1.6 Trusler mot naturmangfoldet

Et fjell som taper snøen sin

Hvis du spør besteforeldrene dine om vintrene da de var unge, forteller mange om snø som lå lenge, om breer som var større, og om årstider som kom mer punktlig. Mye av dette er i ferd med å endre seg. Jordas klima blir varmere, nedbørsmønstrene skifter, og ekstremvær blir vanligere. Dette påvirker alle økosystemer, og det har stor betydning for naturbruk.

I bunnen ligger drivhuseffekten – en helt naturlig og livsnødvendig prosess. Atmosfæren slipper inn solstrålingen, men holder tilbake en del av varmestrålingen som jorda sender ut igjen. Drivhusgasser som $CO_2$, metan, lystgass og vanndamp fanger denne varmen. Uten drivhuseffekten ville gjennomsnittstemperaturen på jorda vært rundt $-18\,°C$ i stedet for behagelige $+15\,°C$, og livet slik vi kjenner det ville vært umulig.

Problemet er at vi forsterker effekten. Når menneskelig aktivitet slipper ut ekstra drivhusgasser, holdes mer varme tilbake, og temperaturen stiger. For å måle hvor mye en aktivitet, et produkt eller en person bidrar, bruker vi begrepet karbonfotavtrykk, oppgitt i $CO_2$-ekvivalenter. En gjennomsnittlig nordmann har et karbonfotavtrykk på rundt 8 til 10 tonn $CO_2$-ekvivalenter i året. La oss se nærmere på hva som driver endringene, og hvilken rolle naturbruk spiller.

Hva driver endringen, og hva merker norsk natur?

De menneskeskapte klimaendringene har flere kilder. Den klart største er forbrenning av fossilt brensel – kull, olje og gass – som frigjør lagret karbon og står for rundt $75\%$ av utslippene. Deretter kommer arealendringer: avskoging frigjør karbon og reduserer opptaket, og drenering av myr slipper ut store mengder karbon. Landbruket bidrar med metan fra drøvtyggere, lystgass fra gjødsel og metan fra rismarker. Til sist kommer industrien, blant annet sement- og metallproduksjon.

I Norge merkes endringene allerede. Temperaturen har steget rundt $1\,°C$ siden 1900, våren kommer tidligere og høsten seinere, breene trekker seg tilbake, snøgrensa flytter seg, og nye arter som villsvin etablerer seg. Framover venter vi at tregrensa kryper oppover slik at barskogen kan bre seg, at fjellarter mister leveområder når fjellet «krymper» ovenfra, at havet blir varmere med nye fiskearter og havforsuring, og at endret vannstand og smeltende permafrost rammer våtmarkene.

Noen arter er ekstra sårbare. Fjellreven mister sitt konkurransefortrinn når kulda forsvinner, for da kan den større rødreven spre seg oppover og utkonkurrere den. Villreinen sliter når mildvær gir ising som låser beitet under et hardt skall, og arktiske arter generelt får leveområdene sine presset sammen. Det er nettopp her klimaendringene blir konkrete for naturbrukeren: artene og områdene du forvalter, er i bevegelse.

Naturbruk: problem og løsning på én gang

Det interessante med naturbruk er at det kan trekke i begge retninger. På den ene siden kan det forverre klimaendringene. Flatehogst i skogbruket frigjør karbon midlertidig, jordbruket gir utslipp fra husdyr, gjødsel og maskiner, og torvuttak frigjør karbon som har bygd seg opp i myra gjennom tusenvis av år.

På den andre siden kan naturbruk være en del av løsningen. Skogplanting og bærekraftig skogbruk holder skogen i vekst slik at den binder $CO_2$ og bevarer karbonlagrene. Myrrestaurering stopper karbonfrigjøringen fra drenert myr. Og beiting kan holde kulturlandskapet åpent og bidra til karbonlagring i grasmark. Bioenergi fra trevirke og biogass kan erstatte fossilt brensel, men her ligger det en hake: det er bare klimanøytralt hvis det høstes bærekraftig, og det pågår en livlig debatt om effekten på kort kontra lang sikt.

Ta skogen som eksempel. Norsk skog lagrer rundt en milliard tonn karbon, omtrent halvparten i selve trærne og halvparten i skogsjorda. Ung, voksende skog tar opp mest $CO_2$, mens gammel skog er nær balanse, og samlet binder norsk skog netto rundt 25 millioner tonn $CO_2$ i året. Når du hogger, frigjøres noe karbon med en gang fra hogstavfallet, mens trevirke som blir til byggematerialer, beholder karbonet i tiår eller århundrer. Brukes tømmeret derimot til bioenergi eller papir, slippes karbonet raskt tilbake. Det er altså hvordan tømmeret brukes som avgjør klimaeffekten.

En restaurert myr forteller samme historie. En grøftet myr lekker karbon fordi oksygen slipper ned i torva og setter fart i nedbrytningen. Når du tetter grøftene, stiger vannstanden, det oksygenfrie miljøet gjenopprettes, nedbrytningen stopper, og myra går fra å være en karbonkilde til igjen å bli et karbonlager – samtidig som leveområder og flomdemping kommer på plass.

To strategier, og veien videre

Når vi snakker om klimaarbeid, er det nyttig å skille mellom to hovedstrategier. Den ene er utslippskutt, eller mitigasjon: å redusere mengden drivhusgasser vi slipper ut. Den andre er klimatilpasning, eller adaptasjon: å forberede oss på de endringene som uansett kommer. Begge er nødvendige, og naturbruk kan bidra til begge.

Utslippskutt i naturbruk handler om alt vi nettopp så på – bærekraftig skogbruk som bevarer karbonlagre, myrrestaurering som stopper lekkasjer, biogass fra husdyrgjødsel og redusert metanutslipp fra drøvtyggere. Karbonbinding er nøkkelordet her: prosessen der $CO_2$ fjernes fra atmosfæren og lagres i biologiske eller geologiske systemer, naturlig gjennom fotosyntese i skog og hav og gjennom torvdannelse i myr.

Klimatilpasning dreier seg om å hjelpe arter og økosystemer å overleve i et klima som er i endring. For naturen kan det bety å sikre korridorer slik at arter kan forflytte seg til nye områder når klimasonene flytter seg, å ta vare på genetisk variasjon som gjør artene mer robuste, og å beskytte de mest sårbare habitatene. Selv om vi kutter utslipp i dag, er en del oppvarming allerede «innebakt», og derfor må vi tilpasse oss samtidig som vi kutter.

For deg som skal jobbe med natur, betyr dette at klimahensyn vil gjennomsyre alt – fra hvilke treslag du planter, til hvordan du forvalter beite og vann. Naturbruk er ikke en tilskuer til klimaendringene; den er en aktiv medspiller, på godt og vondt.

Oppsummering

Vi startet med et fjell som taper snøen sin, og så at den naturlige drivhuseffekten holder jorda varm, men at vi forsterker den ved å slippe ut ekstra drivhusgasser – noe vi måler som karbonfotavtrykk. Hovedårsakene er fossil forbrenning, arealendringer, landbruk og industri.

Norsk natur merker allerede varmere temperaturer, tilbaketrukne breer og nye arter, og sårbare arter som fjellrev og villrein presses. Vi så at naturbruk er både problem og løsning: flatehogst og torvuttak frigjør karbon, mens bærekraftig skogbruk, myrrestaurering og beiting kan binde det. Hvordan tømmeret brukes, avgjør klimaeffekten.

Til slutt skilte vi mellom de to strategiene utslippskutt og klimatilpasning, og løftet fram karbonbinding som naturens egen klimaløsning. Klimahensyn vil prege alle valg du tar som naturbruker.