4.8 Naturressurser, bærekraft og samisk naturkunnskap

Alt vi henter fra naturen

Menneskene har alltid vært avhengige av naturen. Vi henter mat, energi, byggematerialer og medisiner fra naturen rundt oss. Men i vår moderne verden bruker vi naturressurser i et tempo som er helt uten historisk sidestykke. Da melder et stort spørsmål seg: Hva skjer når vi bruker mer enn naturen klarer å fornye?

Samtidig finnes det folk som har levd tett på naturen i tusenvis av år og utviklet en dyp forståelse av hvordan den fungerer. Samene, Norges urfolk, har gjennom årtusener bygget opp kunnskap om klima, dyreliv, planter, snøforhold og landskap som i dag anerkjennes som et verdifullt bidrag til vår samlede naturforståelse.

I dette kapittelet skal vi først se på forskjellen mellom fornybare og ikke-fornybare naturressurser. Deretter skal vi utforske hvordan ulike former for energiproduksjon påvirker miljøet, både lokalt og globalt. Så skal vi dykke inn i samisk tradisjonell kunnskap og oppdage en måte å forstå naturen på som utfyller den vitenskapelige. Og til slutt skal vi forstå hva bærekraftig utvikling egentlig betyr og hvorfor det er så viktig.

Fornybare og ikke-fornybare ressurser

Naturressurser er råstoffer og energikilder vi henter fra naturen. Vi deler dem inn i to hovedgrupper, og forskjellen mellom dem handler om tid.

Fornybare ressurser er ressurser som naturen kan lage mer av i et menneskelig tidsperspektiv. Sollys, vind og vannkraft fornyes kontinuerlig. Skog kan vokse opp igjen etter hogst, granskog i Norge trenger omtrent 70 år. Fisk reproduserer seg og kan opprettholde bestanden sin. Disse ressursene kan vi i prinsippet bruke i all evighet.

Ikke-fornybare ressurser er en helt annen historie. Olje, kull og naturgass ble dannet av rester av plankton og andre organismer som levde i havet for mellom 50 og 500 millioner år siden. Under enormt trykk og høy temperatur ble de organiske restene omdannet til det vi kaller fossile brensler. Vi bruker disse ressursene millioner av ganger raskere enn naturen kan danne nye. Metaller og mineraler er også ikke-fornybare, selv om noen av dem kan resirkuleres.

Men det finnes en viktig mellomkategori: betinget fornybare ressurser. Dette er ressurser som i utgangspunktet er fornybare, men bare dersom vi ikke overforbruker dem. Fisk er fornybart så lenge vi ikke fisker mer enn bestanden tåler. Det lærte vi på den harde måten da torskebestanden utenfor Newfoundland i Canada kollapset på 1990-tallet etter årevis med overfiske. Matjord dannes svært sakte, bare noen centimeter per tusen år. Intensivt jordbruk kan utarme jorda raskere enn den bygges opp. Selv fornybare ressurser krever altså klok forvaltning.

Energiproduksjon og miljøpåvirkning

Alle former for energiproduksjon påvirker miljøet, men forskjellene er enorme. Vi skiller mellom lokal miljøpåvirkning, som er virkninger i nærheten av der energien produseres, og global miljøpåvirkning, som påvirker hele kloden.

Fossile brensler har størst total påvirkning. Kull er verst med rundt 820 gram CO₂ per kilowattime, etterfulgt av olje med rundt 650 og naturgass med rundt 410. I tillegg til CO₂-utslipp som forsterker drivhuseffekten globalt, gir fossile brensler partikkelforurensing, svoveldioksid og tungmetaller lokalt. Gruvedrift etter kull ødelegger landskap, og oljesøl kan ødelegge marine økosystemer.

Norge produserer rundt 90 prosent av sin elektrisitet fra vannkraft, som har svært lave klimagassutslipp i drift. Men demninger endrer vannføring og landskap og påvirker leveområder for fisk og andre arter.

Vindkraft har også svært lave klimagassutslipp, men vindturbiner påvirker landskap visuelt, skaper støy og utgjør en fare for fugler og flaggermus. Utbyggingen av vindkraft på Fosen i Trøndelag er et viktig eksempel. Vindturbinene ble bygget i fjellområder som er viktige beiteområder for rein, og Høyesterett fastslo i 2021 at utbyggingen krenket samenes rett til kulturutøvelse. Denne saken viser at overgangen til fornybar energi må balanseres mot urfolks rettigheter.

Solenergi krever areal og produserer noe avfall ved utskifting av paneler, men har svært lave utslipp i drift. Kjernekraft gir lave CO₂-utslipp, men radioaktivt avfall som må lagres sikkert i tusenvis av år er en stor utfordring, og risikoen for ulykker som Tsjernobyl og Fukushima er alvorlig.

Poenget er ikke at én energikilde er perfekt, men at vi må veie fordelene og ulempene og velge de beste alternativene.

Samisk naturkunnskap: Årtuseners visdom

Samene har levd i og av nordlige naturområder i flere tusen år, og gjennom denne lange erfaringen har de utviklet det vi kaller tradisjonell økologisk kunnskap, forkortet TEK fra det engelske Traditional Ecological Knowledge. Denne kunnskapen er erfaringsbasert, overført mellom generasjoner gjennom praksis, fortellinger og språk, og den er knyttet til et bestemt landskap med dets arter, vær og årstider. En viktig forskjell fra vestlig vitenskap er at samisk naturkunnskap ser mennesket som en del av naturen, ikke atskilt fra den.

La oss begynne med reindriften, som er en sentral del av samisk kultur. Reindriftsutøvere har gjennom generasjoner utviklet en dyp forståelse av reinens behov, beiteområder og vandringsmønstre. Reinen flyttes mellom ulike beiteområder gjennom året, slik at beitene får tid til å vokse igjen. Antall dyr tilpasses det beitene tåler. Dette er bærekraftig naturbruk i praksis, bygget på samarbeid med naturen, ikke kontroll over den.

Mens de fleste av oss bruker fire årstider, opererer mange samiske samfunn med åtte. Giđđadálvi er vårvinter med skareføre. Giđđa er vår da snøen smelter og reinkalvene fødes. Giđđageassi er vårsommer med lange dager og veksende planter. Geassi er sommer med midnattssol og modnende bær. Čakčageassi er høstsommer med bærhøsting. Čakča er høst med reinsamling og slakting. Čakčadálvi er høstvinter da mørketiden begynner. Og dálvi er vinter med kulde og rein som beiter på lav under snøen. Denne inndelingen gjenspeiler en mye mer nyansert forståelse av naturens sykluser.

Samisk snøkunnskap er kanskje det mest kjente eksempelet. Samisk språk har mange begreper for ulike snøtyper. Čuoŋu er løs nysnø som reinen lett kan grave gjennom. Skávvi er hard skare som hindrer beiting. Sievlla er snø med islag som blokkerer tilgang til laven under. Denne kunnskapen er avgjørende for å vurdere om et beiteområde er brukbart, og den bygger på generasjoners erfaring med de lokale forholdene.

Bærekraft og to kunnskapssystemer som utfyller hverandre

Klimaendringene merkes tydelig i nordlige områder, og her viser det seg at vitenskapelig forskning og samisk tradisjonell kunnskap kan utfylle hverandre på en verdifull måte. Forskere bruker satellittdata, værstasjoner og klimamodeller til å studere endringene. Men samiske reindriftsutøvere har observert konkrete endringer på bakken gjennom lang tid: Snøforholdene har endret seg med flere episoder av mildvær og påfølgende frost som skaper islag, fuglenes trekkmønstre har forskjøvet seg, og beiteområder som tidligere var pålitelige har blitt ubrukbare. Denne tilnærmingen, der vi ser verden gjennom både vitenskapens og urfolkskunnskapens øye, kalles noen ganger «to-øyet-seing».

Klimaendringer er spesielt problematisk for reindriften nettopp på grunn av snøforholdene. Hyppigere mildvær med påfølgende frost skaper islag i snøen som hindrer reinens tilgang til beite. I alvorlige tilfeller kan reinen sulte, og flokkene må flyttes, noe som ikke alltid er mulig når utbygging og vindkraftverk har begrenset tilgjengelige områder.

Alt dette henger sammen med spørsmålet om bærekraftig utvikling, som Brundtland-kommisjonen i 1987 definerte som en utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter. Bærekraft har tre dimensjoner: miljømessig bærekraft handler om å ta vare på naturen, sosial bærekraft handler om gode levekår og rettferdighet for alle, og økonomisk bærekraft handler om å drive økonomien uten å ødelegge natur eller samfunn.

Fosen-saken illustrerer spenningen mellom disse dimensjonene perfekt. Vindkraft bidrar til miljømessig bærekraft gjennom ren energi, men krenker sosial bærekraft ved å ødelegge grunnlaget for samisk reindrift. FNs bærekraftsmål, som verdens land skal jobbe mot, inkluderer både ren energi (mål 7) og livet på land (mål 15). En virkelig bærekraftig løsning må balansere alle tre dimensjonene samtidig. Sirkulærøkonomi, der materialer gjenbrukes og resirkuleres i stedet for å kastes, er en del av svaret.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi utforsket sammenhengen mellom naturressurser, energiproduksjon, samisk kunnskap og bærekraft.

Vi har lært at naturressurser deles inn i fornybare ressurser som naturen kan erstatte i et menneskelig tidsperspektiv, som sol, vind, skog og fisk, og ikke-fornybare ressurser som finnes i begrenset mengde, som olje, kull og naturgass. Noen ressurser er betinget fornybare, de kan fornyes bare dersom vi ikke overforbruker dem.

Vi har sett at alle former for energiproduksjon har miljøpåvirkning, men at forskjellene er store. Fossile brensler har størst klimapåvirkning med høye CO₂-utslipp, mens fornybare kilder som vannkraft, vindkraft og solenergi har langt lavere utslipp men kan ha lokal miljøpåvirkning. Kjernekraft gir lave CO₂-utslipp, men radioaktivt avfall er en utfordring.

Vi har oppdaget samisk tradisjonell økologisk kunnskap, et erfaringsbasert kunnskapssystem bygget opp over tusenvis av år. Samene bruker åtte årstider, har detaljert snøkunnskap som er avgjørende for reindriften, og observerer endringer i dyreadferd og planteliv. Denne kunnskapen utfyller vitenskapelig forskning og gir verdifull innsikt som instrumenter alene ikke fanger opp.

Til slutt har vi forstått at bærekraftig utvikling handler om å balansere tre dimensjoner: miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Fosen-saken viste at fornybar energi (miljø) kan komme i konflikt med urfolks rettigheter (sosial), og at vi må finne løsninger som ivaretar alle tre dimensjonene samtidig. Sirkulærøkonomi, der materialer gjenbrukes og resirkuleres, er en viktig del av veien mot en bærekraftig fremtid.