6.3 Ferskvannsfiske og fiskeforvaltning

Et land fullt av fiskevann

Tenk på et tall: over 450 000. Så mange innsjøer har Norge, og i tillegg kommer utallige elver og bekker. Knapt noe land i verden har en slik rikdom av ferskvann. For hundretusenvis av nordmenn er ferskvannsfiske en kjær fritidssyssel – fra det storslåtte laksefisket i mektige elver til den stille gleden ved å lure en ørret i et lite fjellvann en sommerkveld.

Men denne rikdommen er ikke uten grenser, og ferskvannsfisket er strengt regulert for å sikre at vi bruker fiskeressursene bærekraftig. Aller mest verdifull er villaksen, som har sine egne, strenge regler. Fisket gir både rekreasjon og mat, det trekker turister, særlig til laksefisket, og det er en viktig del av norsk kulturarv.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med fiskeartene i ferskvann og forstå hva som skiller anadrom fisk fra innlandsfisk. Vi skal se på de ulike fiskemetodene, fra prestisjefylt fluefiske til isfiske, og forstå hvordan fisket reguleres gjennom fiskekort, fiskeravgift og forvaltning – slik at det også finnes fisk i vannene for kommende generasjoner.

Fiskeartene og hvordan vi fanger dem

For å forstå reglene må vi først forstå fisken, og det viktigste skillet går mellom to grupper. Den ene er anadrom fisk – fisk som lever i saltvann, men vandrer opp i ferskvann for å gyte. I Norge omfatter dette laks, sjøørret og sjørøye, og disse er både sårbare og verdifulle. Derfor krever fiske etter anadrom fisk alltid en egen fiskeravgift i tillegg til fiskekort. Den andre gruppen er innlandsfisken, som lever hele livet i ferskvann. Her finner vi den svært populære brunørreten, som finnes over hele landet, røya i fjellvann og Nord-Norge, harr, sik, abbor, gjedde og lake. I tillegg finnes noen introduserte arter som regnbueørret og bekkerøye.

Hvordan fanger man så fisken? Den vanligste metoden er stangfiske, og den finnes i mange varianter. Du kan bruke flue, en kunstig flue som kastes med fluesnøre. Du kan bruke sluk, en metallblink som imiterer en byttefisk, eller spinner med et roterende blad, eller wobbler som ligner en liten fisk. Og du kan bruke mark som naturlig agn. Den mest prestisjefylte formen er fluefisket etter laks og ørret, der kunstfluer bundet av fjær og pels presenteres mest mulig naturlig for fisken – det krever både øvelse og god kjennskap til fiskens atferd. Garnfiske er derimot bare tillatt for grunneiere og rettighetshavere, er regulert med maskevidde, og er som regel bare til eget bruk. Om vinteren tar isfisket over, der man pilker gjennom et hull i isen etter abbor, sik og ørret – men da må man passe godt på issikkerheten.

Regler, avgifter og forvaltning

For å fiske i Norge holder det ikke å ha stang og krok – du må også ha tillatelse. Det viktigste dokumentet er fiskekortet, en tillatelse til å fiske i et bestemt område, kjøpt fra grunneier eller rettighetshaver, som gjelder for en avgrenset periode og et avgrenset område. Prisen spenner fra noen titalls kroner for innlandsfiske til flere tusen for eksklusivt laksefiske. For den anadrome fisken kommer i tillegg den statlige fiskeravgiften, som betales via Miljødirektoratets nettside, og midlene går til forvaltning og forskning. Alt dette er regulert av lakse- og innlandsfiskeloven, som slår fast grunneiers enerett til fisket og setter krav om fiskekort, minstemål, kvoter og fredning.

Laksevassdragene har egne, detaljerte regler. Hvert vassdrag har sin fisketid, sine døgnkvoter og sesongkvoter, sine minstemål og maksmål, krav til gjenutsetting og egne redskapsregler. Et viktig prinsipp er gytefredningen – forbud mot fiske i periodene fisken gyter, vanligvis om høsten. Formålet er å la fisken gyte i fred, slik at rekrutteringen til bestanden sikres og fisket kan fortsette år etter år. Forvaltningen er organisert med elveeierlag som samler grunneierne, jeger- og fiskeforeninger, statsforvalteren som fører tilsyn, og Miljødirektoratet som øverste myndighet.

Noen ganger må fiskebestandene få aktiv hjelp, og det kaller vi kultivering. Det kan være å sette ut yngel og settefisk, legge ut rogn i gytegrus, opparbeide gyteplasser, kalke sure vassdrag, eller bygge fisketrapper som hjelper fisken forbi demninger. Slik kjemper man mot truslene mot ferskvannsfisken: lakselus og rømt oppdrettsfisk, vannkraftregulering, forurensning og forsuring, gjengroing og fremmede arter. En metode som blir stadig vanligere, særlig for laks, er gjenutsetting, eller "catch and release" – at fisken settes skånsomt tilbake. For at fisken skal overleve, må den håndteres riktig: bruk mothakefri krok, hold fisken i vannet, unngå å berøre gjellene, og slipp den raskt tilbake. Slik forenes gleden ved fisket med ansvaret for å bevare bestandene.

Oppsummering

Vi har sett at Norge er et land fullt av fiskevann – over 450 000 innsjøer og utallige elver. Fisken deles i anadrom fisk, som laks og sjøørret som vandrer mellom sjø og ferskvann, og innlandsfisk som brunørret og abbor som lever hele livet i ferskvann.

Fisken fanges med ulike metoder – stangfiske med flue, sluk eller mark, prestisjefylt fluefiske, garnfiske for rettighetshavere, og isfiske om vinteren.

For å fiske trengs fiskekort, og for anadrom fisk i tillegg statlig fiskeravgift. Laksevassdrag har egne regler med kvoter og gytefredning, og forvaltningen drives av elveeierlag, statsforvalter og Miljødirektoratet. Gjennom kultivering som utsetting og kalking, og praksiser som skånsom gjenutsetting, sikrer vi at fiskeressursene består – til glede for kommende generasjoner.