6.7 Kulturlandskap og utmarksressurser

Et landskap skrevet av mennesker

Gå gjennom en gammel slåtteng en sommerdag, og du vandrer egentlig gjennom historie. Det blomstrende mangfoldet rundt deg, steingjerdene som deler markene, den lille setervollen i det fjerne – alt dette er ikke villmark. Det er kulturlandskap, natur formet av menneskers bruk gjennom hundrevis av år. Hver slåtteng, hvert beite og hvert steingjerde forteller historien om hvordan folk levde av og med naturen.

Disse landskapene har en verdi som er lett å overse. De er kulturhistorie, de rommer et rikt biologisk mangfold, de er vakre, og de gir grunnlag for rekreasjon og matproduksjon. Det overraskende er at kulturlandskapet ofte er mer artsrikt enn urørt natur – nettopp fordi menneskenes skjøtsel skaper varierte leveområder for planter og dyr.

Men her ligger en trussel. I dag gror mange kulturlandskap igjen fordi den tradisjonelle bruken har opphørt. Når slåtten stanser og dyra forsvinner, kommer kratt og skog snikende. Samtidig har vi fått øynene opp for verdien av utmarkas ressurser – fra bær og sopp til naturbasert reiseliv. I dette kapittelet skal vi bli kjent med ulike kulturlandskap, forstå hvorfor skjøtsel er livsnødvendig for dem, og se hvordan vi kan høste av utmarka og utvikle nye næringer på en bærekraftig måte.

Kulturlandskapets former og skjøtselen som holder dem i live

Kulturlandskapet kommer i mange former, hver med sin egenart. Slåttemarka er enger som slås, altså høstes, hvert år uten kunstgjødsel. Disse er utrolig artsrike – opptil 50 plantearter per kvadratmeter – men de er blitt en truet naturtype fordi de fleste har grodd igjen. Beitemarka holdes åpen av beitende dyr som storfe, sau, geit og hest, som hindrer gjengroing og bevarer mangfoldet. Seterområdene er de tradisjonelle sommerbeitene i fjellet, med seterbygninger og setervoller – en sentral del av norsk kulturarv, der mange nå forfaller mens noen fortsatt er i bruk. Kystlyngheia er lyngdominerte kystområder, særlig på Vestlandet, som holdes åpne ved brenning og beite, og som er viktige for fugler og insekter. Og så har vi steingjerder og rydningsrøyser – rester etter tidligere jordbruk, som både er kulturhistorie og skjulesteder for smådyr.

Felles for alle disse landskapene er at de ikke vedlikeholder seg selv. Her kommer skjøtsel inn – aktive tiltak for å bevare kulturlandskapet og naturtypene. Skjøtsel kan være slått, beiting med husdyr, rydding av kratt eller kontrollert brenning. Og dette er helt avgjørende, for uten skjøtsel vil de fleste kulturlandskap gro igjen med trær og busker. Når det skjer, forsvinner ikke bare det vakre, åpne landskapet, men også alle de spesielle artene som er avhengige av nettopp den åpne, stelte marka. Et kulturlandskap er med andre ord et levende samarbeid mellom mennesker og natur – og slutter mennesket å bidra, forsvinner landskapet.

Å høste av utmarka – og skape nye næringer

Utmarka er ikke bare et landskap å se på, men en spiskammers å høste fra. Takket være allemannsretten kan du fritt plukke ville bær. Blåbær finner du i skog og hei i juli og august, tyttebær i skog og myr utover høsten, moltene gjemmer seg på myrer i fjellet, og krekling og bringebær er også å finne. Et viktig unntak er likevel verdt å huske: på statsallmenning i Nord-Norge er molta forbeholdt lokalbefolkningen. Like rik er tradisjonen for soppsanking. Den gule, traktformede kantarellen, den brunhattede steinsoppen, traktkantarellen og piggsoppen er blant de ettertraktede. Men her gjelder en gyllen og livsviktig regel: spis bare sopp du er hundre prosent sikker på. Mange giftige arter kan forveksles med spiselige, og feil kan i verste fall være dødelig. Start med noen få, lette arter, bruk en god soppbok, gå på soppkurs, og vis funnet til en ekspert hvis du er det minste usikker.

Utmarka byr på mer enn bær og sopp. Ville urter som brennesle, ramsløk og skvallerkål kan brukes i mat – men også her må du være sikker på artsbestemmelsen. Ved og virke er grunneiers enerett, men kan høstes med tillatelse, og er fortsatt en viktig ressurs på mange gårder. Vilt og fisk er som vi har sett ikke en del av allemannsretten, men krever tillatelse.

Det kanskje mest spennende er hvordan utmarka åpner for helt nye næringer. Her ligger store muligheter for lokal verdiskaping: lokal mat og drikke laget av bær, sopp og urter; naturbasert reiseliv; grønn omsorg gjennom ordningen Inn på tunet; jakt- og fisketurisme; og formidling og kurs. Samtidig må vi verne om det vi har, for kulturlandskapet trues av gjengroing, nedbygging og tap av tradisjonskunnskap. Derfor finnes bevaringstiltak som tilskudd til skjøtsel og ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket – en nasjonal satsing der særlig verdifulle landskap får status og økonomisk støtte. Slik kan arven fra generasjoner både bevares og bli grunnlag for ny, bærekraftig næring.

Oppsummering

Vi har vandret gjennom landskapet som generasjoner har formet. Kulturlandskapet – slåttemark, beitemark, seterområder og kystlynghei – er natur formet av menneskers bruk, ofte mer artsrikt enn urørt natur.

Disse landskapene holdes i live av skjøtsel, som slått, beiting, rydding og brenning. Uten skjøtsel gror de igjen, og de spesielle artene forsvinner.

Utmarka er også en spiskammers: vi kan høste bær og sopp – men bare sopp vi er helt sikre på – samt urter og ved. Og utmarka åpner for nye, bærekraftige næringer som lokal mat, naturbasert reiseliv og jakt- og fisketurisme. Gjennom bevaringstiltak som Utvalgte kulturlandskap i jordbruket kan vi både ta vare på arven fra generasjoner og skape ny verdi av den.