1.1 Hva er et økosystem?

Tenk deg at du står ved en innsjø

Du står ved bredden av en norsk innsjø en tidlig sommermorgen. Vannet ligger blankt, en ørret vaker, og langs land vokser vannliljer mellom sivet. Det ser fredelig ut, nesten tilfeldig. Men det du ser på, er faktisk en av naturens mest velregisserte forestillinger. Alt henger sammen: algene som driver i overflaten, vannloppene som spiser dem, ørreten som spiser vannloppene, og oteren som kanskje glir forbi om natta på jakt etter fisk.

Dette er et økosystem – et avgrenset område i naturen der levende organismer og deres ikke-levende omgivelser fungerer sammen som én enhet. Begrepet ble innført av den britiske økologen Arthur Tansley helt tilbake i 1935, og det har vist seg å være en av de mest nyttige tankene i hele biologien.

Når du jobber med naturbruk, enten det er i skog, på jordet eller ute på sjøen, kommer du til å støte på økosystemer hele tiden. Å forstå hvordan de er bygget opp, er nøkkelen til å forstå hvorfor noen tiltak fungerer og andre slår feil. La oss derfor ta innsjøen fra hverandre, bit for bit, og se hva den egentlig består av.

De levende og de livløse

Et økosystem har to hovedtyper byggesteiner, og det første du må lære deg, er forskjellen på dem. Den ene typen er biotiske faktorer – alt som lever. Planter, dyr, sopp, bakterier og andre mikroorganismer hører hit. Den andre typen er abiotiske faktorer – alt som ikke lever, men som likevel former livet. Hit hører lys, temperatur, nedbør, vind, jordsmonn, pH og næringsstoffer.

Et enkelt huskeknep: bio betyr liv, slik du kjenner det fra ordet biologi. Biotiske faktorer er altså alt levende, mens abiotiske faktorer er alt som ikke lever – «a» foran betyr «uten».

De biotiske faktorene kan vi dele inn i tre grupper etter hvordan de skaffer seg energi. Produsentene lager sin egen næring gjennom fotosyntese – det er plantene, algene og enkelte bakterier, og de danner grunnlaget for alt det andre. Konsumentene må spise andre organismer for å overleve. Planteeterne, som hare og rådyr, kaller vi primærkonsumenter. Rovdyrene som spiser planteeterne, er sekundærkonsumenter, og på toppen troner toppredatorene som tertiærkonsumenter. Til slutt har vi nedbryterne – sopp, bakterier og meitemark – som bryter ned dødt materiale og sender næringsstoffene tilbake i kretsløpet. Uten dem ville døde planter og dyr hope seg opp, og næringen ville gå tapt.

De abiotiske faktorene setter rammene for hvem som i det hele tatt kan bo der. Vi deler dem gjerne i klimatiske faktorer som temperatur, nedbør, lys og vind, edafiske faktorer som handler om jorda – jordtype, pH og næringsinnhold – og topografiske faktorer som høyde over havet, helning og nærhet til vann. Det stedet en bestemt art lever på, med alt den trenger av mat, vann og ly, kaller vi artens habitat.

Når alt henger sammen

La oss vende tilbake til innsjøen og se hvordan de biotiske og abiotiske faktorene faktisk spiller sammen. Blant produsentene finner du alger og vannplanter som vannliljer og tjønnaks. Primærkonsumentene er vannlopper, snegler og planteetende fisk. Sekundærkonsumentene er ørret, abbor og gjedde, mens toppen av næringskjeden – tertiærkonsumentene – kan være oter, hegre eller fiskeørn. Nede på bunnen jobber nedbryterne, bakterier og sopp, med å resirkulere alt som synker ned.

De abiotiske faktorene i innsjøen avgjør hvem som klarer seg. Lysforholdene varierer med dybde og hvor klart vannet er. Temperaturen lager sjikt om sommeren, med varmere vann øverst. Oksygeninnholdet er høyest i overflaten og lavest på dypet, pH-en avhenger av berggrunnen og påvirkes av sur nedbør, og næringsstoffene nitrogen og fosfor begrenser ofte hvor mye alger som kan vokse.

Det fascinerende er hvor følsomt dette systemet er. Tenk deg at temperaturen i innsjøen stiger. Da holder vannet mindre oppløst oksygen, samtidig som algene blomstrer opp og nedbryterne blir mer aktive og bruker enda mer oksygen. Resultatet kan bli at fiskearter som ikke tåler lavt oksygennivå, forsvinner, og vannkvaliteten blir dårligere. En eneste abiotisk faktor – temperaturen – utløste en dominoeffekt gjennom hele økosystemet.

Dette er selve kjernen i økologien: ingenting står alene. Endrer du én ting, beveger hele systemet seg. Når du seinere skal forvalte skog, vann eller dyrket mark, er det nettopp denne innsikten du tar med deg – at et inngrep ett sted får ringvirkninger du må tenke gjennom på forhånd.

Oppsummering

Vi startet ved bredden av en innsjø og oppdaget at den rolige vannflaten skjuler et fintstemt økosystem – et avgrenset naturområde der levende organismer og deres fysiske miljø påvirker hverandre gjennom utveksling av energi og næringsstoffer. Tanken kom fra Arthur Tansley i 1935.

Vi skilte mellom biotiske faktorer, alt som lever, og abiotiske faktorer, alt livløst som lys, temperatur, nedbør og jord. De levende delte vi i produsenter som lager egen næring, konsumenter som spiser andre, og nedbrytere som resirkulerer det døde. Stedet en art lever på, kaller vi habitatet.

Til slutt så vi hvordan alt spiller sammen: en liten endring i en abiotisk faktor som temperatur kan utløse en dominoeffekt gjennom hele systemet. Det er denne helhetstenkningen du tar med deg videre i naturbruk – at naturen er et nettverk, ikke en samling løsrevne deler.