chyme.

Tynntarmen er fordoyelsens hovedarena. Her mottar maten enzymer fra bukspyttkjertelen (trypsin, lipase, amylase) og galle fra leveren. Gallen emulgerer fett. Naeringsstoffene tas opp gjennom tarmtotter og mikrovilli, som gir en overflate pa 250-400 kvadratmeter.

Tykktarmen tar opp vann og mineraler. Milliardvis av nyttige tarmbakterier bryter ned fiber og produserer vitaminer. Det som er igjen, forlater kroppen som avforing.

Hele reisen tar 24-72 timer og sikrer at kroppen far ut maksimalt av maten du spiser.